1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 202: | Linje 202: | ||
[[Fil:Budstikke.jpg| Budstikke fra Postmuseet|thumb]]Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. I 1642 skrev kongen til de øverste norske myndighetene og ba om forslag til blant annet en postrute mellom Christiania og København. Da så stattholder Hannibal Sehested fikk etablert Postverket i Norge i 1647, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge.<br /> | [[Fil:Budstikke.jpg| Budstikke fra Postmuseet|thumb]]Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. I 1642 skrev kongen til de øverste norske myndighetene og ba om forslag til blant annet en postrute mellom Christiania og København. Da så stattholder Hannibal Sehested fikk etablert Postverket i Norge i 1647, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge.<br /> | ||
Christiania ble navet i postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten) til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid | Christiania ble navet i postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten) til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid Vestlandsruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler.<br /> | ||
[[Fil:Det eldste brevet.jpg|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet). Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. |thumb]] | [[Fil:Det eldste brevet.jpg|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet). Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. |thumb]] | ||
Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk | Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Myndighetene kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. Postverket utstedte regulerende bestemmelser som kunne omfatte hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstand. Myndighetene kunne opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Når posten var ankommet og sortert, ble det hos postmesteren slått opp liste over ankommet post. Den enkelte mottager måtte selv sørge for å bli underrettet, for eksempel ved å sende en tjener for å studere oppslaget og ta med seg posten tilbake. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norgeruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br />[[Fil:Postfremføring omkring 1800.jpg|Vanlige former for posttransport i 1800|thumb]] | ||
Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, slik som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norgeruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br /> | Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, slik som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norgeruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br /> | ||