Overgangen fra Samkult 1 til Samkult 2 og 3: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Karjoler i skyss.jpg|Karjoler i skysstrafikk kan stå som symbol på 1800-tallets samferdsel.|Ukjent/Vegmuseet.}}

{{thumb|Vestbanen 1948.PNG|Tog, skip, bil og buss. Vi lar Vestbanen sett fra Rådhuset 1948 representere samferdselen på 1900-tallet.|Ukjent/Mittet & Co.}}

== Samkults begynnelse ==

{{thumb|Dag Bjørnland, Geir Paulsrud, Nils Skarra.JPG|Dag Bjørnland til venstre og Nils_Skarra til høyre var begge med fra starten av Samkult. Geir_Paulsrud i midten kom til noe senere. Her fra en befaring til Vegmuseet 18.08.2014.|Steinar Bunæs/eget foto}}

Det var stattholder [[Hannibal Sehested]] som hadde ansvaret for etableringen av Postverket. Han var stattholder under kong [[Christian IV]] som regjerte over [[Danmark-Norge]] i hele 60 år mellom [[1588]] og [[1648]]. Kongen har satt dype spor etter seg i Norges historie. Han grunnla [[Christiania]] etter brannen i [[Oslo]] [[1624]], [[Kongsberg]] i [[1624]] etter sølvfunnet og [[Christiansand]] i [[1641]] med et militært strategisk perspektiv. Han var imidlertid også kongen som tapte krig mot fienden [[Sverige]] og måtte avstå [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Bohuslen]] til Sverige.  

[[2009]] var kulturminneår, og staten hadde bekostet utvikling av et dataprogram for innlegg av artikler relevant for kulturminneåret. Kulturminneløypa ble programmet kjent som. Kulturvernforbundet driftet løypa og programmet, og et sekretariat vurderte artiklene før de ble godtatt og lagt inn i programmet. Samkultgruppens ideer ble vurdert som interessante, og vi ble dermed gitt anledning til å legge inn våre artikler etter hvert som de ble ferdige. Før artiklene var gjort ferdige og kunne aksepteres, måtte de være utformet etter en lest som var laget for formålet.

=== Samkult 1 ===

==== Gjennomføring ====

#      [[Postgangen 1647-1814 i Norge]]  

# [[Postgangen Christiania-Trondhjem]]

# Postgangen Trondhjem-Vardøhus (Nord-Norgeruten)

Artiklene er tilgjengelige både i [[Kulturminneløypa]] og i [[Lokalhistoriewiki]]. I alle artiklene har gruppen lagt vekt på å analysere det dynamiske samspillet mellom samferdsel, kultur og teknologi. Et særtrekk ved artikler som legges ut i Lokalhistoriewiki er at det er mulig for lesere å kommentere direkte på de enkelte artiklene, og dersom leserne har tilgang til relevant passord, kan de også redigere artiklene. Sammendrag av artiklene er publisert i media og i seminar hos Tekna.

=== Sammendrag – Samferdsel ===

{{thumb|Posthorn.JPG|Posthorn av varierende type.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}

{{thumb|Postvåpen 1815-.JPG|Postvåpen fra årene etter 1815 - mange ulike typer.|Steinar Bunæs/Postmuseet}}

==== Postvesen ====

Sjøfart har lange tradisjoner i Norge, men det skjedde ikke teknisk gjennombrudd i Norge i tidsrommet som behandles i [[Samkult 1]]. Derimot trakk postvesenet med seg utbygging av veinettet. Vi holdt oss derfor i Samkult 1 til analyse av postrutene, og begynner sammendraget med postvesenet.

Vanlig brev var lenge den dominerende posttjenesten. På 1700-tallet ble verdibrev (rekommandert post) viktigere spesielt etter at Kurantbanken i København ble opprettet i [[1746]] og fikk tillatelse til å trykke pengesedler. Aviser, tidsskrifter og andre former for informasjonsblader ble også formidlet. Her hadde imidlertid myndighetene kontrollmuligheter ved at de ga gunstig takst til de tjenestene de mente hadde samfunnsgagnlige formål. Pakkepost var også i teorien mulig, men postsekkens kapasitet gjorde pakkepost lite realistisk.

Samkultgruppen har laget tallmessige overslag over postvesenets omfang og størrelse ved utgangen av unionstiden. I [[1660]] fantes 13 postkontorer i det norske rutenettet. Ved utgangen av unionstiden var antall doblet. Veksten i samlet antall postkontorer tilsvarer omtrent befolkningsveksten i perioden. Samkultgruppens gjennomgang av de seks hovedpostrutene gir en samlet rutelengde på 5000 km. Ut fra de innsamlede opplysningene finner samkultgruppen at alt i alt kan nesten 900 personer ha arbeidet for Postverket ved utgangen av unionstiden med Danmark. Postverket var blitt en betydelig organisasjon i samfunnslivet.  

==== Veivesen ====

{{thumb|00037010-hest med stolkjerre-1800-tallet.jpg|Hest med stolkjerre. Vegstandard 1800-tallet.|Ukjent/Vegmuseet}}

{{thumb|Hornekleiva.jpg|Gammel fjellskjæring i Hornskleiva i Land rundt 1930.|Ukjent/Randsfjordmuseene}}

Veibygging ble etter hvert så faglig krevende at myndighetene ikke hadde den nødvendige tekniske innsikten for å lede veibygging. I [[Frankrike]] var det utviklet et faglig miljø med tilhørende utdanning, og unionskongen hadde leid inn franske ingeniører. Norske offiserer hadde praktisert under franske ingeniører. Unionskongene begynte derfor fra [[1665]] å utnevne en generalveimester til oppgaven å lede utbygging av veinettet i et [[stift]]. Generalveimesteren hadde imidlertid en vanskelig oppgave, fordi han kunne komme i motsetningsforhold til uvillige bønder og en stiftamtmann som mente generalveimesteren utidig blandet seg i stiftets anliggende. Som regel ble offiserer utnevnt til stillingen, fordi offiserer var de eneste med tilstrekkelig faglig kompetanse. En fordel ved å være offiser var dessuten at de kunne kommandere ut militære mannskaper til veiarbeid når bøndene ikke strakk til. I siste halvdel av 1700-tallet fikk Norge flere handlekraftige og dyktige generalveimestre.

En viktig oppgave i samferdsel er kalt [[Skyssplikt|skyssvesen]]et. Med et moderne ord kan vi kalle skyssvesenet for datidens drosjevirksomhet. Samkultgruppen har regnet ut at det i landet i 1700 fantes færre hester enn antall familier. Det var ikke vanlig at byfolk eide hester, og utlendinger som kom til landet, disponerte normalt ikke egne hester. Når folk skulle på reise, trengte de derfor et system som kunne transportere dem frem. Skyssvesenet sørget for det. Med omtrent én landmils avstand (11,3 km) hadde myndighetene utpekt gårder som hadde forpliktelsen å skaffe hest og egnet kjøretøy til den reisende. En skyssgutt fulgte med på reisen til neste skysskifte for så å ta med hest og kjøretøy tilbake. Dersom skysskafferen selv ikke disponerte hest, måtte han skaffe den fra nærliggende gårder. Når viktige personer var på tjenestereise, hadde de krav på flere hester, og de reiste til overmål gratis. Naturligvis var bøndene misfornøyde med ordningen som gjaldt til Norge kom i union med Sverige.  

=== Sammendrag – Institusjonelle maktforhold ===

Kongen ønsket større makt for seg selv og søkte støtte hos borgerskap og [[geistlighet]]. I [[1660]] mente han at tiden var inne til å ta en avgjørende strid for å fravriste [[adel]]en makten, og han lyktes med å få innført kongelig [[enevelde]] i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden.

=== Sammendrag – Folketall og samfunnsøkonomi ===

Årlig endring i folketallet mellom [[1665]] og [[1815]] kan anslås til 0,5%. I et slikt langt tidsforløp vil årlige variasjoner normalt bli borte. I denne perioden inntraff mange uår i jordbruket, således i [[1670-årene]] og [[1690-årene]], i flere år omkring [[1740]], i [[1770-årene]], i [[1808]]-[[1809]] og i [[1812]]. I disse årene steg dødeligheten hos befolkningen sterkt, og det varte naturligvis flere år før folketallet igjen vokste. Det er viktig å huske at [[Agder]]fylkene, det meste av [[Vestlandet]], [[Nord-Norge]] og det indre av [[Østlandet]] var vanligvis ikke selvberget med korn, men var avhengig av innførsel. Poteten fikk sitt gjennombrudd i produksjon først under krigsårene [[1807]]-1814. Langs kysten var fiskeriene livsgrunnlaget. Siden folketallet økte i det lange løp, må levestandarden likevel ha blitt bedre i perioden.  

I 1815 bodde det i Norge 885 000, men bare 87 000 i bykommuner. Den største byen var Bergen med 18 000 innbyggere i [[1801]].   

Våren [[2015]] inviterte samkultgruppen til et symposium med ressurspersoner for å få synspunkter på de utkastene som forelå. Symposiet ga verdifull tilbakemelding, men fordi samfunnsutviklingen under unionstiden med Sverige både var dynamisk, forgrenet og omfattende, ble gruppen enig om å ta inn ytterligere tre medarbeidere (Bjørn Foss, Erik Hajum og Ivar Erlend Stav) for å styrke kompetansen og å produsere ytterligere artikler. Høsten [[2016]] mente samkultgruppen at målet var nådd og inviterte til et nytt symposium, denne gangen for også å få synspunkter på retning i [[Samkult 3]]. Samkultgruppen fikk verdifull tilbakemelding å ta med i det videre arbeid.   

I [[Samkult 2]] er det produsert 13 artikler. De er:     

Artikkelen om posten er skrevet av Helge Sognli, Postmuseet, de andre artiklene er laget av medlemmene i Samkult 2. Stoff fra Samkult 2 er presentert både i media og i tidsskrifter.

=== Sammendrag – Samferdsel ===

== Postvesenet ==

Postvesenet var etablert i [[1647]] og var ingen dyr virksomhet, men komplisert å organisere effektivt. Post var i unionstiden både med Danmark og med Sverige en statlig virksomhet. Etter 1814 fulgte postvirksomheten en tiårs tid tidligere tiders opplegg, men i [[1825]] kom starten på den nye tiden. Tidlig på [[1800-tallet]] kom dampskip i drift i utlandet, og regjeringen mente at dampskip også kunne egne seg for norsk samferdsel. I 1825 kjøpte [[Finansdepartementet]] to dampskip til marinen som lånte ut skipene til Postverket for post- og passasjertransport. Beslutningen om innkjøp hørte inn under [[Stortinget]]s myndighetsområde, og da Stortinget kom sammen i [[1827]] (den gangen møtte Stortinget normalt til en kort samling bare hvert tredje år), ble det besluttet å anlegge sak for [[Riksrett]] mot regjeringen, som utvilsomt hadde gått ut over sine fullmakter. Da saken kom opp på neste Storting ([[1830]]), var imidlertid skipene kommet i drift og blitt meget populære. Stortinget nøyde seg derfor med en mild irettesettelse og ble selv en pådriver for anskaffelse av nye skip til marinen med utlån til Postverket. Etter hvert kjøpte staten 11 slike dampskip i fart langs hele kysten og til utlandet før næringslivet på [[1850-tallet]] ga økonomisk grunnlag for privat dampskipsfart. I [[1857]] besluttet Stortinget derfor å selge alle skipene etter hvert som private rederier kunne overta postføringen mot tilskudd til farten. I [[1870]] ble det siste postskipet solgt. Tidligere hadde pakkeposttjenesten vært en underutviklet tjeneste som med dampskipene fant sin plass blant postvesenets tilbud: brev, verdipost, aviser og tidsskrifter og så pakkepost.

Innovasjon ble gjennomført på mange områder av Postverkets virksomhet under unionstiden med Sverige. Gradvis gikk postfremføring over fra at bøndene ble pålagt fremføringen som deltidsarbeid til å bli profesjonelt arbeid på heltid. Enhetsporto og innføring av [[frimerket]] i [[1855]] la på flere måter grunnlaget for utviklingen. Tidligere måtte postmesteren skrive på brevet og signere at betaling var utført. Det kan kanskje være vanskelig for oss i dag å fatte hvor genial innovasjonen med frimerket var: en gummiert papirlapp med påtrykt porto og som kunne kjøpes på posthuset. Brev med frimerke ble innlevert på posthuset og stemplet eller det ble overskrevet med signatur.  Da postvirksomheten økte i omfang, kunne portoen gradvis bli redusert. Etter hvert som treforedlings- og papirvareindustrien og trykkeriene ble utviklet i siste halvdel av [[1800-tallet]], ble frimerkene stadig mer forseggjorte, og spesiallagede papirblokker, konvolutter og postkort kom i handel. Frimerket la grunnlag for industriprodukter, men folk måtte være i stand til å utnytte dette tilbudet. Alminnelig utdanning nådde imidlertid ut til stadig flere grupper av befolkningen og førte til at posttjenestenes omfang økte sterkt.

Postverket behandlet 77 millioner brev i [[1905]]. Det gir i gjennomsnitt en formidabel årlig vekst på vel 5,5% fra [[1806]]. I dette tidsrommet økte folketallet bare med 1% om året, så det skjedde en voldsom vekst i virksomheten til Postverket. For å kunne greie denne utviklingen måtte Postverket lykkes med vidtrekkende innovasjon. Forenklet kan vi si at under unionstiden med Danmark måtte folket henvende seg til Postverket for å hente eller sende brev, under unionstiden med Sverige kom Postverket til folket.   

Det var naturligvis tungvint at folk måtte gå på posthus for å få sendt brev. Postkassene løste dette problemet og antall utplasserte postkasser skjøt fart til 3680 i [[1900]]. Antall poststeder økte også sterkt i unionstiden med Sverige fra 125 i 1814 til 2465 i 1900. Hvert poststed behandlet langt flere brev ved utgangen av unionen enn ved inngangen. Organiseringen av posten må følgelig ha blitt langt mer effektiv med tiden. I 1900 hadde Postverket 2904 ansatte.  

== Andre samferdselsgrener ==  

Lokomotivjernbane var allerede tatt i utstrakt bruk i utlandet da Stortinget i 1851 etter en intens debatt vedtok å bygge jernbane mellom [[Christiania]] og [[Eidsvoll]]. Problemet for jernbanen var ikke at den var driftsmessig komplisert, men at den var kostbar å anlegge. Vedtaket omfattet ikke et nett, og politikerne så den 68 km lange strekningen som et prosjekt. Banen fikk navnet [[Hovedbanen|Norsk Hoved-Jernbane]]. I [[1854]] hadde politikerne nok med å feire åpningen av banen, men allerede i [[1857]] ble tre nye linjer vedtatt: [[Kongsvingerbanen]] til [[Sverige]] og de to tilsynelatende isolerte strekningene [[Hamar]]-[[Elverum]] og [[Trondhjem]]-[[Støren]]. Allerede i 1880 var det blitt forbindelse mellom Christiania og Trondhjem der disse to strekningene inngikk. Da Norge forlot unionen i [[1905]], var [[Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift|Bergensbanen]] nesten ferdig. Den ble innviet i [[1909]]. Til å begynne med ble ikke togene ført frem om natten, men dette problemet ble ganske raskt overvunnet.

   

Da [[Storbritannia]] i [[1850]] opphevet sin restriktive sjøfartslov (navigasjonsakten) og slo inn på en liberal handelspolitikk, begynte en eventyrlig utvikling i norsk skipsfart både for damp- og seilskip i så vel rutefart som utenfor rute.  Lenge var fremføring med dampskip ikke mulig vinterstid, men mot slutten av århundret hadde landet mestret de tekniske utfordringene med helårs drift. Hurtigruten som startet sin fart langs kysten i [[1893]], gjennomførte ruten i all slags vær hele året.

Noenlunde trygg sjøfart langs Norges vanskelige kyst forutsatte storstilet utbygging av farleden med merker og fyr. Det skjedde, og havnene ble tilpasset den nye tiden med stadig større og mer krevende skip, spesielt dampskip.

På [[1880]]-tallet kom [[Telefonhistorien|telefon]]en på markedet internasjonalt. Det var neppe mange i Norge som så for seg den store betydningen telefonen med tiden ville få, da det første lokale telefonselskapet ble etablert i Oslo i [[1880]]. Myndighetene ønsket ikke å spille en aktiv rolle i etablering av telefonselskaper, men overlot til markedet å organisere telefonvirksomhet. Etter starten i 1880 ble det etablert flere hundre lokale telefonselskaper rundt om i landet. Staten tok på seg å organisere anlegg og drift av fjerntrafikk, den såkalte rikstelefon.  

Norsk trådløs telegraf fra [[1902]]: Norge var blant de først landene i verden som tok i bruk den trådløse telegrafen i 1902.  

Selvgående trafikkmidler: Fra 1880-tallet foregikk hektisk teknisk utviklingsarbeid i utlandet for å få frem selvgående trafikkmidler for veitransport. Dampdrevne ble utprøvd, men slo ikke gjennom. Det gjorde derimot motorsykler og automobiler. Flere av konstruktørene dannet med tiden globale selskaper, som for eksempel Karl Benz og Gottlieb Daimler i [[Tyskland]] og Henry Ford i [[USA]] med masseproduksjon av biler, som den berømte T-Ford fra [[1908]]. Bilen var på vei til å erobre verden, men så lett skulle det ikke gå i Norge. Artikkelen fins i [[Samkult 3]].

Da jernbanen var blitt etablert, var det toget som skulle ta seg av fjerntrafikken. Veinettet skulle legge til rette for distribusjon frem til jernbanestasjon. Det ble likevel bygd imponerende hengebroer som broen over [[Sarpsfossen]], innviet i [[1854]], og kleiver ble avløst av nye traseer med svinger som veien over [[Sundvollen]] som på [[1850-tallet]] avløste [[Krokkleiva]]. Det mest imponerende, men kostbare veianlegget var utvilsomt Ljabruchausseen som på 1850-tallet avløste [[Ekeberg]]kleiva som innfartsåre til [[Christiania]].   

=== Sammendrag – Institusjonelle maktforhold ===

Den grunnloven som ble underskrevet [[4. november]] [[1814]], var trolig den mest frisinnede grunnloven i Europa for sin tid. Den ga føringer og rammer for utviklingen. [[Stortinget]] hadde ansvar og myndighet når det gjaldt å pålegge skatter og å gi lover. Kongen utnevnte regjeringen, avsatte dens medlemmer når han fant det riktig og styrte landet gjennom sin regjering. Høyesterett var høyeste dømmende myndighet. Grunnloven anviste arbeids- og maktfordeling mellom regjering og Storting. Dersom Stortinget fant at regjeringen hadde gått ut over sine fullmakter, kunne Stortinget anlegge sak for riksretten. I mange år møtte ikke regjeringens medlemmer i Stortinget for å redegjøre for en sak. Formidlingen foregikk skriftlig. Initiativet til handling lå hos administrasjon og regjering.  

I Samkultartikkelen [[Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905)|Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige]] er en rekke viktige lover og hendelser listet opp og behandlet. Nå omtaler vi bare noen få som har betydning for forståelsen av utviklingen i maktens fordeling.

Selv om regjeringen administrerte landet, var det likevel mange tiltak som med fordel kunne overlates til myndigheter på lavere politisk plan enn det statlige. Lov om formannskap fra 1837 som vi også kan kalle lov om lokalt selvstyre, kan ses i dette lyset. Et lovforslag ble fremlagt i [[1833]], men forkastet av kongen. Forslaget ble fremlagt igjen i [[1836]], men fortsatt forkastet. Et overordentlig Storting ble innkalt av kongen høsten 1836 og loven om lokalt selvstyre ble da vedtatt. Vi kan se viktigheten av loven om lokalt selvstyre i lys av veiloven av [[1824]] og veiloven av [[1851]]. I veiloven av 1824 er det fortsatt regjeringen som styrer med veisakene og Stortinget som bevilger de nødvendige midlene. Veiloven av 1851 beholdt fortsatt ansvaret for gjennomføringen hos regjeringen, men først etter at de nødvendige midlene var blitt bevilget av [[Amt|amtsting]] (fylkesting i vår terminologi) og Storting.  

Frem til midten av århundret hadde de økonomiske forholdene vært preget av primærnæringene, administrasjonen var oversiktlig og i hendene på embetsstanden. Bøndene og embetsstanden styrte landet sammen på Stortinget, og stort sett fant de ut av det med hverandre. Etter hvert ble nærings- og samfunnslivet differensiert, og nye sosialklasser begynte å gjøre seg gjeldende. Gammel harmoni ble sprengt, og radikale strømninger fant grobunn. Kongen og regjeringens makt ble truet av en stadig større gruppe radikale stortingsmenn anført av [[Johan Sverdrup]].

Mot seg hadde Sverdrup og Venstre en konservativ gruppering omkring [[Frederik Stang]] ([[1808]]-[[1884]]), jurist som Sverdrup. Stang var en glimrende advokat og ble statsråd da [[Indredepartementet]] ble opprettet i [[1846]]. Han var statsråd i det viktige tiåret da så mange vidtrekkende beslutninger om næringsveier og samferdsel ble fattet. Av helsemessige grunner trakk han seg tilbake i 1856, men ble statsråd igjen i [[1861]] og førte forsetet i den norske regjeringen til [[1873]]. Da ble [[stattholder]]posten opphevet og kongen utnevnte Stang til statsminister. Stang utviklet seg i stadig mer konservativ retning og ble nok en ensom mann i sentrum av den konservative fløyen.     

Stortingsvalget i [[1882]] førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på å vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt i [[1884]]. De fleste av statsrådene ble dømt til å ha tapt sine embeter. Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister som naturlig nok ikke ville få styringsmuligheter mot Stortingets vilje. Kongen ga etter og ba så Johan Sverdrup om selv å danne regjering. En epoke i statsstyringen var over. Statsministeren skulle stå til ansvar for Stortinget. Etter riksrettssaken ble partiet Høyre dannet av konservative grupperinger.  

Mot slutten av århundret tegnet det seg stadig klarere trekk i unionssamlivet som kunne føre til sprengning av unionen. Den utløsende sak ble konsulatsaken. Kongen styrte med utenrikspolitikken, og utenriksministeren var svensk. Norges utenrikshandel ble stadig viktigere for landet, og Stortinget ønsket at det ble utnevnt norske konsuler i mange land. Det ble forhandlet om saken i flere år, kompromisser tegnet seg, men ble forkastet av den ene eller andre parten. I mars 1905 dannet [[Christian Michelsen]] en samlingsregjering og hevdet i sin tiltredelseserklæring at regjeringen ville ”gjennomføre Norges grunnlovsmessige rett til eget norsk konsulatvesen og hevde Norges suverenitet som et fritt og selvstendig rike.” I mai 1905 vedtok [[Odelstinget]] og [[Lagtinget]] i rask rekkefølge lov om konsulatvesen med virkning fra april [[1906]]. Kongen nektet sanksjon, og hele regjeringen innleverte sin avskjedssøknad. Da kongen ikke så noen mulighet for å finne en annen regjering, bifalt han ikke regjeringens avskjedssøknad. Da så Christian Michelsen grunnlaget for en revolusjonær strategi i Stortingets enstemmige beslutning 7. juni 1905.  Kjernen i vedtaket var at kongen sto uten regjering, og kongemakten hadde dermed opphørt å virke. Stortinget ga regjeringen fullmakt til å utøve kongens myndighet siden kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge. Etter forhandlinger mellom de to landene godtok Sverige at Norge kunne forlate unionen. Norge var endelig blitt selvstendig etter mange århundrers underordnet samliv i union med nabolandene.

Veksling i folketallet er et godt barometer for samfunnsutviklingen. I forhold til unionstiden med Danmark økte folketallet relativt sett dobbelt så raskt under unionstiden med Sverige. Det gjorde også veksten i byenes folketall. Den årlige befolkningsveksten i bygdene gikk systematisk nedover utover i århundret. Det var ikke økonomisk utkomme til den store befolkningsveksten og mange utvandret. I forhold til folketallet var det få land som sendte så stor del av sin befolkning til USA som Norge.  

Mellom [[1664]] og [[1815]] økte folketallet fra 440 000 til 885 000. Det innebærer fordobling på omtrent 150 år i løpet av den tiden som arbeidsgruppen har behandlet i [[Samkult 1]]. Under unionstiden med Sverige økte folketallet til 2,3 millioner, altså vesentlig mer på 90 år enn på de foregående 150 år. Når vi gjør utviklingen om til gjennomsnittlig årlig endring i %, finner vi en årlig vekst på 0,5 % mellom 1664 og 1815 og 1,1 % mellom 1815 og 1905.

Ifølge folketellingen i [[1910]] var de største byene Christiania, Drammen, Christiansand, Stavanger, Bergen og Trondhjem med 64 % av byenes folketall.  Disse 6 byene hadde nesten samme andel av byenes folketall i [[1801]], nemlig 63 %. Christiania økte sitt folketall fra nærmere 9 000 innbyggere i 1801 til 242 00 i 1910, og det var faktisk betydelig mer enn tilveksten i de øvrige 5 byene til sammen. En dramatisk forskyvning fant således sted i folketallets tyngdepunkt i løpet av unionstiden. I 1801 var Bergen landets overlegent største by med 18 000 innbyggere. Kongsberg hadde vært en større norsk by i 1801 med nærmere 7 000 innbyggere. Den hadde i løpet av unionstiden falt helt ut av listen over større byer. Stavanger hadde på sin side tatt spranget fra en mellomstor by i 1801 til å bli rikets fjerde største by i 1910, etter Christiania, Bergen og Trondhjem.  

De demografiske forholdene kan med fordel studeres i lys av flyttinger, spesielt utvandringen. Utvandringen til oversjøiske land hadde vært beskjeden frem til den amerikanske borgerkrigen tok slutt i 1865. Fra 1865 til 1866 økte utvandringen fra 4 000 til 15 000 og holdt seg over 10 000 frem til og med 1873, for så å synke til i underkant av 5 000 om året frem til 1878. Deretter økte utvandringen dramatisk. Det var ikke nok utkomme for de store fødselskullene rundt 1850. En ny utvandringsbølge fant sted i begynnelsen av [[1900-tallet]]. På fem år, fra 1901 til 1905 lå utvandringen på samme nivå som på 1880-tallet.

==== Økonomi ====

Blant de viktigste sakene som Storting og regjering måtte løse i 1815, var pengestellet. Innløsningsgarantien som ble gitt på [[Eidsvoll]], ble oppgitt og i nyordningen av pengevesenet hadde myndighetene funnet ut at de kunne greie innløsning av 1 000 riksbanksedler for 100 sølvdaler, men uten å ha noe sølvfond. Erklæringen var derfor bare en papirbestemmelse.

=== Sammendrag – Kulturlivet ===

Samferdsel som omfatter transport og kommunikasjon, påvirker sammen med flere andre forhold kulturlivet. Når et lands innbyggere tar spranget fra isolert tilværelse til samkvem med omverden, kan samferdsel lette overgangen. Kanskje kan vi også hevde at samferdsel ble en nødvendig forutsetning for kulturlivets oppblomstring. Under unionstiden med Danmark var samferdsel lite utviklet og standarden på den dårlig, myndighetene kontrollerte dessuten informasjonen som ble formidlet gjennom Postverket. Det var nødvendig med pass når man beveget seg utenfor nærmiljøet.

I løpet av unionstiden har vi vist hvor revolusjonerende samferdselsutviklingen ble. Et attraktivt reiseliv forutsetter også attraktive reisemål og gode overnattingsmuligheter. Naturlige og attraktive reisemål var Norge godt utrustet med, og i løpet av unionstiden ble det investert i gode hoteller både nær attraksjoner og i byer. Mot slutten av unionstiden var derfor Norge et attraktivt reisemål både for turister og de som reiste for andre formål. Statistikken over innreiste utlendinger viser for 1906 at englendere dominerte med 37%, tett fulgt av dansker og svensker med 34%. De skandinaviske nasjonene var omtrent jevnbyrdige. Deretter fulgte tyskere med 22%. I tillegg til tog og ruteskip var turistskip blitt en viktig kategori. Velkjent er de mange besøkene som keiser Wilhelm II av Tyskland foretok med flåte-eskadre til norske fjorder. Englenderne var skriveglade, og det er utgitt noen tusen reiseberetninger fra turer til Norge.

Samkultgruppen har derfor benyttet 2017 både til å få et omforent syn på perioden og begynne produksjon av artikler innenfor den valgte horisont: 1960-årene. To av gruppens medarbeidere valgte å gi seg, men to nye medarbeidere er kommet til. [[Steinar Bunæs]] er fortsatt prosjektleder, og de øvrige 7 er Dag Bjørnland, Bjørn Foss, Geir Paulsrud, Lars Roede, Sidsel Sandelien, Nils Skarra og Ivar Erlend Stav. Gruppen har bred faglig bakgrunn med arbeidserfaring fra planlegging i samtlige samferdselsgrener og de tre elementene i Samkult: samferdsel, kultur og teknologi.

Denne delen kan ikke skrives før vi er blitt enige om artiklene.