276 671
redigeringer
Næringsutviklingen i Norge fra 1500 til 1800 (vis kilde)
Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 14:41
, 12 marsRobot: Legger til {{Bm}}
(lenkefiks) |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (2 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Endringene innebar at en stadig større del av befolkningen ble involvert i markedet som produsenter. I praksis betydde det at de ikke lenger bare produserte for sin egen families behov, det vi kaller [[Sjølvberging|selvberging]], men også at de hadde et et overskudd av varer som kunne selges på markedet. I løpet av samme periode ble også grunnlaget lagt for [[Forbruksvekst i Norge på 1700-tallet|forbrukersamfunnet]]. Folk kjøpte ikke lenger bare det de trengte for å overleve, men også varer som ikke var livsnødvendige. | Endringene innebar at en stadig større del av befolkningen ble involvert i markedet som produsenter. I praksis betydde det at de ikke lenger bare produserte for sin egen families behov, det vi kaller [[Sjølvberging|selvberging]], men også at de hadde et et overskudd av varer som kunne selges på markedet. I løpet av samme periode ble også grunnlaget lagt for [[Forbruksvekst i Norge på 1700-tallet|forbrukersamfunnet]]. Folk kjøpte ikke lenger bare det de trengte for å overleve, men også varer som ikke var livsnødvendige. | ||
== De største eksportnæringene == | |||
Eksporten forteller om næringene og regionenes bidrag til økonomien. For Norge var fisk, trelast og metaller de viktigste eksportvarene. Fra arkivene til [[tollvesenet]] er det mulig å hente ut informasjon om betydningen av de tre største eksportnæringene på slutten av 1700-tallet. Det viser seg at fisk var den klart største eksportvaren, etterfulgt av trelast og metaller. | Eksporten forteller om næringene og regionenes bidrag til økonomien. For Norge var fisk, trelast og metaller de viktigste eksportvarene. Fra arkivene til [[tollvesenet]] er det mulig å hente ut informasjon om betydningen av de tre største eksportnæringene på slutten av 1700-tallet. Det viser seg at fisk var den klart største eksportvaren, etterfulgt av trelast og metaller. | ||
| Linje 28: | Linje 29: | ||
== Fisket == | == Fisket == | ||
{{thumb|Klippfisktørking.jpg|Klippfisktørking. Bildet er fra en seinere tidsepoke, men klippfisken ble tørket på denne måten også tidligere.|Magdalene Norman/NB}} | {{thumb|Klippfisktørking.jpg|Klippfisktørking. Bildet er fra en seinere tidsepoke, men klippfisken ble tørket på denne måten også tidligere.|Magdalene Norman/NB}}[[Bergen]] var hovedsetet for fiskeeksporten gjennom hele perioden og hadde vært det helt fra middelalderen. På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt [[Østersjøen]]. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av [[Hansaforbundet|hanseatene]]. I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. [[Tørrfisk]], og etter hvert [[klippfisk]], var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen. | ||
Før [[reformasjonen]], da Nord-Tyskland var [[Katolisisme|katolsk]], var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Også i uken før påske og i forbindelse med dåp fikk man ikke lov til å spise kjøtt. Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør. | Før [[reformasjonen]], da Nord-Tyskland var [[Katolisisme|katolsk]], var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Også i uken før påske og i forbindelse med dåp fikk man ikke lov til å spise kjøtt. Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør. | ||
| Linje 44: | Linje 45: | ||
For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter. | For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter. | ||
Utover på 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra. | Utover på 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra. | ||
== Trelasthandel == | == Trelasthandel == | ||
{{thumb|Oxford Street December 2006.jpeg|Mange av byggene fra 1700-tallet langs Oxford Street i London holdes fremdeles oppe av norsk tømmer.}} | {{thumb|Hammeren i Maridalen stikk.jpg|Kjøring av tømmer i Maridalen.}}{{thumb|Oxford Street December 2006.jpeg|Mange av byggene fra 1700-tallet langs Oxford Street i London holdes fremdeles oppe av norsk tømmer.}}De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet, men det er først fra 1500-tallet at omfanget virkelig økte. | ||
Trelasten førte til at deler av Norge ble avskoget i løpet av 1500- og 1600-tallet. Det gjaldt særlig langs kysten og elvene. Tømmeret ble felt for å møte den europeiske etterspørselen etter trevirke. Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Eller det kunne være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen. | Trelasten førte til at deler av Norge ble avskoget i løpet av 1500- og 1600-tallet. Det gjaldt særlig langs kysten og elvene. Tømmeret ble felt for å møte den europeiske etterspørselen etter trevirke. Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Eller det kunne være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen. | ||
| Linje 72: | Linje 73: | ||
== Gruvedrift == | == Gruvedrift == | ||
{{thumb|Ertzengel Michaels gruve 2.JPG|En av gruveinngangene i [[Kongsberg sølvverk|Kongsberg sølvgruver]].|Chris Nyborg|2014}}Metallutvinning | {{thumb|Ertzengel Michaels gruve 2.JPG|En av gruveinngangene i [[Kongsberg sølvverk|Kongsberg sølvgruver]].|Chris Nyborg|2014}}Metallutvinning ga gode inntekter ved salg til utlandet. Noe av det ble også videreforedlet til varer som [[Danmark-Norge]] hadde behov for. Metallene ble hentet ut som malm fra gruvene og videreforedlet i ovnene på verkene. Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til [[Nederland]]. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter. | ||
===Staten, skogen og metallene=== | ===Staten, skogen og metallene=== | ||
{{thumb|Røros kirke 104.JPG|Byen Røros ble bygd rundt [[Røros kobberverk]].|Chris Nyborg|2014}} | |||
Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Staten ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene. | Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Staten ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene. | ||
Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. [[Kongsberg sølvverk]] ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800. | Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. [[Kongsberg sølvverk]] ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800. Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var [[Røros kobberverk]], etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det. | ||
===Arbeiderne=== | ===Arbeiderne=== | ||
Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under [[ | Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under [[Napoleonskrigene]] gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros. | ||
===Månedslønner ved Kongsberg sølvverk 1770 === | ===Månedslønner ved Kongsberg sølvverk 1770 === | ||
Guttene begynte å arbeide for verket alt i 5–7-årsalderen. De begynte som vaskegutter. Arbeidet skjedde over jorda, men selv om de arbeidet i dagslys, var det vått, og arbeidsdagene var lange. De fikk to [[riksdaler]] i måneden. Det var mellom 30 og 50 prosent av det voksne menn fikk. For familiene til guttene må likevel lønnen ha vært et viktig bidrag. Fra de var om lag 18 år gamle, fikk de arbeid i gruvene. Med mer fagutdanning fikk de også høyere lønn. | Guttene begynte å arbeide for verket alt i 5–7-årsalderen. De begynte som vaskegutter. Arbeidet skjedde over jorda, men selv om de arbeidet i dagslys, var det vått, og arbeidsdagene var lange. De fikk to [[riksdaler]] i måneden. Det var mellom 30 og 50 prosent av det voksne menn fikk. For familiene til guttene må likevel lønnen ha vært et viktig bidrag. Fra de var om lag 18 år gamle, fikk de arbeid i gruvene. Med mer fagutdanning fikk de også høyere lønn. | ||
===Verkssamfunnene=== | ===Verkssamfunnene=== | ||
{{thumb|Nes Jernverk, Aust-Agder - Riksantikvaren-T183 01 0124.jpg|[[Nes jernverk]].|Riksantikvaren|1906}} | |||
I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra [[Tyskland]], som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien. | I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra [[Tyskland]], som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien. | ||
| Linje 97: | Linje 100: | ||
Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjøområdet, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet. | Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjøområdet, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet. | ||
===Nye plantevekster === | ===Nye plantevekster === | ||
Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel [[potet]]er. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt «[[potetprester]]». Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene. | Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel [[potet]]er. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt «[[potetprester]]». Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene. | ||
== Sjøfart == | == Sjøfart == | ||
{{thumb|Antoine_Roux_Brigg_Ellida_av_Trondhjem_paa_tur_til_Marseilles_i_juni_1830.jpg|Brigg «Ellida» av Trondheim på reise til Marseilles i juni 1830.}}{{thumb|No-nb digibok 2014051408272 0067 1.jpg|Mindre båter ble gjerne brukt i den lokale handelen langs kysten.}}{{thumb|Diriks Fig. 17 Soendmoers Ottring.png|Sunnmørsåttring.}}Sjøfarten | {{thumb|Larvik fra sjøsiden 1785.jpeg|Larvik fra sjøsiden. Maleri fra 1785, signert R.B. Larvik Museum}}{{thumb|Gunder Eyde Konstruksjonsteikning til brigg, Bergen 1793.jpg|Konstruksjonstegning av en brigg. Gunder Eyde, 1793. Brigger var vanlige i utenriksfarten.}} | ||
{{thumb|Antoine_Roux_Brigg_Ellida_av_Trondhjem_paa_tur_til_Marseilles_i_juni_1830.jpg|Brigg «Ellida» av Trondheim på reise til Marseilles i juni 1830.}}{{thumb|No-nb digibok 2014051408272 0067 1.jpg|Mindre båter ble gjerne brukt i den lokale handelen langs kysten.}}{{thumb|Diriks Fig. 17 Soendmoers Ottring.png|Sunnmørsåttring.}} | |||
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk. | Sjøfarten vokste alt fra 1500-tallet, men særlig sterkt på 1600- og 1700-tallet, i takt med økt handelsaktivitet i Europa og ellers i verden. Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk. | ||
===Sjøfarten i praksis=== | ===Sjøfarten i praksis=== | ||
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord. | Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord. | ||
| Linje 110: | Linje 112: | ||
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. | Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten. | ||
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer. | [[Norsk handel med utlandet på 1700-tallet|Utenrikshandelen]] krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer. | ||
[[Norsk handel med utlandet på 1700-tallet#Handel med andre deler av det dansk-norske riket p.C3.A5 1700-tallet|Frakten til andre deler av Danmark-Norge]] foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island. Mellom Norge og de dansk-norske koloniene i Karibia gikk det få skip, men de som gikk, ser ofte ut til å ha startet i Arendal. | |||
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne [[Handel med andre deler av Norge på 1700-tallet|innenriksfrakten]] var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge. | |||
== Håndverk og tidlig industri == | == Håndverk og tidlig industri == | ||
På 1500-tallet var håndverk og industri av relativt liten betydning. De norske byene var små, så kundegrunnlaget var lite, og bygdefolket klarte stort sett selv å utføre det håndverket de hadde behov for. | |||
===Laug=== | ===Laug=== | ||
I middelalderen og fram til 1500-tallet hadde norske byhåndverkere vært medlemmer av større laug, eller samlinger av håndverkere, gjennom det tyske hansanettverket. Det hadde gitt anledning til å reise og tilgang på ny kunnskap. Hansanettverket hadde hatt mye innflytelse i de norske byene, særlig [[Bergen]]. Med den dansk-norske statens ønske om økt kontroll, | I middelalderen og fram til 1500-tallet hadde norske byhåndverkere vært medlemmer av større [[Leksikon:Laugsvesen|laug]], eller samlinger av håndverkere, gjennom det tyske hansanettverket. Det hadde gitt anledning til å reise og tilgang på ny kunnskap. Hansanettverket hadde hatt mye innflytelse i de norske byene, særlig [[Bergen]]. Med den dansk-norske statens ønske om økt kontroll, ble hanseatenes makt brutt. De fikk valget mellom å flytte eller ta borgerskap og bli vanlige innbyggere i landet. Fra 1560-årene regner man med at hansanettverket ikke lenger hadde innflytelse i Norge. | ||
Norske håndverkere som ikke hadde vært med i de hanseatiske laugene, hadde fått privilegium, eller tillatelse, til å drive næringen sin i en by. Særlig fra 1500-tallet og framover vokste antallet håndverk og håndverkere i takt med at det kom nye næringer. Kongen var forsiktig med å tillate at håndverkerne samlet seg i nye laug. Grunnen var at laugene ville begrense antallet som praktiserte håndverket. For kongen var dette et problem, siden det begrenset produksjonen, men det hindret også fattige og andre i å sikre seg et levebrød. | Norske håndverkere som ikke hadde vært med i de hanseatiske laugene, hadde fått privilegium, eller tillatelse, til å drive næringen sin i en by. Særlig fra 1500-tallet og framover vokste antallet håndverk og håndverkere i takt med at det kom nye næringer. Kongen var forsiktig med å tillate at håndverkerne samlet seg i nye laug. Grunnen var at laugene ville begrense antallet som praktiserte håndverket. For kongen var dette et problem, siden det begrenset produksjonen, men det hindret også fattige og andre i å sikre seg et levebrød. | ||
| Linje 129: | Linje 129: | ||
Det er vanskelig i ettertid å få oversikt over alle de tidlige industrivirksomhetene i Norge. Årsaken er at mye ikke ble registrert og dokumentert. Fra importen av halvfabrikat som er notert i tollister, er det likevel mulig å få innsikt i noe av det som skjedde. Fra disse listene ser vi at blant annet fargestoffer i økende grad ble innført til Norge. Det forteller at stadig flere var engasjert i farging av tekstiler. | Det er vanskelig i ettertid å få oversikt over alle de tidlige industrivirksomhetene i Norge. Årsaken er at mye ikke ble registrert og dokumentert. Fra importen av halvfabrikat som er notert i tollister, er det likevel mulig å få innsikt i noe av det som skjedde. Fra disse listene ser vi at blant annet fargestoffer i økende grad ble innført til Norge. Det forteller at stadig flere var engasjert i farging av tekstiler. | ||
===Produksjonsformer=== | ===Produksjonsformer=== | ||
{{thumb|Sukkerhuset, Sør-Trøndelag - Riksantikvaren-T324 02 0270.jpg|I Trondheim ble det anlagt et sukkerraffineri på midten av 1700-tallet.}} | |||
Det meste av den tidlige industrien skjedde som tilleggs- eller binæring til gårdsdriften. For mange innebar det i praksis at de om kveldene og i perioder med lite aktivitet i jordbruket syslet med håndverk, blant annet trearbeid og tekstilarbeid. Det de produserte, kunne selges på markedet. Inntektene ga litt ekstra penger. For familier på små steder eller med lite tilgang på jord kunne slikt arbeid være en viktig del av inntekten. | Det meste av den tidlige industrien skjedde som tilleggs- eller binæring til gårdsdriften. For mange innebar det i praksis at de om kveldene og i perioder med lite aktivitet i jordbruket syslet med håndverk, blant annet trearbeid og tekstilarbeid. Det de produserte, kunne selges på markedet. Inntektene ga litt ekstra penger. For familier på små steder eller med lite tilgang på jord kunne slikt arbeid være en viktig del av inntekten. | ||
Også i byene var det håndverkere. Byhåndverkerne var spesialister som i mindre grad drev eget jordbruk. Ved at byhåndverkerne skaffet seg privilegier, sikret kongen seg mulighet til å kontrollere antallet som praktiserte håndverket, og dessuten kontroll med prisen og kvaliteten på arbeidet. Som en slags gjenytelse for privilegiet gjorde kongen det ulovlig å praktisere håndverk utenfor byene, og uten privilegium. Potensielle kunder måtte altså komme til byhåndverkerne. | Også i byene var det håndverkere. Byhåndverkerne var spesialister som i mindre grad drev eget jordbruk. Ved at byhåndverkerne skaffet seg privilegier, sikret kongen seg mulighet til å kontrollere antallet som praktiserte håndverket, og dessuten kontroll med prisen og kvaliteten på arbeidet. Som en slags gjenytelse for privilegiet gjorde kongen det ulovlig å praktisere håndverk utenfor byene, og uten privilegium. Potensielle kunder måtte altså komme til byhåndverkerne.På 1700-tallet dukket det også opp «manufakturer». Dette var en slags tidlige fabrikker som samlet produksjonen i ett lokale. De som arbeidet i manufakturene, var ofte folk som ikke fant arbeid noe annet sted. Eierne av manufakturene slapp derfor ofte unna med å betale lave lønner. Ofte, men ikke alltid, var de knyttet til «fattigordningen», og manufakturarbeid hadde derfor gjerne et dårlig rykte. | ||
Den tidlige industrien skiller seg fra den seinere industrien under den industrielle revolusjonen ved at den aldri var særlig stor. Den tidlige industrien var likevel en viktig forutsetning for industrialiseringen, fordi den gjorde befolkningen vant til å forholde seg til et marked. De ble altså vant til å forholde seg til kunder, arbeidsledere og tidsfrister. Samtidig ga inntektene dem erfaring med å være forbrukere og selv prioritere mellom nødvendige varer og luksusvarer. | Den tidlige industrien skiller seg fra den seinere industrien under den industrielle revolusjonen ved at den aldri var særlig stor. Den tidlige industrien var likevel en viktig forutsetning for industrialiseringen, fordi den gjorde befolkningen vant til å forholde seg til et marked. De ble altså vant til å forholde seg til kunder, arbeidsledere og tidsfrister. Samtidig ga inntektene dem erfaring med å være forbrukere og selv prioritere mellom nødvendige varer og luksusvarer. | ||
<references /> | <references /> | ||
== | ==Kilder og litteratur== | ||
* | *Artikkelen er opprinnelig skrevet av Ragnhild Hutchison for læringsplattformen NDLA. | ||
*Andre kilder: | |||
**Bjørn Ivar Berg: ''Glemte mennesker'', Novus forlag, Norsk bergverksmuseum, Oslo 2005 | |||
{{Historisk toll}} | |||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Næringsliv]] | |||
[[Kategori:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur]] | |||