1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 39: | Linje 39: | ||
Det store materialet vi analyserer og sammenfatter, gjør det likevel uunngåelig at noen lesere kan savne emner, og at andre kan være uenige i vårt valg av emner. | Det store materialet vi analyserer og sammenfatter, gjør det likevel uunngåelig at noen lesere kan savne emner, og at andre kan være uenige i vårt valg av emner. | ||
== Hvordan grunnlaget for navnet Norge kan ha blitt til == | == Hvordan grunnlaget for navnet Norge kan ha blitt til == | ||
Navnet på landområdet som i dag heter Norge, kan ha blitt laget av sjøfarer, kjøpmann og høvding [[Ottar fra Hålogaland]]. Han fortalte kong Alfred den store i [[England]] om sin reise omkring år 890. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinsk verdenshistorie. Kongen utvidet teksten med reiseskildringen han hadde hørt av Ottar fra Hålogaland. Ottar reiste langs hele kysten mellom [[Kvitsjøen]] i nord og [[Skiringssal]], en handelsplass, som lå ved Kaupangkilen i [[Viksfjord]]fem kilometer utenfor [[Larvik]] sentrum. Denne handelsplassen er også historisk kjent ved navnet Kaupang og var en vikingby som senere ble fraflyttet. For innsikt i | Navnet på landområdet som i dag heter Norge, kan ha blitt laget av sjøfarer, kjøpmann og høvding [[Ottar fra Hålogaland]]. Han fortalte kong Alfred den store i [[England]] om sin reise omkring år 890. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av en latinsk verdenshistorie. Kongen utvidet teksten med reiseskildringen han hadde hørt av Ottar fra Hålogaland. Ottar reiste langs hele kysten mellom [[Kvitsjøen]] i nord og [[Skiringssal]], en handelsplass, som lå ved Kaupangkilen i [[Viksfjord]]fem kilometer utenfor [[Larvik]] sentrum. Denne handelsplassen er også historisk kjent ved navnet Kaupang og var en vikingby som senere ble fraflyttet. For innsikt i begrepene by og kaupang kan vi vise til Store norske leksikon (SNL). Ottar reiste videre til [[London]] via Hedeby, et lite sted i [[Slesvig]], like sør for grensen til Danmark og kjent som handelsplass under vikingtida. Hedeby tjente som knutepunkt for handelen mellom Skandinavia, Nordsjøområdene og Baltikum. Ottar har sannsynligvis kalt landområdet Nordvei/Nordvegir, og det kan ha gitt grunnlag for det engelske ordet «Norway» og det tyske ordet «Norwegen». Dermed begynte en utvikling frem mot etablering av navnet som ensbetydende med området vi kjenner som Norge. Som statsnavn har det først vært nyttet om det vestnorske riket. Derfor var det lenge naturlig å kalle vestlendingene for nordmenn når de kom til Øst-Norge. Det går en lang historisk utviklingsrekke fra begrepeyt kaupang til ordet kjøpstad, som er begrepet vi finner i unionstiden, og til det for oss i dag kjente ordet by. I Samkult1 anvender vi ordene by og kjøpstad om hverandre. Under unionstiden var imidlertid forskjellen viktig, fordi en kjøpstad var, som navnet antyder, et sted der kjøp og salg fant sted. Kongen hadde gitt monopolrett for handel til borgere i en kjøpstad, og denne monopolretten kunne strekke seg flere mil rundt kjøpstaden.<br /> | ||
Det var under kong Harald Hårfagres tid at Ottar foretok sin reise, og kanskje har kong Harald Hårfagre kjent til Ottars reise, for det er en kjensgjerning at han sendte sin yngste sønn [[Håkon den Gode Adalsteinsfostre|Håkon]] til den engelske kongen (Aethelstan) for oppfostring. Håkon ble senere konge over riket etter sin far, og er i norgeshistorien kjent som kong Håkon Adelsteinsfostre, eller også kong Håkon den gode.<br /> | Det var under kong Harald Hårfagres tid at Ottar foretok sin reise, og kanskje har kong Harald Hårfagre kjent til Ottars reise, for det er en kjensgjerning at han sendte sin yngste sønn [[Håkon den Gode Adalsteinsfostre|Håkon]] til den engelske kongen (Aethelstan) for oppfostring. Håkon ble senere konge over riket etter sin far, og er i norgeshistorien kjent som kong Håkon Adelsteinsfostre, eller også kong Håkon den gode.<br /> | ||
Ottars beretning for kong Alfred den store gir en god belysning over hvordan informasjon ble spredd på den tiden, ved leilighetstransport og ved fysisk møte. Kongene eller høvdingene sendte naturligvis også informasjon med egne bud eller forbud, som er et vanlig ord for transport av budskap.<br /> | Ottars beretning for kong Alfred den store gir en god belysning over hvordan informasjon ble spredd på den tiden, ved leilighetstransport og ved fysisk møte. Kongene eller høvdingene sendte naturligvis også informasjon med egne bud eller forbud, som er et vanlig ord for transport av budskap.<br /> | ||
[[Fil:Norge ett rike.jpg|Frimerker med sagamotiver utgitt i 1972 fordi det var 1100 år siden Norge ble samlet til ett rike|thumb]] | |||
I Norges historie er det høvdingen Harald Hårfagre som blir tillagt samlingen av landet til ett rike, omkring år 872 etter slaget ved Hafrsfjord. I virkeligheten var hans rike et vestlandsrike, men i historien om Norge blir han oppfattet som mer enn en høvding eller småkonge. Postverket utga i 1972 frimerker til minne om at det var 1100 år siden samlingen av Norge til ett rike, så årstallet får stå som det faktiske jubileumsåret. Illustrasjonen viser frimerkene Postverket utga i anledning 1100-års jubileet. I praksis tok det lang tid før de lokale høvdingene føyde seg inn under én konge.<br /> | |||
Karmsundet blir ofte betraktet som stedet der navnet Nordveien oppsto. Ved [[Avaldsnes]] hadde kong [[Harald Hårfagre]] sin viktigste kongsgård. Avaldsnes er omtalt flere steder i Snorres kongesagaer. [[Karmøy]] har svært mange fornminner som viser at området har røtter flere tusen år tilbake i tiden. Det finnes store gravhauger fra bronsealderen, bautasteiner, to funn av vikingskip - det ene på størrelse med [[Osebergskipet]] - og mange andre fornminner. Karmøy har en rikt dokumentert historie knyttet til veien mot nord, eller Nordveien, som etter hvert ble navnet på landet.<br /> | |||
Kongene måtte stadig kjempe for å beholde sin makt, og aller helst utvide den. Norge måtte forsvares, åpent som det lå for angrep. Det hadde vært noe tilfeldig hvordan kongene fikk samlet styrker for å forsvare seg, men da kong Håkon den gode i 954 vant over sine motstandere i et slag som stod ved Avaldsnes på Karmøy, bestemte han at over hele landet langs med sjøen, så langt opp i elva som laksen gikk, skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og ruste ut et seilskip. Dette bidraget, som kongene trengte for å forsvare seg, og som bøndene ble pålagt, ble kalt leidang. I flere hundre år ble leidangen kalt ut når fiendtlige styrker kom til landet. For effektiv utkalling var det naturligvis nødvendig at informasjon fort ble sendt ut til bøndene for at ikke kritisk tid skulle gå tapt. Bøndene i et skipreide hadde derfor ansvar for å bygge, vedlikeholde og tenne varde i skipreidet når det var påkrevd. Når flåten skulle ut, måtte bøndene også stille med nødvendig niste. Systemet med leidang varte ved til ut på 1300-tallet. Med tiden var det blitt vanlig at kirkens øverste tjenere (biskoper og erkebiskop) og kongens mest betrodde menn, styrte over sin lokale del av leidangsflåten. De hadde også egen hærstyrke til sin disposisjon. En god analyse av årene mot slutten av 1200-tallet gir boken til Tore Skeie fra 2009: ''Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang.'' Alf Erlingsson ble baron og sysselmann i Borgarsyssel. I den anledningen disponerte han en liten hærstyrke på 40 mann, og som sysselmann kontrollerte han 16 leidangsskip. Med denne styrken la han i 1284 ut på kaperferd mot det hanseatiske forbundet og andre som ble oppfattet som fiendtlige mot Norge. Han ble raskt kjent som en mektig sjørøver, fremgår det av boken til Skeie.<br /> | Kongene måtte stadig kjempe for å beholde sin makt, og aller helst utvide den. Norge måtte forsvares, åpent som det lå for angrep. Det hadde vært noe tilfeldig hvordan kongene fikk samlet styrker for å forsvare seg, men da kong Håkon den gode i 954 vant over sine motstandere i et slag som stod ved Avaldsnes på Karmøy, bestemte han at over hele landet langs med sjøen, så langt opp i elva som laksen gikk, skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og ruste ut et seilskip. Dette bidraget, som kongene trengte for å forsvare seg, og som bøndene ble pålagt, ble kalt leidang. I flere hundre år ble leidangen kalt ut når fiendtlige styrker kom til landet. For effektiv utkalling var det naturligvis nødvendig at informasjon fort ble sendt ut til bøndene for at ikke kritisk tid skulle gå tapt. Bøndene i et skipreide hadde derfor ansvar for å bygge, vedlikeholde og tenne varde i skipreidet når det var påkrevd. Når flåten skulle ut, måtte bøndene også stille med nødvendig niste. Systemet med leidang varte ved til ut på 1300-tallet. Med tiden var det blitt vanlig at kirkens øverste tjenere (biskoper og erkebiskop) og kongens mest betrodde menn, styrte over sin lokale del av leidangsflåten. De hadde også egen hærstyrke til sin disposisjon. En god analyse av årene mot slutten av 1200-tallet gir boken til Tore Skeie fra 2009: ''Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang.'' Alf Erlingsson ble baron og sysselmann i Borgarsyssel. I den anledningen disponerte han en liten hærstyrke på 40 mann, og som sysselmann kontrollerte han 16 leidangsskip. Med denne styrken la han i 1284 ut på kaperferd mot det hanseatiske forbundet og andre som ble oppfattet som fiendtlige mot Norge. Han ble raskt kjent som en mektig sjørøver, fremgår det av boken til Skeie.<br /> | ||