Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922: Forskjell mellom sideversjoner

Rund omkring i Norge, men mest på Nord-Vestlandet og i Trøndelag ble det starta samtalelag. Disse fikk sin oppstart innen Ungdomslagsbevegelsen – helst i [[1870]] og 80-åra. I [[Sparbu]] var det i si tid to samtalelag. [[Sparbu ungdomslag]] ble stifta i [[1878]] og [[Henning samtalelag]] i [[1882]]. I protokollen fra 4. juledag [[1886]] går det fram at Sparbu ungdomslag skifta navn til [[Sparbu samtalelag]]. [[Ogndalens samtalelag]] var da stiftet 15. mars [[1885]]. Men der gikk utviklinga andre veien; samtalelaget ble spiren til [[Ungdomslaget Ogna]]. I vår sammenheng er det interessant at de tok fatt i «[K]va lei er det ønskjeleg at det kyrkjelege reformarbeidet skal gå i framtida?», og «[O]m Folkehøgskulen», «[L]itteraturen og bruken av bibliotekene» samt «[A]lmueskolen i Sparbu og ungdomsskolene». 3. juni [[1894]] innledet J. K. Skjeflo om Religionsundervisninga i skolen. Han sa blant annet at faget hadde fått en vesentlig reduksjon i timetallet etter den nye skoleloven av 1860, noe som skyldtes nødvendigheten av å få innpass for nye fag. Den radikale formann Andreas Svedjan trodde ikke det ville være noen fare ved å utelate litt religionsundervisning. Dette fikk selvsagt ikke stå uimotsagt. De to gammellærerne P. O. Skjeflo og L. G. Strugstad repliserte at «[s]kulde religionen ut av skolen blev der bare hedninger alle sammen». Dette var verken formann eller innleder enige i, de sto på sitt, om at tvang ikke var veien å gå for de som søkte frelsen.

Samtalelagene må ses som et utslag av den voksende demokratibevegelsen som Venstre kanaliserte. Det var jo nettopp i Det Røde Amt; Nordre Throndhjems amt og på Vestlandet at slike bevegelser vokste seg fram og opp. Noe av bakgrunnen for dette lå åpenbart i «Det store hamskiftet». Likevel er det noe annet og mer som særpreger framveksten av demokratibevegelsen i Trøndelag. Her fikk man kanalisert, ja organisert det vi kan kalle «bevegelsen». Denne evnen til å organisere går i arv – til neste steg på evolusjonsstigen, som i sin tur fikk [[Edvard Bull d.e.]] til å skrive om ''Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914''. Det at Bull der velger å skrive mer om [[Sør-Trøndelag]] enn [[Nord-Trøndelag]] har jeg en anelse om er fordi han ikke helt har fattet hvor Trondhjemmerne egentlig kom fra.

Da «Lov om Folkeskolen paa Landet» og «Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne» kom 26. juni 1889 ble det skolestyret som skulle utarbeide skoleplan med undervisningsplan og timefordelingstabell på landet. Byskoleloven fikk en tilsvarende formulering for byene. Og nå het den folkeskole. Den skulle ikke lenger være for allmuen; de lavere lag av befolkningen. Den demokratiske betydningen av dette begrepsskiftet var muligens ikke helt klart for alle som sto bak. I prinsippet tenkte de vel at nå skulle skolen være så bra at den også kunne være bra nok for barn av midlere og høyere samfunnsklasser som til da ofte hadde fått sin undervisning i privatskoler.  

Det ble utarbeidet en veiledning fra departementet til kommunene. I mange kommuner brukte man denne veiledningen som sin skoleplan. [[Hans Jørgen Dokka]] har kalt det den første Normalplanen. Denne betegnelsen ble da også fort tatt i bruk.  

Forskjellen mellom norske myndigheters liv og lære i saken var altså meget stor. I Sparbu skulle barna få sin opplæring med bruk av stedets dialekt. I Finnmark og andre samiske områder var samebarnas språk forbudt i skolen. Samene måtte lære seg norsk. Både de samiske lærerne [[Anders Larsen]] og Per Fokstad, og presten Jens Otterbech med flere syntes dette var en feil måte å forholde seg til barn og læring på. Alle framhever de barnets naturlige nysgjerrighet som næres nettopp gjennom morsmålet. Vi kan altså konstatere at mens sparbyggene både var seg bevisst og så nytten i dette, så var sentrale myndigheter ikke innstilt på å gi samme mulighet til de av landets innbyggere som hadde et annet morsmål enn norsk.

For eksempel slo «jordloven» av 1902 fast, at for å være aktuell som kjøper av grunn i Finnmark måtte man kunne «tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig brug». Det var bare på den måten det kunne utvik¬les en «skikket befolkning» i fylket.  

== Skoledirektørembetet og presteskapet ==

På samme tid som urett ble begått mot store deler av den nordnorske befolkningen skjedde det en demokratisering av skolevesenet. Fra nå av var stiftsdireksjonen funksjon overlatt skoledirektøren. Han fikk som sådan uttalerett i saker som opprettelse av skolekretser på landet, bygging av nye skoler, ansettelse av lærere og utarbeidelse av undervisningsplaner. Biskopens tilsynsrett ble innskrenket til undervisningen i kristendomskunnskap. Før hadde sognepresten vært selvskreven formann i skolestyret. Nå skulle formannen velges fritt blant skolestyrets medlemmer. Ellers kunne skolestyret også avskjedige udugelige lærere, om overtilsynet var enig.  

== Den nye tid ==

== En bevegelse i strid – og endring ==

Da Edvard Bull trådte inn på den skolepolitiske arena ved inngangen til 1920-tallet bar det bud om en gjennomgripende endring i arbeiderbevegelsens tenkning. I tidsskriftet ''Det tyvende århundre'' slo han fast at det er en sjølsagt ting at samfunnssystemene nødvendigvis også vil prege skolesystemet, og at den ånd og moral som preger den eksisterende skole er kapitalismens. Man kan si at etterbyrden fra Venstre-tenkningen nå gikk over i en mer markert og marxistisk lei. Bull så det som nødvendig at samfunnet ble endret før man kunne få en endret skole. I sin analyse av dette spørsmålet forklarer Kokkvoll at den nye tenkningen ikke fikk gehør før i overgangen mellom 20 og 30-tallet da [[Hallvard Lange]]s skolepolitiske tenkning fikk gjennomslag ved at Gjøsteen og Bulls teser så å si løp sammen. Hva Kokkvoll her går litt lettvint forbi er skolepolitiske størrelser innenfor bevegelsen som Andreas Hanssen og Arvid G. Hansen. Dette kan selvsagt ha å gjøre med at Hanssen var metodist og gikk inn i [[NS]] og fikk en landssvikdom etter [[2. verdenskrig]], mens Hansen ble medlem av [[NKP]] ved splittelsen i [[1923]]. Men mer sannsynlig er det vel at Kokkvoll har fokus på Gjøsteen og de som ble «rene» Arbeiderpartifolk etter samlingskongressen i [[1927]].

Normalplanene ble gjort gjeldende – langt på vei med en stor grad av kommunal frivillighet. Et trekk flere fant vanskeligere å forholde seg til etter hvert som samfunnet utviklet seg henimot en stadig større grad av konformitet – ikke minst i det viktige dannelsesperspektivet. Det er kan hende i større grad dette som befordret Hallvard Langes skolepolitiske gjennombrudd på 1930-tallet enn hva Kokkvoll antydet i forhold til marxistene og pragmatikernes sammenfallende skolepolitiske syn.

[[Kategori:Lover]]

[[Kategori:1922]]