Norsk folkepsykologi (1899)

Norsk Folkepsykologi ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på 1800-tallet og den politiske striden etter bruddet med Danmark hvor det var viktig å finne ut hva som var det karakteristiske og skilte den "norske folkesjelen" fra andre europeiske grupper. Hansens bok tar blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper for å så si noe om at dere fysiske geografiske lokasjon hadde stor påvirkning på deres mentale og psykologiske egenskaper. 

Forfatter og prosjekt For å finne ut egenskapene til disse norske folkegruppene tok Hansen blant annet bruk i en metode som populært ble kalt frenologien på 1800-tallet og hvor frenologien kan forståes slik at man så på et menneskets psyke ut ifra de ytre påvirkningene og omstendighetene en person var omgitt av, som man da mente påvirket de åndelige og sjelelig evnene til menneskene. For eksempel ble et mennesket størrelse på hode og skallen forstått som sentralt og hvor for eksempel en person med mindre hode og skalle ble forstått som mindre intelligent enn en person med større hode og lengre panne. Dette hadde blant annet en sammenheng med at man for eksempel trodde at et menneskets åndelig evner var lokalisert i hjernens fremste del og da i pannen.En person med større panne ble derfor tolket som mer oppegående og smartere enn en med mindre panne. Studien til Hansen kan forståes og settes inn i en historisk kontekst hvor man på 1800-tallet i Norge, etter år med undertrykkelse etter å ha vært i Union under Danmark i 400 år, endelig hadde fått selvstendighet og uavhengighet. Debattene omkring "den norske folkesjelen" ble derfor også et slags politisk og nasjonalfrihetskamp hvor man ønsket å markere et skille til nabolandene og resten av Europa. 

Hansens geografiske studier fra 1899 resultert i en slags raseteori om at det i Norge eksisterte to type nordmenn som han kalte, Nor og Gor, som var en referanse til blant annet et Eddadikt. Hansen beskrev den første mennesketypen Nor som klart overlegen den andre mennesketypen Gor og hvor Nor blir definert som et slags kulturideal og blir karakterisert som det urbane, konkurransedyktige og fremadstormende kulturmennesket. Gor blir derimot beskrevet som en motsetning og som den anariske typen og omtalt som en rest fra et slags tidligere utviklingsstadiet. Hansen omtalte Gor som kortskaller, som da en motsetning til Nor, som da var sett på som mer intelligente med sine langskaller. Gor var oftere dessuten mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne, og ble ofte ansett for å være mer mistroiske, mistenksomme og sjalue enn Nor. Hansen mente at Gor hadde sin opprinnelse fra istiden i Skandinavia og sier at: «Fra det menneskeslag som bodde her mellom bre og hav mener jeg no den kortskallede rase her i Norge stammer» Ettersom tiden gikk og hvor istiden og storbreen smeltet,vokste kulturen frem og den andre mennesketypen Nor frem som den nye norske rasen som var den høye, lyse, blonde og langskallede. Kortskallenes åndelig egenskaper Ifølge Hansen ble kortskallene ansett for å være en slags trellaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men ble ofte også sett på som overtroiske, løgnaktige og som late mennesker. Selv når kortskallenes hadde blitt fri fra sin trellelignende tilværelse hadde de, i følge Hansen, ofte vanskeligheter med å legge fra seg sine slavementalitet og det konkurranseinstinktet som eksisterte hos det frie kulturmennesket, eksisterte ikke hos de usiviliserte kortskallene. Dessuten kunne man også forstå hva kortskallenes sinntilstand ved at de ofte var svært depressive og melankolske skapninger og dette kunne man forstå ved at de ofte hørte på moll-preget og dyster musikk. Langskallenes åndelig egenskaper Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige, kyske enn kortskallene og dette kunne man blant annet forstå ut ifra kvinnesynet de langskallene hadde, som visstnok hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunn av dette blant annet moderne forståelse av kjønn og kvinner stammer de naturligvis germansk avstamning og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet og dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.