Nålebinding
Nålebinding er en masketeknikk utført med nål og tråd, som regel ull, det er en gammel tekstil teknikk som er kjent over store deler av verden. Arkeologiske funn viser at nålebinding har vært vanlig i Norge og resten av Norden i middelalderen. Et av de eldste funnene i Norden er fra ei myr Västergötland i Sverige er det funnet en nålebundet vott fra 3-400 tallet etter Kristus. I løpet av 1600- og 1700-tallet fikk strikking gradvis fotfeste, og fortrengte nålebindingen. Å strikke med pinner gikk fortere enn å binne med nål. Etter 1. verdenskrig var den langt mellom de som kunne nålebinde, og på 1960-tallet forsvant nesten de aller siste restene av den kontinuerlige nålebindingtradisjonen.
Navnet «nålebinding» kommer av at teknikkens eneste redskap er ei stor nål, som brukes til å «binde» løkkene sammen. Nåla kan være laget av bein, horn, tre eller jern. Den har øye i den ene enden eller mot midten av nåla og kan være ca. 6 – 16 cm. Lang, 6 – 10 mm brei og 2 – 4 mm tykk. Benevnelsen «nålebinding» skal være relativt ny, for å skille teknikken fra strikking, som mange steder kalt binding.
Det finnes mange ulike nålebindingsteknikker, men felles for dem alle er at men arbeider med ukuttet tråd. Når tråden er brukt opp må man derfor en ny skjøtes på. Sa fliser man opp endene, legger dem inntil hverandre og tover dem sammen ved hjelp av litt vann eller spytt. Ulike garnkvaliteter kan benyttes til nålebindeing, men som oftest brukes ullgarn. Det er en fordel å rykke tråden for å få lange fibere som er enklere å tove sammen. Til en del gjenstander ble ull blant med geitehår, hestehår eller kutagl. Det gjorde det sterkere og gjorde plaggene mer slitesterke. Den store fordelen med nålebinding er at når løkkene først er sydd sammen kan det ikke raknes opp. Blir det et hull i nålebundet plagg forblir det altså et hull lite. Med nålebindingsteknikken kan man dessuten få svert tette og dermed varme. Det er da også særlig votter, luer og sokker som er blir nålebundet. Det nålebundet andre gjenstander som melkesiler, ullskotøy som lodder og labber, og matposer og nistesekker.
Kilde:
- Brodén, Märta: Nålbindning (1974)