Olavius knivmakar: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
{{thumb|Typisk Olaviuskniv.jpeg|Ein typisk Olaviuskniv|Narve F. Birkeland}}'''Olavius Nilsen, 1860 – 1927''', markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom til [[Volda]] ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar.  
{{thumb|Typisk Olaviuskniv.jpeg|Ein typisk Olaviuskniv|Narve F. Birkeland}}'''Olavius Nilsen, 1860 – 1927''', markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom til [[Volda]] ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar.  


== Tollekniven ==
{{thumb|Eit_knippe_Olaviusknivar.jpeg|Eit knippe Olaviusknivar|Narve F. Birkeland}}== Tollekniven ==
I eldre tider var [[Tollekniv|tollekniven]] ein viktig reiskap til dagleg bruk. Derfor var det mange, i alle bygder, som laga knivar. For dei fleste var det nok slik at kniven var god nok bare den dugde i det daglege arbeidet. Kniven burde nok heller ikkje koste så mykje. Men i dei fleste miljø var det somme knivsmedar som skilde seg ut, både ved å lage betre knivar og vakrare knivar. Og den kniven som verkeleg skilde seg ut, kunne bli ein verdifull eignelut som eigaren gjerne viste fram, t.d. i beltet til stasplagget. Der det var kjøparar, vart det også meistersmedar. I vår tid har dei knivane som verkeleg skilde seg ut, blitt ettertrakta samleobjekt.
I eldre tider var [[Tollekniv|tollekniven]] ein viktig reiskap til dagleg bruk. Derfor var det mange, i alle bygder, som laga knivar. For dei fleste var det nok slik at kniven var god nok bare den dugde i det daglege arbeidet. Kniven burde nok heller ikkje koste så mykje. Men i dei fleste miljø var det somme knivsmedar som skilde seg ut, både ved å lage betre knivar og vakrare knivar. Og den kniven som verkeleg skilde seg ut, kunne bli ein verdifull eignelut som eigaren gjerne viste fram, t.d. i beltet til stasplagget. Der det var kjøparar, vart det også meistersmedar. I vår tid har dei knivane som verkeleg skilde seg ut, blitt ettertrakta samleobjekt.