1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 153: | Linje 153: | ||
Under regjeringstiden til kong Christian VII inntraff en meget kjent episode i dansk historie. Den sier mye om intrigene og stridighetene om makten. Den tyske legen J. F. Struensee ble lege for Christian VII i 1768. Han vant kongens fortrolighet, ble hans livlege i 1769 og flyttet inn på slottet i 1770. Der ble han dronningens elsker, og ved hennes hjelp fikk han satt aristokratiet utenfor styringen av riket og fikk i praksis styringen i egne hender. Han ble i virkeligheten kongens eneste minister. Struensee ville ikke bare vinne makten, men også innføre reformer som sprang ut fra opplysningstidens ideer. Han utstedte i løpet av 16 måneder hele 2000 kabinettsordre. Han reorganiserte også Postverkets ledelse og effektiviserte driften. Hans fall kan tilskrives at han ikke hadde noen betydelige allierte i maktapparatet og lærte seg heller ikke å snakke dansk. Hans motstandere skaffet seg den sinnssyke kongens underskrift på en arrestordre, og etter en summarisk rettergang ble han i 1772 dømt til døden og henrettet på en brutal måte. De gamle makthaverne rykket inn igjen, og reformene ble avskaffet.<br /> | Under regjeringstiden til kong Christian VII inntraff en meget kjent episode i dansk historie. Den sier mye om intrigene og stridighetene om makten. Den tyske legen J. F. Struensee ble lege for Christian VII i 1768. Han vant kongens fortrolighet, ble hans livlege i 1769 og flyttet inn på slottet i 1770. Der ble han dronningens elsker, og ved hennes hjelp fikk han satt aristokratiet utenfor styringen av riket og fikk i praksis styringen i egne hender. Han ble i virkeligheten kongens eneste minister. Struensee ville ikke bare vinne makten, men også innføre reformer som sprang ut fra opplysningstidens ideer. Han utstedte i løpet av 16 måneder hele 2000 kabinettsordre. Han reorganiserte også Postverkets ledelse og effektiviserte driften. Hans fall kan tilskrives at han ikke hadde noen betydelige allierte i maktapparatet og lærte seg heller ikke å snakke dansk. Hans motstandere skaffet seg den sinnssyke kongens underskrift på en arrestordre, og etter en summarisk rettergang ble han i 1772 dømt til døden og henrettet på en brutal måte. De gamle makthaverne rykket inn igjen, og reformene ble avskaffet.<br /> | ||
Norge lå med datidens langsomme samferdsel langt vekk fra intrigene og stridighetene om makten i København, og adel fantes knapt nok i Norge. De få adelige som fantes, møter vi under gjennomgangen av postløypene. Flertallet av den norske befolkningen var bønder, og for dem var utdanning ved universitetet i København utopi. Slik sett var Norge sunket ned til et lydrike under Danmark.<br /> | Norge lå med datidens langsomme samferdsel langt vekk fra intrigene og stridighetene om makten i København, og adel fantes knapt nok i Norge. De få adelige som fantes, møter vi under gjennomgangen av postløypene. Flertallet av den norske befolkningen var bønder, og for dem var utdanning ved universitetet i København utopi. Administrasjon og ledelse av provinsen Norge var i hendene på noen få innflyttede utlendinger, omgitt av et hav av bønder. Slik sett var Norge sunket ned til et lydrike under Danmark.<br /> | ||
Fra gammelt av hadde Norge administrativt vært delt inn i len. Ved innføringen av eneveldet ble lenene samlet i noen amter og disse igjen i fire såkalte stiftamt. Senere gikk amt over til å hete fylke, og de fire stiftamtene kaller vi i fortsettelsen bare for stift. Hvert stift ble ledet at en stiftamtmann med en liten administrasjon, tilsvarende ledet amtmannen amtet. Den gangen var det ønskelig at stiftamtmannen holdt til i tyngdepunkt for befolkningen, og det var Christiania, Trondhjem, Bergen og Stavanger. Det var naturlig at disse fire kjøpestedene ble knutepunkter for postvesenet med postkontor. Det var dessuten viktig at postrutene ble lagt innom amtmannens gård med postkontor eller poståpneri, se senere kapittel. | Fra gammelt av hadde Norge administrativt vært delt inn i len. Ved innføringen av eneveldet ble lenene samlet i noen amter og disse igjen i fire såkalte stiftamt. Senere gikk amt over til å hete fylke, og de fire stiftamtene kaller vi i fortsettelsen bare for stift. Hvert stift ble ledet at en stiftamtmann med en liten administrasjon, tilsvarende ledet amtmannen amtet. Den gangen var det ønskelig at stiftamtmannen holdt til i tyngdepunkt for befolkningen, og det var Christiania, Trondhjem, Bergen og Stavanger. Det var naturlig at disse fire kjøpestedene ble knutepunkter for postvesenet med postkontor. Det var dessuten viktig at postrutene ble lagt innom amtmannens gård med postkontor eller poståpneri, se senere kapittel. | ||