Peder Fauchald: Forskjell mellom sideversjoner

Fauchald var også en venn av [[Henrik Wergeland]], [[Aasmund Olavsson Vinje]]. [[Ivar Aasen]] og [[Eilert Sundt]], som alle besøkte han hjemme på garden [[Sokstad]].

Fauchald hadde som ung mann stor leselyst, og skaffa seg all slags bøker. Presten [[Jonas Finkenhagen]]s boksamling hadde han stor nytte av. Peder Fauchald slukte romaner, sosialøkonomiske verk, satiriske skrifter og historiebøker. Raabe (egentlig Wergeland?) mener at dette er «spiren til den alsidige, men tildels overfladiske dannelse, som man senere har havt anledning til at opdage hos ham som mand.»

Matrikkelgarden Faukal besto rundt 1800 av to bruk, Fauchald-familiens eiendom (kalt «Guttu» i skriftlige kilder) og statens Faukal-bruk. Dette var jord som var tillagt Totens prestebol, og som i 1815 ble lagt ut til amtmannsgard for Kristians amt. Peder Fauchald hadde tatt over familiens Faukal-part i 1810, og fra 1812 forpakta han også statens eiendom. Dette fortsatte han med helt fram til 1825, for amtmennene [[Ole Hannibal Sommerfelt]] og [[Lauritz Weidemann]] bosatte seg aldri på Faukal.

Peder Fauchald var imidlertid misfornøyd med de høge forpaktningsavgiftene på leiejorda, og han ønska samtidig en større eiendom. Derfor slo han til da storgarden [[Sokstad]], i den gamle hovedbygda på Toten, var til salgs. Han flytta i 1825 til Sokstad, og sa opp forpaktinga. Kort tid etter solgte han Faukal-bruket «Guttu» i parseller.<ref>Hårstadsveen 2009, s. 63-65.</ref>

Alt i 20-årsalderen fikk Fauchald sine første tillitsverv i hjembygda. Han var blant annet likningsmann, kirkeverge og forlikskommissær. Denne tidlige politiske karrieren minner om hans sambygding [[David Seierstad]]s karrierestige 70 år seinere. Rett etter 1814 knytta Fauchald seg til det bondeopposisjonelle miljøet som [[Nes på Hedmarken|nesningene]] [[Halvor Hoel|Halvor]] og [[Jacob Hoel]] sto i bresjen for.<ref>Koht 1929 og Raabe 1905.</ref>   

Fauchald tilhørte en familie som tidlig på 1800-tallet markerte seg sterkt i politikken. Onkelen [[Hans Skikkelstad]], som grunnla [[O. Mustad & Søn|Brusveen fabrikker]], var både stortingsmann og Vardals første ordfører. Svogeren [[Peder Hallingstad]] ble ordfører i Vestre Toten. I 1837 ble Fauchald sjøl valgt til den første ordføreren i [[Østre Toten]], under formannskapets konstituerende møte på lensmannsgarden [[Velt-Bjørnstad (Østre Toten)|Velt-Bjørnstad]].<ref>Gjestrum 1987, s. 35.</ref> Da hadde han alt sittet på Stortinget i sju år, og deltatt i forberedelsene av formannskapslovene som gjorde møtet på Bjørnstad mulig.

Fauchald ble valgt som 2. suppleant til Stortinget i 1826, og fra 1830 møtte han som fast representant. Ifølge Halfdan Koht var han så å si den eneste bonderepresentanten «som kunde opta en debatt med embetsmændene»,<ref>Koht 1929</ref> som da dominerte norsk politikk. Ved stortingsvalget i 1833 ble tallet på representanter mer enn fordobla, og dette ble maktgrunnlaget for den såkalte bondeopposisjonen. Fauchald ble sammen med [[Ole Haagenstad]], [[Teis Lundegaard]] og [[Ole Gabriel Ueland]] en av lederne for denne grupperinga. Disse møttes i det som ble kalt «den hemmelige direksjon», hvor dagsaktuelle spørsmål ble gjennomgått og diskutert.<ref>[http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Fauchald/utdypning Svendsen, i NBLII]</ref> Fauchald knytta forbindelsen mellom den gamle bondeopposisjonen i tilknytning til Hoel-brødrene og den nye, som særlig Ueland etter hvert skulle bli den viktigste talsmannen for.  

Peder Fauchald var radikal ikke bare i kulturelle, men også i nasjonale spørsmål. Fauchald støtta [[Jonas Anton Hielm]] i hans nasjonale saker på Stortinget i 1836 og gikk inn for at kongens svenske monogram med ordenstallet XIV (for Karl 14 Johan – i Norge var han Karl 3 Johan) skulle fjernes fra de norske myntene.

Ifølge Koht ble Fauchald på denne måten en av dem som beredte grunnen for partiet Venstre, som Johan Sverdrup i 1851 gjorde det første forsøket på å stable på beina. Radikalismen kan samtidig ha hindra at han ble hovedtalsmannen for bøndene, den rolla tilfalt Ueland. Åsmund Svendsen antyder at Fauchald som «østlandsk storbonde, preget av en europeiskartet liberalisme og med en flytende og til dels satirisk tone, kan ha stått for fjernt fra Sørvestlandets bønder, som ofte hadde bakgrunn i langt trangere kår».<ref>>[http://snl.no/.nbl_biografi/Peder_Fauchald/utdypning Svendsen, i NBLII]</ref>

 

 

 

 

Fauchald døde 22. november 1856. Vennen Henrik Wergeland har uttalt: “Peder Fauchald er Totens Stolthed; han er Folkets Mand i Ordets egentlige Betydning, og ved hans blotte Navn løfter den norske Bonde uvilkaarlig paa Hatten”. Medborgere ønsket å reise et minnesmerke av Peder Fauchald. Ved støttens avduking på Østre Totens kirkegard 17. mai 1858, kl. 5, holdt sagfører Brager en høystemt festtale. Og Fauchald’s venn Aasmund Olafsson Vinje talte til hans avdødes minne. Deretter sang forsamlingen en av Vinje’s sanger.