374
redigeringer
→Lokale tider: soltid i Noreg på 1950-talet
(→Lokale tider: soltid i Noreg på 1950-talet) |
|||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
Navn som Midmorgenvatnet, Daursmålstind, Middagsnibba eller Nonstind vitner om at naturformasjonene har tjent som tidsmarkører. Ordet non kommer fra det latinske «nona» og betyr niende time. Non var et måltid som var vanlig å innta i tre-firetiden på ettermiddagen. Når solen stod over Nonshaugen, var det tid for non. Kunstige merker som bygninger, varder, siktestokker eller hakk i vinduskarmen kunne også være tidsmålere og ble brukt i kombinasjon med ur som da ble justert. Fordelen med solen som tidsmarkør var at den føyde seg etter døgnets ulike lengde gjennom året. Man kunne regulere arbeidstiden etter dagslyset bedre enn om man fulgte forhåndsbestemte klokkeslett, noe som var viktig før kunstig belysning var en selvfølge. Likevel var det bare ved klarvær at dette kunne være et noenlunde presist målesystem. Norge stod i en særstilling på grunn av den lange mørketiden nord for polarsirkelen og fordi de bratte fjellene skygget for solen mange steder store deler av året. Landets offisielle almanakk inneholdt opplysninger om hvordan man også i den mørke årstiden kunne måle lokaltiden etter månen og stjernene. I almanakken kunne man få opplyst tidsdifferansen mellom ulike steder. | Navn som Midmorgenvatnet, Daursmålstind, Middagsnibba eller Nonstind vitner om at naturformasjonene har tjent som tidsmarkører. Ordet non kommer fra det latinske «nona» og betyr niende time. Non var et måltid som var vanlig å innta i tre-firetiden på ettermiddagen. Når solen stod over Nonshaugen, var det tid for non. Kunstige merker som bygninger, varder, siktestokker eller hakk i vinduskarmen kunne også være tidsmålere og ble brukt i kombinasjon med ur som da ble justert. Fordelen med solen som tidsmarkør var at den føyde seg etter døgnets ulike lengde gjennom året. Man kunne regulere arbeidstiden etter dagslyset bedre enn om man fulgte forhåndsbestemte klokkeslett, noe som var viktig før kunstig belysning var en selvfølge. Likevel var det bare ved klarvær at dette kunne være et noenlunde presist målesystem. Norge stod i en særstilling på grunn av den lange mørketiden nord for polarsirkelen og fordi de bratte fjellene skygget for solen mange steder store deler av året. Landets offisielle almanakk inneholdt opplysninger om hvordan man også i den mørke årstiden kunne måle lokaltiden etter månen og stjernene. I almanakken kunne man få opplyst tidsdifferansen mellom ulike steder. | ||
Etter 1895 blei lokaltida kalt "soltid" og enkelte brukte framleis den i kvardagen. Lærar Ivar Skotte fortel<ref>http://skuvla.info/skolehist/skotte-n.htm Artikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005. Ivar Skotte: Erfaringar som norsk lærar i Sameland - inntrykk frå skulen i Polmak på 1950-talet</ref> frå Polmak i Tana tidleg på 1950-talet: ''Samane gjekk ikkje etter klokka. Vi hadde to klokkeslett å halda oss til – soltid og normaltid. I Aust-Finnmark kjem dagen meir enn ein time før enn i dei sentrale strok av landet. Difor var det naturleg at dagleglivet fungerte etter soltida. På plakatar stod som regel både soltid og normaltid oppførde. Skulen følgte soltida. Da fekk vi ein relativt lang ettermiddag. Denne fritida hugsar eg elevane nytta godt.'' | |||
== Nye kommunikasjoner == | == Nye kommunikasjoner == | ||