Moelven Brug: Forskjell mellom sideversjoner

Bedriften Moelven Brug AS utviklet seg på basis av en del av virksomhetene til oppfinneren og industripioneren [[Theodor Krogvig]] (1847-1898). Krogvig var født på garden Krokvik i Ringsaker. Etter å ha gjennomført Ringsaker Høyere Almueskole, fikk han ansettelse som lensmannsbetjent hos Christen Andersen, som var fogd i Hedemarken fogderi og Krogvigs svoger. Andersen var far til fylkeslege Einar Andersen og forfatteren Tryggve Andersen. I en periode var Theodor Krogvig også konstituert som lensmann, men måtte slutte da [[Martin G. Halvorsen]] fikk stillingen i 1876.  

Theodor Krogvig var en teknisk naturbegavelse. I 1877 kjøpte han en slette langs Moelva, der elva gjorde en stor bue. Her startet han et sagbruk, Strømmen Brug AS, som fra starten produserte trefat med maskiner som Krogvig selv hadde konstruert. Senere utvidet han produktspekteret. I 1884 etablerte han et frørenseri, også det basert på egne maskiner. Senere utviklet Krogvig også en høyrive, som ble selskapets viktigste produkt rent salgsmessig. ”Krogvigs bakkerive” gikk på meier og var spesialkonstruert for bratt terreng. Men det produktet som virkelig skulle ha framtida for seg rent industrielt, var kjerrehjulet. Det var mange produsenter av kjerrehjul i distriktene rundt Mjøsa. Men Krogvigs komparative fortrinn var at han konstruerte en maskin som automatiserte framstillingen av eikene til hjulene. Dermed ble produksjonene betydelig effektivisert. På begynnelsen av 1890-åra hadde Strømmen Brug omtrent 20 ansatte. Produksjonen var på denne tiden svært differensiert og lite sammenhengende. Produktspekteret omfattet for eksempel frørenseri, hjulfabrikasjon, gardsredskaper, treboller, ski og kjelker. Kanskje var denne mangelen på industrielt fokus en av årsakene til at selskapet på begynnelsen av 1890-åra fikk store økonomiske problemer. I 1893 ble boet satt under administrasjon. Etter hvert ble alle eiendelene solgt og kreditorene fikk full dekning for sine fordringer.  

Theodor Krogvig var uten midler etter tvangssalget i 1893, men en gruppe investorer – for øvrig de samme fire personene som noen år senere stiftet Moelven Brug – hadde fortsatt tro på ham, og med deres hjelp fikk han kjøpt garden Anderkvern som lå et stykke lengre opp i Modalen. På garden var det et vannfall og en mølle, og snart var Krogvig i gang igjen med industriell virksomhet. Denne gangen satset han mer konsentrert på treindustri og særlig på hjulproduksjon. Bedriften bygde seg sakte og hadde snart 4-5 mann i arbeid. Krogvig ble imidlertid rammet av alvorlig sykdom høsten 1897 og døde på sommeren året etter.  

Etter at refinansieringen var på plass og styret hadde gjenvunnet kontrollen over selskapet i 1932, fulgte en rekke år med god inntjening for selskapet fram til annen verdenskrig. I 1931 gikk Hans Bøhmer av som disponent, og Severin Myrbakken kom tilbake i stillingen. Myrbakken var administrasjonsleder helt fram til 1948. Myrbakken videreførte i store trekk den industrielle strategien som styret hadde vedtatt allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Omsetningen ble mer enn fordoblet, og antall ansatte økte fra ca. 60 til ca. 110. Etter en kortvarig kontraksjon i forbindelse med krigsutbruddet, kom produksjonen i gang igjen i løpet av høsten 1940. Under annen verdenskrig stabiliserte omsetningen seg på litt under 1 million kroner, og arbeidsstokken økte til mellom 120 og 130 personer. Også i de 2-3 første åra etter krigen steg omsetningen, slik at den i 1947 var omkring 1,6 millioner.  

I 1948 gikk Severin Myrbakken av som disponent ved Moelven Brug. Myrbakken var da 72 år gammel. Han ble avløst av den knapt 30 år gamle [[Johannes Mageli]]. Overgangen fra Myrbakken til Mageli representerte et generasjonsskifte i mer enn én forstand. Myrbakken var underoffiser av utdannelse. Mageli var siviløkonom, utdannet ved Norges Handelshøyskole i 1940. Myrbakken hadde arbeidet ved Moelven Brug siden 1903, først som bokholder og kasserer, siden var han disponent i to perioder (1912-17, 1931-1948). Mageli kom til Moelven Brug etter å ha vært disponent ved Elverum Møbel og Trevarefabrikk AS. Han kjente ikke bedriften på forhånd og kunne se på den med nye øyne. Myrbakken hadde fulgt utviklingen av Moelven Brug nærmest fra starten og hadde vært med på å bestemme den industrielle strategien til selskapet, som altså gjennom nesten 5 tiår hadde vært en spesialisert industriell produsent av hestedrevne kjøretøy for jordbruket. Produksjonsteknikken hadde utviklet seg lite i løpet av disse åra. Den nokså ensidige markedsinnretningen hadde gjort selskapet ganske sårbart i forhold til konjunkturutviklingen i jordbruket. Jordbrukets kriser ble nokså umiddelbart reflektert i selskapets inntjening. Krisene i jordbruket på 1920-tallet hadde også gjort at norske bønder i liten grad viste vilje og evne til å investere i moderne landbruksutstyr, som traktorer eller andre typer av motordrevne redskaper. Dermed bestemte selskapets styre og administrasjon seg for å fortsette produksjonen som tidligere. Det ble ikke lagt planer for omstilling. Som vi har sett ovenfor, tok dessuten etterspørselen etter bedriftens tradisjonelle produkter seg opp i løpet av 1930-åra. I åra like etter krigen bidro dessuten oppdemmet etterspørsel gjennom okkupasjonstiden til å forsterke tilliten til de tradisjonelle produktene.