1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 151: | Linje 151: | ||
Kong Frederik III etterfulgte sin far kong Christian IV som dansk-norsk konge da faren døde i 1648 og styrte frem til 1670. Til da hadde adelen hatt avgjørende makt og innflytelse på rikets styring. Kongen ønsket større makt for seg selv og søkte støtte hos borgerskap og geistlighet. Etter krigen i 1657 mot svenskene gikk det norske området Bohus len og de danske skånske landskapene tapt. Året etter gikk svenskene til krig mot unionen, men fredsslutningen i 1660 ga ingen territoriale gevinster til de krigførende partene. Kongen mente at tiden var inne til å ta en avgjørende strid for å fravriste adelen makten, og i 1660 lyktes det for ham å få innført kongelig enevelde i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden. Dette var naturligvis ikke til hinder for at folk med ambisjoner om makt kunne oppnå den ved posisjon i kabinettet eller ved å ha funksjoner nær kongen. Det hjalp også på mulighetene for karriere at flere av kongene var lite skikket til å styre. Gode eksempler i så måte kan være kong [[Frederik V]], som var konge mellom 1746 og 1766, og kong [[Christian VII]], som var konge mellom 1766 og 1808. Kong Frederik V ble drikkfeldig, holdt seg med prostituerte og gjennomførte ville orgier. Han døde som et vrak bare 43 år gammel. Kong Christian VII, sønn av kong Frederik V, hadde som sin far trang til ville orgier og utviklet sinnssykdom.<br /> | Kong Frederik III etterfulgte sin far kong Christian IV som dansk-norsk konge da faren døde i 1648 og styrte frem til 1670. Til da hadde adelen hatt avgjørende makt og innflytelse på rikets styring. Kongen ønsket større makt for seg selv og søkte støtte hos borgerskap og geistlighet. Etter krigen i 1657 mot svenskene gikk det norske området Bohus len og de danske skånske landskapene tapt. Året etter gikk svenskene til krig mot unionen, men fredsslutningen i 1660 ga ingen territoriale gevinster til de krigførende partene. Kongen mente at tiden var inne til å ta en avgjørende strid for å fravriste adelen makten, og i 1660 lyktes det for ham å få innført kongelig enevelde i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden. Dette var naturligvis ikke til hinder for at folk med ambisjoner om makt kunne oppnå den ved posisjon i kabinettet eller ved å ha funksjoner nær kongen. Det hjalp også på mulighetene for karriere at flere av kongene var lite skikket til å styre. Gode eksempler i så måte kan være kong [[Frederik V]], som var konge mellom 1746 og 1766, og kong [[Christian VII]], som var konge mellom 1766 og 1808. Kong Frederik V ble drikkfeldig, holdt seg med prostituerte og gjennomførte ville orgier. Han døde som et vrak bare 43 år gammel. Kong Christian VII, sønn av kong Frederik V, hadde som sin far trang til ville orgier og utviklet sinnssykdom.<br /> | ||
Under regjeringstiden til kong Christian VII inntraff en meget kjent episode i dansk historie. Den sier mye om intrigene og stridighetene om makten. Den tyske legen J. F. Struensee ble lege for Christian VII i 1768. Han vant kongens fortrolighet, ble hans livlege i 1769 og flyttet inn på slottet i 1770. Der ble han dronningens elsker, og ved hennes hjelp fikk han satt aristokratiet utenfor styringen av riket og fikk i praksis styringen i egne hender. Han ble i virkeligheten kongens eneste minister. Struensee ville ikke bare vinne makten, men også innføre reformer som sprang ut fra opplysningstidens ideer. Han utstedte i løpet av 16 måneder hele 2000 kabinettsordre. Hans fall kan tilskrives at han ikke hadde noen betydelige allierte i maktapparatet og lærte seg heller ikke å snakke dansk. Hans motstandere skaffet seg den sinnssyke kongens underskrift på en arrestordre, og etter en summarisk rettergang ble han i 1772 dømt til døden og henrettet på en brutal måte. De gamle makthaverne rykket inn igjen, og reformene ble avskaffet.<br /> | Under regjeringstiden til kong Christian VII inntraff en meget kjent episode i dansk historie. Den sier mye om intrigene og stridighetene om makten. Den tyske legen J. F. Struensee ble lege for Christian VII i 1768. Han vant kongens fortrolighet, ble hans livlege i 1769 og flyttet inn på slottet i 1770. Der ble han dronningens elsker, og ved hennes hjelp fikk han satt aristokratiet utenfor styringen av riket og fikk i praksis styringen i egne hender. Han ble i virkeligheten kongens eneste minister. Struensee ville ikke bare vinne makten, men også innføre reformer som sprang ut fra opplysningstidens ideer. Han utstedte i løpet av 16 måneder hele 2000 kabinettsordre. Han reorganiserte også Postverkets ledelse og effektiviserte driften. Hans fall kan tilskrives at han ikke hadde noen betydelige allierte i maktapparatet og lærte seg heller ikke å snakke dansk. Hans motstandere skaffet seg den sinnssyke kongens underskrift på en arrestordre, og etter en summarisk rettergang ble han i 1772 dømt til døden og henrettet på en brutal måte. De gamle makthaverne rykket inn igjen, og reformene ble avskaffet.<br /> | ||
Norge lå med datidens langsomme samferdsel langt vekk fra intrigene og stridighetene om makten i København, og adel fantes knapt nok i Norge. De få adelige som fantes, møter vi under gjennomgangen av postløypene. Flertallet av den norske befolkningen var bønder, og for dem var utdanning ved universitetet i København utopi. Slik sett var Norge sunket ned til et lydrike under Danmark.<br /> | Norge lå med datidens langsomme samferdsel langt vekk fra intrigene og stridighetene om makten i København, og adel fantes knapt nok i Norge. De få adelige som fantes, møter vi under gjennomgangen av postløypene. Flertallet av den norske befolkningen var bønder, og for dem var utdanning ved universitetet i København utopi. Slik sett var Norge sunket ned til et lydrike under Danmark.<br /> | ||