Moelven Brug: Forskjell mellom sideversjoner

Etter Krogvigs død var det lensmann Martin G. Halvorsen og de tre storbøndene [[Anton Fjelstad]], [[Ole Løken]] og [[Christian Ulven]] som overtok boet etter bedriften Anderkværn Brug, som ble omorganisert og etablert som ”Aktieselskabet Moelven Brug”. Hver av de fire investorene tegnet aksjeposter på 5000 kroner. Investorgruppen representerte betydelige økonomiske ressurser. Samlet sett hadde de en formue på nesten 200 000 kroner ved overtakelsen. Til sammenligning hadde en tjenestekar omkring 1900 en årslønn på 218 kroner. Anton Fjelstad påtok seg ansvaret for den daglige driften med tittel av disponent. Det meldte seg imidlertid raskt et behov for en utvidelse av administrasjonen. Våren 1900 ble den unge telegrafisten Otto Minken, som arbeidet ved jernbanestasjonen i Moelv, engasjert som kontorist. Minken var meget dyktig, og allerede ett år senere avløste han Fjelstad som disponent. Disponent Minken utvidet også raskt staben med to personer, en kontorist og en kasserer og regnskapsfører. Minken var dynamisk og i ettertid er han særlig blitt berømmet for sitt utpregede markedsføringstalent. Etter regnskapsmessig rot forlot han imidlertid stillingen i 1911, og bokholder Severin Myrbakken overtok.  

Etter at Severin Myrbakken trakk seg fra stillingen som disponent i 1917, gjennomlevde administrasjonen noen urolige år med mange og hyppige utskiftninger i ledelsen. I 1923 ble Hans Bøhmer ansatt i stillingen og innledet en mer stabil periode. Bøhmer hadde tidligere vært disponent ved Strand Brænderi. Han hadde også ett års fartstid i styret. Samtidig ble Reidar W. Halvorsen styreformann, et verv han kom til å ha helt fram til 1964. Halvorsen var sønn av tidligere styreformann Martin G. Halvorsen, og som sin far var også han lensmann i Ringsaker. Lensmann Halvorsen representerte en stabiliserende og kontinuitetsskapende kraft i selskapets drift. Han spilte en vesentlig rolle i arbeidet med å få selskapet på fote igjen etter arbeidsstansen i 1921. Bedriften ble refinansiert, men virksomheten innskrenket. Etter refinansieringen innrømmet Christiania Bank- og Kreditkasse bedriften kassakreditt, men selskapet hadde problemer med nedbetalingen. I 1931 ville banken avvikle sitt engasjement. Det var igjen påkrevd med refinansiering av selskapet. To forskjellige interessent-grupper med ulike finansieringsløsninger kjempet om kontroll over selskapet i 1931 og 1932. Den ene var Oslobasert, den andre hadde lokal forankring og ble ledet av styreformann Reidar W. Halvorsen. Etter en emosjonelt ladet konflikt klarte Halvorsens gruppe å gjenvinne kontrollen over Moelven Brug på selskapets ekstraordinære generalforsamling i 1932.  

I 1948 gikk Severin Myrbakken av som disponent ved Moelven Brug. Myrbakken var da 72 år gammel. Han ble avløst av den knapt 30 år gamle Johannes Mageli. Overgangen fra Myrbakken til Mageli representerte et generasjonsskifte i mer enn én forstand. Myrbakken var underoffiser av utdannelse. Mageli var siviløkonom, utdannet ved Norges Handelshøyskole i 1940. Myrbakken hadde arbeidet ved Moelven Brug siden 1903, først som bokholder og kasserer, siden var han disponent i to perioder (1912-17, 1931-1948). Mageli kom til Moelven Brug etter å ha vært disponent ved Elverum Møbel og Trevarefabrikk AS. Han kjente ikke bedriften på forhånd og kunne se på den med nye øyne. Myrbakken hadde fulgt utviklingen av Moelven Brug nærmest fra starten og hadde vært med på å bestemme den industrielle strategien til selskapet, som altså gjennom nesten 5 tiår hadde vært en spesialisert industriell produsent av hestedrevne kjøretøy for jordbruket. Produksjonsteknikken hadde utviklet seg lite i løpet av disse åra. Den nokså ensidige markedsinnretningen hadde gjort selskapet ganske sårbart i forhold til konjunkturutviklingen i jordbruket. Jordbrukets kriser ble nokså umiddelbart reflektert i selskapets inntjening. Krisene i jordbruket på 1920-tallet hadde også gjort at norske bønder i liten grad viste vilje og evne til å investere i moderne landbruksutstyr, som traktorer eller andre typer av motordrevne redskaper. Dermed bestemte selskapets styre og administrasjon seg for å fortsette produksjonen som tidligere. Det ble ikke lagt planer for omstilling. Som vi har sett ovenfor, tok dessuten etterspørselen etter bedriftens tradisjonelle produkter seg opp i løpet av 1930-åra. I åra like etter krigen bidro dessuten oppdemmet etterspørsel gjennom okkupasjonstiden til å forsterke tilliten til de tradisjonelle produktene.