Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

'''Verdimål:'''''Kursiv tekst'' Det er ikke mulig for hver enkelt familie å produsere alt som trengs selv for å opprettholde livet. I praksis vil man produsere det som synes mest fordelaktig ved de ressursene som familien har tilgang til og bytte noe av overskuddet mot varer og tjenester andre har bedre forutsetninger for å produsere. Et slikt direkte bytte førte til at det ble etablert bytteverdier mellom varer som gikk inn i handel, for eksempel skinn av dyr, forskjellige slags husdyrprodukter eller liknende. Produktene som ble byttet mot andre produkter, ble kalt naturalier og den formen for husholdning for naturalhusholdning. Eksempel på betegnelse av gjeldsposter uttrykt i naturalier fra 1650-årene kan vi finne i Norske Rigsregistranter.<br />

 

For å forstå datiden økonomiske system er det viktig å huske at mangel på kunnskap og primitiv teknikk i produksjonen ga bøndene svært lite overskudd ut over den delen de trengte for å overleve. Det kunne være liten forskjell mellom et sparsomt utkomme og ren sult og hungersnød. Overskuddet kan vi betegne merverdi. Myndigheter har til alle tider lagt beslag på deler av folks merverdi. Geistlige myndigheter hadde det lettest i så måte siden de kunne true med evig pine etter døden om de ikke fikk noe av folks merverdi for å be for dem etter døden eller sørge for en god grav. De verdslige myndighetene hadde det ikke så greit, men hadde imidlertid sine egne tvangsmidler. De fleste av oss husker nok kampen mellom den onde sheriffen i Nottingham og de tapre fredløse til Robin Hood. Det hefter fortsatt noe negativt omdømme over ordet fogd som var de offentlige myndigheters skatteinnkrever. Den delen av merverdien myndighetene la beslag på, inndro eller konfiskerte kunne ha navn som tiende, landskyld, bøter eller skatt.<br />

 

Det er naturligvis tungvint å skulle ha med seg naturalier hver gang man skal bytte til seg varer og tjenester andre hadde produsert. Løsningen var å finne et byttemiddel som hadde lav vekt, men høy verdi. Metaller som sølv og gull egnet seg godt, kanskje spesielt sølv som det tross alt fantes en del av. Metallene ble formet til slike enheter som vi kjenner som mynter.  En mynt vil både være byttemiddel i handel og verdigjenstand for oppbevaring fordi den hadde og fortsatt har høy iboende verdi. Mens bøndene hadde begrenset behov for mynter, var de helt nødvendige for folk som bodde i by og livnærte seg av handel eller vareproduksjon. Som vi har vist foran, var det imidlertid svært få som bodde i by i Norge i den tiden som blir behandlet.<br />

 

Tore Skeie gir i sin bok ''Alv Erlingsson en adelsmanns undergang fra 2011'' en fengslende beskrivelse av hvordan det blandede systemet med mynter og naturalier fungerte mot slutten av 1200-tallet. Det har likhetstrekk med hvordan systemet fortsatt eksisterte gjennom unionstiden med Danmark. Skildringen tar utgangspunkt i Borgarsyssel, middelalderbyen Sarpsborg og kongsgården der. Til kongsgården leverte bøndene i Borgarsyssel det de skyldte myndighetene i form av mange slags produkter. Noe av produktverdien beholdt sysselmannen, resten gikk til kongen. En gang om året ble produktene levert på Tønsberghus festning hvor kongens østlandske skattmester holdt til og lagret der til det var bruk for dem. Skeie detaljerer beretningen videre med utgangspunkt i levering til Tønsberghus festning av skinn, i Skeies beretning ekornskinn. Slike og andre skinn ble fraktet fra festningen ned til skip som seilte til en utenlandsk havn hvor de ble solgt i bytte mot mynt. Myntene ble fraktet tilbake til Norge for å bli låst inn i et skattkammer i påvente av at kongen fikk behov for dem. Behovene oppsto når kongen trengte å lønne håndverkere for byggeri, for å kjøpe stasplagg til hoffets damer, eller lønne de mange som arbeidet i kongens tjeneste. Som et enkeltstående eksempel nevner Skeie lønn til kongens brevbærere.<br />

 

Historien om norske sølvmynter startet i 995 da kong Olav Tryggvason fikk laget de første norske myntene med sitt segl, og kongemakten så naturligvis de mulighetene som lå i en rett til å lage mynter.  Med myntene kunne han betale for leiesoldater og for eksempel betale når han skulle skaffe seg våpen som ikke lot seg lage lokalt. I praksis ble en mynt som skulle ha en viss stabil og varig verdi laget av edelt metall som gull eller sølv. Mynten inneholdt en gitt mengde edelt metall. Flere verb ble benyttet om det å lage mynt, for eksempel prege eller slå. Kong Olav Trygvason hadde skaffet seg sølv ved plyndring av  kirker og klostre i utlandet, men det var ikke bare sagakongene som skaffet seg sølv på den måten. Under reformasjonen i 1537 plyndret danskekongen norske kirker og klostre, således domkirken i Trondheim for kostbarheter. Kong Christian IV som grunnla Kongsberg by i 1624, skaffet seg monopol på sølvutvinningen fra gruvene ved Kongsberg og kunne lage sølvmynter på grunnlag av sølvet fra gruvene. Et mer moderne eksempel på omgjøring av sølv til mynt kan være etablering av Norges bank i 1816. Banken trengte sølv til sitt grunnfond og appellerte til det norske folket om å levere inn sølv i form av spisebestikk, fat, lysestaker osv. Fortsatt var befolkningen i 1816 så fattig at det ikke ble levert nok sølv til fondet.<br />

 

Den mest verdifulle mynten under den delen av unionstiden som behandles i Samkult1, ble betegnet sølvdaler, speciedaler eller spesidaler, men var opprinnelig også kjent som riksdaler. Den hadde en stabil sølvvekt og dermed også stabil verdi regnet i forhold til sølvets verdi. En sølvdaler var for verdifull og sjelden til at folk flest hadde en slik mynt i lommen til daglig, men den var inndelt i skilling, opprinnelig 96 skilling. Småmyntene ble imidlertid preget med synkende sølvinnhold og falt derfor i sølvverdi. Vi kan si at myndighetene jukset folket ved å lage mynter med dårligere verdi, men med resultatet at de sank i verdi. Småmyntene som var det normale byttemiddel for folk flest, fikk en regningsmynt som het kurantdaler. Det vil si at mynten fantes ikke i praksis, men ble bare benyttet som regneenhet.  I 1794 ble verdiforholdet mellom sølvdaleren og kurantdaleren satt til 5:4. Da måtte en spesidaler betales med 5/4 kurantdaler mynt det vil si 120 skilling. Småmyntene var det normale byttemiddel for folk flest, og det fantes flere slags mynter, således helt ned til 2 skilling. En mynt på 24 skilling ble betegnet ort, og det gikk følgelig 5 ort på en spesidaler. Det fantes mynter med verdi 8 skilling og 12 skilling. En annen kjent mynt ble betegnet mark og hadde en verdi på 16 skilling. Det fantes mynter for både 2 og 4 mark. Siden småmyntene hadde funksjon som byttemiddel, måtte det finnes så mange slags mynter at de var tilstrekkelige ved kjøp og salg.<br />

 

 

På 1700-tallet kom det en nyhet i det dansk-norske pengevesen. I 1736 ble Kurantbanken i København opprettet, og den begynte å trykke pengesedler som ble kjent under navnet bancosedler eller riksdaler kurant. Disse pengesedlene fikk etter hvert stor utbredelse og ble i økende grad sendt med posten. En slik pengeseddel har ingen iboende verdi, men representerer verdi bare så lenge folk aksepterer verdien den lyder på eller en annen verdi som etablerer seg i samfunnet. Den er naturligvis et hendig byttemiddel i handel siden den veier lite og kan trykkes med store pålydende verdier.<br />

 

Under de allierte maktenes krig mot Napoleon og med Danmark-Norge på Napoleons side gikk den dansk-norske staten bankerott, og det ble i 1813 innført en ny hovedmynt som het riksbankdaler som ble verdsatt til 0,5 spesidaler.<br />

 

Alt i alt fantes det mot slutten av unionstiden mange slags mynter og papirpenger i omløp. Myntene var både byttemidler og sparemidler på kistebunnen i den grad folk tjente mer enn til det daglige livets opprettholdelse.<br />