Norsk folkepsykologi (1899)

Norsk Folkepsykologi ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen (1857–1932) i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på 1800-tallet og den politiske striden etter bruddet med Danmark hvor det ble viktig å finne ut hva som blant annet karakteristiske og skilte den "norske folkesjelen" fra andre europeiske land. Hansens bok tar utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper for å så mene at dere fysiske og geografiske lokasjon hadde stor påvirkning på disse menneskenes mentale og psykologiske egenskaper.

Norsk folkepsykologi må settes inn i en historisk sammenheng med at man på 1800-tallet i Norge, etter år med undertrykkelse under Danmark, nå ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet. Debattene omkring "den norske folkesjelen" var på mange måter en nasjonal frihetskamp hvor man ønsket å markere et skille til nabolandene og resten av Europa. For å finne ut hva som karakteriserte "den nye norske folkesjelen" brukte da Hansen flittig en ny populær metode som på 1800-tallet ble kalte frenologien. Frenologien kan forståes slik at man forstod blant annet menneskets psyke ut ifra de ytre påvirkningene og omstendighetene en person var omgitt av. Man mente for eksempel at de ytre omstendighetene hadde påvirkning på de åndelige og sjelelig evnene til menneskene. For eksempel mente man at et mennesket fysiske størrelse var av betydning og sentralt. En person med for eksempel mindre hode og skalle ble forstått som å være mindre intelligent enn en person med større hode og panne. Dette hadde en sammenheng med at man for eksempel trodde at et menneskets åndelig evner var lokalisert i hjernens fremste del og da i gjerne i pannen. En person med større panne ble derfor forstått som å være smartere og mer intelligent enn en person med mindre hode og panne.

Forfatter og prosjekt Hansen fant ut gjennom sin geografiske studie at det eksisterte grovt sett to type nordmenn som han kalte, Nor og Gor. Den første mennesketypen Nor ble forstått som overlegen den andre mennesketypen Gor. Nor ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. Gor ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trellaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og som late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til.

Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige og kyske enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner stammer de naturligvis germansk avstamning og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet og dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.