Partnerskapsloven

Partnerskapsloven, lov om registrert partnerskap av 30. april 1993, ga to personer av samme kjønn rett til å registrere partnerskap. Dette ga samme rettsvirkning som inngåelse av ekteskap, med unntak av at man ikke fikk adopsjonsrett eller rett til assistert befruktning. Ordninga med registrerte partnerskap varte fram til 1. januar 2009, da ny ekteskapslov trådte i kraft og ga adgang til samkjønna ekteskap. De som valgte å ikke omregistrere partnerskapet til ekteskap, kunne fortsette å leve i partnerskap med samme rettigheter også etter 2009.

Loven var et resultat av en lang kamp for å kunne inngå samkjønna ekteskap. Lovgiver - Stortinget - var i 1993 ikke klare for å gi fullt ut de samme rettigheter til samkjønna par, og det var også stor strid omkring bruken av ordet ekteskap. Dette ble derfor en kompromissløsning, som ga samkjønna par i all hovedsak de samme rettigheter som de som levde i ekteskap. Mangelen på adopsjonsrett var en åpenbar forskjellsbehandling, og var et resultat av at det var spesielt stor motstand mot at man skulle åpne for at barn ble adoptert av to mødre eller to fedre. Den 1. januar 2002 trådte en endring i kraft; det ble da mulig for den ene partneren å adoptere den andres barn. Selv om det fortsatt var motstand mot å åpne for samkjønna foreldreskap, var det åpenbart at barn av den ene parten ble negativt forskjellsbehandla. Blant annet innebar dette: Barnet fikk ikke arveretten som adopsjon utløser; ved oppløsning av partnerskapet hadde partneren ingen rettigheter med tanke på samvær med barnet; og dersom den biologiske forelderen gikk bort satt den andre uten rettigheter til å fortsette å være forelder for barnet. Lovendringa fra 2002 var dermed et betydelig framskritt, men samkjønna par hadde fortsatt ikke mulighet til å adoptere sammen. Det var også en begrensning på adopsjon av partnerens barn: Dersom barnet opprinnelig var adoptert fra et land som ikke tillit samkjønna adopsjon, kunne man ikke gjennomføre slik adopsjon. I praksis førte det til at mange barn og foreldre fortsatt ble stående uten samme rettigheter som andre.

En relatert virkning av loven var at dersom ei kvinne i registrert partnerskap fødte et barn, ble ikke den andre automatisk regna som barnets forelder, slik det er i ulikekjønna ekteskap (se pater est-prinsippet). To kvinner i partnerskap hadde ikke rett til assistert befruktning.

Da den nye ekteskapsloven trådte i kraft valgte mange å omregistrere partnerskapet til ekteskap. Dette kunne gjøres rent administrativt, men mange valgte også å gå gjennom en ekteskapsseremoni for å markere begivenheten. Det ble tatt inn en paragraf i den nye ekteskapsloven som tillot at man kunne fortsette å leve under reglene for registrert partnerskap - med begrensningene på adopsjonsrett. De som omregistrerte til ekteskap fikk rett til å vurderes som adoptivforeldre på samme vilkår som ulikekjønna par, rett til assistert befruktning og automatisk registrering av medmor som forelder ved fødsel i ekteskap.

Litteratur og kilder