Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen 1647-1814 i Norge (vis kilde)

Sideversjonen fra 28. des. 2012 kl. 16:42

12 934 byte lagt til , 28. des. 2012

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 186: / Linje 186: @@
 [[Fil:Bilde 24.jpg|Stortorvet i Christiania omkring 1830|thumb]]I årboken fra Norsk vegmuseum 2010 har Dag Bjørnland en artikkel som blant annet inneholder beregninger av transportytelser både for gods og personer og de tilgjengelige transportmåtene. Når vi kombinerer bruken av både mengde og avstand får vi et begrep som heter transportarbeid og forkortes til personkm for persontransport og tonnkm for godstransport. Dette begrepet er nok det mest benyttede oversiktsbegrep i transport, og transportarbeidet på vei er beregnet for gods (tonnkm) og for personer (personkm) for årene 1700 og 1800. Når disse sammenlignes med tilsvarende tall for 1900 og 2000, ser vi virkelig at transportytelsene var forsvinnende små i unionstiden. Bjørnland konkluderte at stillheten rådet langs allfarveiene i Norge i unionstiden med Danmark. Demringen fant sted under unionstiden med Sverige, og 1900-tallet ble mobilitetens århundre. Bildet som viser Stortorvet i Christiania sett mot Vår Frelsers Kirke (Domkirken) så sent som i 1830 viser landlig idyll, plassen er nesten tom for mennesker og med bare to vogner. I terminologien foran er tiden for maleriet overgangen mellom stillhet og demring. De første dampskipene hadde såvidt kommet og begynt å anløpe Christiania, toget ville komme til Christiania omtrent 25 år frem i tiden.
+'''
+== Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen ==
+'''
+Postgang dreier seg grunnleggende om å få informasjon (beskjeder, opplysninger mv) fra sender til mottager. Ser vi utviklingen i et historisk perspektiv før postvesenet ble etablert i 1647, trer flere måter frem, som:
+•	Muntlig, men ikke systematisk formidling av opplysninger
+•	Muntlig, systematisk formidlig av beskjed (forbud)
+•	Signaler fra topp (varde) til topp (varde)
+•	Skriftlig materiale som en budbringer kan ta med (budstikke)
+•	Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport).
+Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i lydriket, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger stort sett på bøkene Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), En reise på Nordens eldste postveier, Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004, Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum, August Schou, Aschehoug 1947, og utdypende analyser gjennomført av samkultgruppen.
+Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. Da så Postverket ble opprettet i Norge i 1647 etter noen års planleggingstid, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk  land som Norge.
+Christiania ble navet i det norske postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten), i første omgang bare til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid ruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler.
+Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens økonomiske tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Kongen kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter av driften. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret.
+Kongen påvirket Postverket gjennom regulerende bestemmelser som omfattet detaljerte bestemmelser om hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte med transportavstanden.  Offentlig post skulle sendes portofritt så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norge ruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.
+Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, det vil si vel 11 km, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norge ruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne.
+Postføreren hadde uniform og var utstyrt med posthorn for å signalisere til neste postgård at han nærmet seg med postsekken. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn.
+Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Når avstandene mellom postkontorene ble for store, ble det etablert poståpnerier.  Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. Postsekken inneholdt stort sett brev, men også regninger og betalingsmidler (penger og veksler) og pakker kunne sendes med posten.
+Selv om det uttrykkelig var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Betydelige avstander mellom postkontorer ble kompensert med opprettelse av poståpnerier eller postekspedisjoner som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.
+Da staten overtok Postverket i 1719, ble det i København etablert et generaltpostamt med et antall direktører for å bestyre postvesenet. Den norske og den danske delen ble bestyrt for seg, og det norske postvesenet gikk gjennom hele århundret med betydelig overskudd. Dette ble anvendt til misjonsformål eller til pensjoner for trengende både i Danmark og i Norge.
+Den samlede postmengden i Postverkets første hundre år var totalt sett meget liten sett med våre øyne. Finn Erhard Johannesen har gjort overslag som viser at det ble sendt 0,33 brev per innbygger med posten i 1714 og 0,4 brev per innbygger i 1806. Det gir en økning som likevel var noe større enn veksten i folketallet. Postmengden økte fordi det ble mer vanlig å sende brev, posten ble sendt hyppigere og rutenettet ble utvidet. I 1785 ble den femte nasjonale ruten, Kystpostruten åpnet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem.
+Utover på 1700-tallet mistet merkantilismen med sitt preg av statlig styring, gradvis sitt politiske grep som regulator av samfunnslivet. Større grad av næringsfrihet ble vanlig. Etablering av byer med kjøpstadsrettigheter og postkontor kan gi en antydning om den kommende nye tiden. I Vestlandsruten (Christiania-Stavanger) fikk Holmestrand bystatus i 1744, Risør og Arendal i 1723. Kragerø hadde fått slik status og postkontor allerede i 1666, men lå ikke direkte på ruten. Byen ble betjent med sidepost slik Skien også ble det fra 1689, se gjennomgangen av Vestlandsruten. I Kystpostruten fikk Molde og Christiansund bystatus fra 1742, og i Nord-Norgeruten ble Hammerfest og Vardø etablert som byer i 1789 og Tromsø i 1794.
+Postmengden ble ikke bare større, den ble også tyngre ved større innslag av pakker. I 1759 var det blitt så mange pakker at en kjørende pakkepost ble opprettet mellom Christiania og København. Hyppigheten ble stadig utvidet. På 1700-tallet kom pengesedler i bruk og fant veien til postvesenet, også forskjellige typer informasjonsmidler ble vanlig.
+Når posten var ankommet og sortert ut, ble det slått opp liste over adressatene til post. Den enkelte mottager måtte selv sørge for å bli underrettet, for eksempel ved å sende en tjener for å studere oppslaget og ta med seg posten tilbake.
+For å sikre trygg posttransport ble tidens brutale straffemetoder anvendt på postrøvere om de ble fakket. Det var vanlig å henrette en postrøver på stedet for overfallet.
+Trass i forbedringer var det likevel misnøye med posttransporten, postbøndene mente at slitet ikke sto i forhold til fordelene, og myndighetene mente postgangen var for langsom og for upålitelig. I 1752 fikk Jens Schanche i oppdrag å gå gjennom postgangen og komme med forslag til forbedringer. I 1754 hadde han innstilling og rapport klar. Generalpostamtet brukte god tid på å vurdere forslagene, men beslutningen i 1758 fulgte Schanches forslag. Postbøndene skulle deretter få en viss godtgjørelse for arbeidet og fritak for noen av byrdene de hadde vært pålagt.
+I eneveldets tid var det ikke mening at tanker fritt skulle strømme gjennom postvesenet, og postvesenet hadde portoen som et virkningsfullt middel til å regulere mengden aviser og trykksaker gjennom postsystemet i kongens interesse. Så vidt vi vet, var det imidlertid ikke noen myndighet som hadde til oppgave å sensurere private brev. På den tiden trengte en reisende faktisk pass for å bevege seg utenfor sitt hjemsted.
+De eldste avisene var håndskrevne laget av postmesterne i Christiania på grunnlag av avskrift av utenlandske aviser. Abonnentene betalte en viss avgift som postmesterne beholdt, avisene ble sendt portofritt. Fra 1700-tallet kom det i gang en ordning med en viss mengde portofri innførsel av aviser fra Hamburg. Siden den internasjonale postgangen fra København gikk over Hamburg, var Hamburg unionens internasjonale oppkoblingspunkt for posten.
+Norges første avis kom ut fra 1763 og het Norske Intelligenz-Seddeler. Den kom til å begynne med ut en gang i uken og inneholdt stoff som opplyste eller underholdt, eller det kunne være annonser og betalte meddelelser. Fra 1807 gikk avisen over til å hete Christiania Intelligenssedler. Med opplysningstidens ideer om næringsfrihet ble formidling av ny kunnskap om produksjonsmetoder viktig og understøttet av det offentlige.  Portofrihet og portomoderasjon ble gitt av generalpostamtet, og slike blader kunne få ganske vid utbredelse.
+Selv om det ikke kan bevises i noen streng forstand, er det nok rimelig grunn til å tro at postvesenet formidlet tidens dominerende tankegods i tillegg til den direkte personlige kontakten mellom viktige aktører. Utbredelsen av kjennskap til for eksempel stilarter kan i noen grad ha kommet gjennom postvesenet. Fra byplanleggingen kan vi fra siste halvdel av 1600-tallet nevne innslag inspirert av barokk som byplanen for Trondhjem, kvadraturen i Christiansand og Rådhuskvartalet under Akershus festning i Christiania. Byens rom skulle utformes med store akser og plasser og innordnes i en arkitektonisk helhet.
+Hopper vi hundre år frem i tiden til siste halvdel av 1700-tallet, kommer vi til opplysningstiden med dens tro på menneskelig tanke, fornuft og erfaring. Tankene ble målbåret av det fremvoksende handelsborgerskap i byene. Et egnet eksempel kan være handelsborgerskapet i Christiania med Peder Anker på Bogstad gård som eksponent. Hovedbygningen på Bogstad gård som ble bygd i årene mellom 1760 og 1780 ble oppført i en byggestil inspirert av gresk og romersk kunst og kjent under begrepet klassisisme. Nye stilarter oppsto i Europa og fortrengte de gamle. Etter en tid nådde kjennskapet til stilartene også til Norge, og det må være grunn til å tro at postvesenet medvirket til at forsinkelse i ervervelse av kunnskap ble redusert for folk som bodde i en fjern avkrok som Norge.
+Handelsborgerskapet og embetsstanden fulgte med i tidens politiske tanker og begivenheter som den amerikanske uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjon i 1789. Det går en ubrutt linje fra disse begivenheter og til utformingen av den norske grunnloven i 1814.     Handelsborgerskapet i de norske byene trengte et velfungerende postvesen både for forretningsvirksomhet og for kjennskap til økonomisk-politiske tanker.
+I 1806 ble det sendt 4 700 brev fra Christiania til utlandet. Selv om postmengden etter nåtidens oppfatning ikke var imponerende stor, er det viktig å huske på at på den tiden bodde det bare 9 000 mennesker i Christiania. Postmengden til utlandet sier i alle fall at postvesenet hadde en viktig formidlende rolle.
+Da Napoleonskrigene brøt ut i begynnelsen av 1800-tallet, valgte kongen å slutte seg til Napoleon. Som følge av krigshandlingene ble postformidlingen i unionen sterkt skadelidende, spesielt postgangen mellom Christiania og København. Postgangen under de mange krigene mellom unionen og Sverige blir behandlet i de enkelte postløyper. Med fredsslutningen i 1814 og Norges overgang til union med Sverige inntrådte en ny epoke i det norske postvesenets utvikling. Den behandles i Samkult2.