1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 38: | Linje 38: | ||
== '''Hvordan grunnlaget for navnet Norge kan ha blitt til''' == | == '''Hvordan grunnlaget for navnet Norge kan ha blitt til''' == | ||
Navnet på landområdet som i dag heter Norge, kan ha blitt laget av sjøfarer, kjøpmann og høvding Ottar fra Hålogaland. Han fortalte kong Alfred den store i England om sin reise omkring år 890. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinsk verdenshistorie. Kongen utvidet teksten med reiseskildringen han hadde hørt av Ottar fra Hålogaland. Ottar reiste langs hele kysten mellom Kvitsjøen i nord og Skiringssal, en handelsplass eller kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord, fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Han reiste videre til London via Hedeby, et lite sted i Slesvig, like sør for grensen til Danmark og kjent som kaupang under vikingtida. Hedeby tjente som knutepunkt for handelen mellom Skandinavia, Nordsjø-områdene og Baltikum. Kaupangen utenfor Larvik ble senere fraflyttet. Ottar har sannsynligvis kalt landområdet Nordvei/Nordvegir, og det kan ha gitt grunnlag for det engelske ordet Norway og det tyske ordet Norwegen. Dermed begynte en utvikling frem mot etablering av navnet som ensbetydende med området vi kjenner som Norge. Som statsnavn har det først vært nyttet om det vestnorske riket. Derfor var det lenge naturlig å kalle vestlendingene for nordmenn når de kom til Øst-Norge. Kartskissen viser reisen til Ottar. Vikingene manglet ikke dristighet i seilasen.<br /> | Navnet på landområdet som i dag heter Norge, kan ha blitt laget av sjøfarer, kjøpmann og høvding Ottar fra Hålogaland. Han fortalte kong Alfred den store i England om sin reise omkring år 890. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinsk verdenshistorie. Kongen utvidet teksten med reiseskildringen han hadde hørt av Ottar fra Hålogaland. Ottar reiste langs hele kysten mellom Kvitsjøen i nord og Skiringssal, en handelsplass eller kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord, fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Han reiste videre til London via Hedeby, et lite sted i Slesvig, like sør for grensen til Danmark og kjent som kaupang under vikingtida. Hedeby tjente som knutepunkt for handelen mellom Skandinavia, Nordsjø-områdene og Baltikum. Kaupangen utenfor Larvik ble senere fraflyttet. Ottar har sannsynligvis kalt landområdet Nordvei/Nordvegir, og det kan ha gitt grunnlag for det engelske ordet Norway og det tyske ordet Norwegen. Dermed begynte en utvikling frem mot etablering av navnet som ensbetydende med området vi kjenner som Norge. Som statsnavn har det først vært nyttet om det vestnorske riket. Derfor var det lenge naturlig å kalle vestlendingene for nordmenn når de kom til Øst-Norge. Kartskissen viser reisen til Ottar. Vikingene manglet ikke dristighet i seilasen.<br /> | ||
[[Fil:Ottar fra Hålogaland .jpg|Kartskissen er kopiert fra ''Norges historie bind 15 Historisk atlas'', utgitt av J. W. Cappelens forlag AS. 1980|thumb]] | [[Fil:Ottar fra Hålogaland .jpg|Kartskissen over seilasen til Ottar fra Hålogalans er kopiert fra ''Norges historie bind 15 Historisk atlas'', utgitt av J. W. Cappelens forlag AS. 1980|thumb]] | ||
Det går en lang historisk utviklingsrekke fra ordet kaupang til ordet kjøpstad som er det ordet vi finner i unionstiden med Danmark og til det for oss i dag kjente ordet by. I Samkult1 anvender vi ordene by og kjøpstad om hverandre. Under unionstiden var imidlertid forskjellen svært viktig fordi en kjøpstad var som navnet antyder et sted der kjøp og salg fant sted. Kongen hadde gitt monopolrett for handel til borgere i en kjøpstad, og denne monopolretten strakte seg flere mil rundt kjøpstaden.<br /> | Det går en lang historisk utviklingsrekke fra ordet kaupang til ordet kjøpstad som er det ordet vi finner i unionstiden med Danmark og til det for oss i dag kjente ordet by. I Samkult1 anvender vi ordene by og kjøpstad om hverandre. Under unionstiden var imidlertid forskjellen svært viktig fordi en kjøpstad var som navnet antyder et sted der kjøp og salg fant sted. Kongen hadde gitt monopolrett for handel til borgere i en kjøpstad, og denne monopolretten strakte seg flere mil rundt kjøpstaden.<br /> | ||
| Linje 52: | Linje 52: | ||
Kongene måtte stadig kjempe for å beholde sin makt, og aller helst utvide den. Norge måtte forsvares, åpent som det lå for angrep. Det hadde vært noe tilfeldig hvordan kongene fikk samlet styrker for å forsvare seg, men da kong Håkon den gode i 954 vant over sine motstandere i et slag som stod ved Avaldsnes på Karmøy, bestemte han at over hele landet langs med sjøen, så langt opp i elva som laksen gikk, skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og ruste ut et seilskip. Dette bidraget som kongene trengte for å forsvare seg og som bøndene ble pålagt, ble kalt leidang, I flere hundre år ble leidangen kalt ut når fiendtlige styrker kom til landet. For effektiv utkalling var det naturligvis nødvendig at informasjon fort ble sendt ut til bøndene for at ikke kritisk tid skulle gå tapt. Bøndene i et skipreide hadde derfor ansvar for å bygge, vedlikeholde og tenne varde i skipreidet når det var påkrevd. Når flåten skulle ut, måtte bøndene også stille med nødvendig niste. Systemet med leidang varte ved til ut på 1300-tallet. Med tiden var det blitt vanlig at kirkens øverste tjenere (biskoper og erkebiskop) og kongens mest betrodde menn, styrte over sin lokale del av leidangsflåten. De hadde også egen hærstyrke til sin disposisjon.En god analyse av årene mot slutten av 1200-tallet gir boken til Tore Skeie fra 2009: ''Alv Erlingsson. En andelsmanns undergang.'' Alf Erlingsson ble baron og sysselmann i Borgarsyssel. I den anledningen disponerte han en liten hærsstyrke på 40 mann, og som sysselmann kontrollerte han 16 leidangsskip. Med denne styrken la han i 1284 ut på kaperferd mot det hanseatiske forbundet og andre som ble oppfattet som fiendtlige mot Norge. Han ble raskt kjent som en mektig sjørøver, fremgår det av boken til Skeie.<br /> | Kongene måtte stadig kjempe for å beholde sin makt, og aller helst utvide den. Norge måtte forsvares, åpent som det lå for angrep. Det hadde vært noe tilfeldig hvordan kongene fikk samlet styrker for å forsvare seg, men da kong Håkon den gode i 954 vant over sine motstandere i et slag som stod ved Avaldsnes på Karmøy, bestemte han at over hele landet langs med sjøen, så langt opp i elva som laksen gikk, skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og ruste ut et seilskip. Dette bidraget som kongene trengte for å forsvare seg og som bøndene ble pålagt, ble kalt leidang, I flere hundre år ble leidangen kalt ut når fiendtlige styrker kom til landet. For effektiv utkalling var det naturligvis nødvendig at informasjon fort ble sendt ut til bøndene for at ikke kritisk tid skulle gå tapt. Bøndene i et skipreide hadde derfor ansvar for å bygge, vedlikeholde og tenne varde i skipreidet når det var påkrevd. Når flåten skulle ut, måtte bøndene også stille med nødvendig niste. Systemet med leidang varte ved til ut på 1300-tallet. Med tiden var det blitt vanlig at kirkens øverste tjenere (biskoper og erkebiskop) og kongens mest betrodde menn, styrte over sin lokale del av leidangsflåten. De hadde også egen hærstyrke til sin disposisjon.En god analyse av årene mot slutten av 1200-tallet gir boken til Tore Skeie fra 2009: ''Alv Erlingsson. En andelsmanns undergang.'' Alf Erlingsson ble baron og sysselmann i Borgarsyssel. I den anledningen disponerte han en liten hærsstyrke på 40 mann, og som sysselmann kontrollerte han 16 leidangsskip. Med denne styrken la han i 1284 ut på kaperferd mot det hanseatiske forbundet og andre som ble oppfattet som fiendtlige mot Norge. Han ble raskt kjent som en mektig sjørøver, fremgår det av boken til Skeie.<br /> | ||
Kong Håkon den gode døde i 961 som følge av et sår han fikk i kamp for sitt rike som først og fremst var forankret til Vestlandet, men de mektige jarlene på Møre og i Trøndelag hadde anerkjent han som sin konge. På Østlandet hadde imidlertid danske konger satt seg fast og hadde betydelige interesser, og det var stadig kriger mellom de danske og de norske kongene. Først et stykke ut på 1000-tallet kan vi si at Norge var samlet til ett rike under sterk kongemakt. På 1100-tallet brøt det ut borgerkrig som varte i årtier før landet igjen ble samlet til ett rike. Fra midten av 1200-tallet begynte Norges storhetstid, og den varte frem til 1319. I norgeshistorien er navnet Norgesveldet det vanlige ordet for perioden. I denne tiden vokste også kirken til å bli en formidabel maktfaktor under ledelse av erkebiskopen som residerte i byen som da het Nidaros. Kartet gir en god belysning av det store maktområdet for kongene under Norgesveldet selv om Island og Grønland ikke er tegnet inn. Den store utstrekningen til Norgesveldet forutsatte geistlig og politisk informasjonsformidling. Denne kunne naturligvis mye lettere utføres til sjøs enn til lands, og Norgesveldet ble holdt sammen med sjøtransport. [[Fil:Norgesveldet.jpg|Kartskissen er kopiert fra ''Norges historie bind 15 Historisk atlas'', utgitt av J. W. Cappelens forlag AS. 1980|thumb]]<br /> | Kong Håkon den gode døde i 961 som følge av et sår han fikk i kamp for sitt rike som først og fremst var forankret til Vestlandet, men de mektige jarlene på Møre og i Trøndelag hadde anerkjent han som sin konge. På Østlandet hadde imidlertid danske konger satt seg fast og hadde betydelige interesser, og det var stadig kriger mellom de danske og de norske kongene. Først et stykke ut på 1000-tallet kan vi si at Norge var samlet til ett rike under sterk kongemakt. På 1100-tallet brøt det ut borgerkrig som varte i årtier før landet igjen ble samlet til ett rike. Fra midten av 1200-tallet begynte Norges storhetstid, og den varte frem til 1319. I norgeshistorien er navnet Norgesveldet det vanlige ordet for perioden. I denne tiden vokste også kirken til å bli en formidabel maktfaktor under ledelse av erkebiskopen som residerte i byen som da het Nidaros. Kartet gir en god belysning av det store maktområdet for kongene under Norgesveldet selv om Island og Grønland ikke er tegnet inn. Den store utstrekningen til Norgesveldet forutsatte geistlig og politisk informasjonsformidling. Denne kunne naturligvis mye lettere utføres til sjøs enn til lands, og Norgesveldet ble holdt sammen med sjøtransport. [[Fil:Norgesveldet.jpg|Kartskissen over Norgesveldet er kopiert fra ''Norges historie bind 15 Historisk atlas'', utgitt av J. W. Cappelens forlag AS. 1980|thumb]]<br /> | ||
Den siste store kongen under Norgesveldet var Håkon V. Magnusson som regjerte mellom 1299 og 1319. Han bygde Akershus festning, Båhus festning (Kungelv nær Göteborg) og Vardøhus festning. Han hadde bare ett barn, Ingeborg som ble giftet inn i den svenske kongeslekten, og Norge og Sverige kom i union. I 1349 kom den fryktede byllepesten svartedauden til Norge og i løpet av et par år ble folketallet halvert. Norge sank i tidens løp ned i et politisk avhengighetsforhold til Danmark som hadde kommet til som unionspartner. Senere trakk Sverige trakk seg ut, og avhengigheten til Danmark varte helt til 1814.<br /> | Den siste store kongen under Norgesveldet var Håkon V. Magnusson som regjerte mellom 1299 og 1319. Han bygde Akershus festning, Båhus festning (Kungelv nær Göteborg) og Vardøhus festning. Han hadde bare ett barn, Ingeborg som ble giftet inn i den svenske kongeslekten, og Norge og Sverige kom i union. I 1349 kom den fryktede byllepesten svartedauden til Norge og i løpet av et par år ble folketallet halvert. Norge sank i tidens løp ned i et politisk avhengighetsforhold til Danmark som hadde kommet til som unionspartner. Senere trakk Sverige trakk seg ut, og avhengigheten til Danmark varte helt til 1814.<br /> | ||