1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 197: | Linje 197: | ||
* Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport). | * Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport). | ||
Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i lydriket, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger stort sett på bøkene Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), En reise på Nordens eldste postveier, Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004, Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum, August Schou, Aschehoug 1947 og utdypende analyser gjennomført av samkultgruppen. | Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i lydriket, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Opplysningene i kapitlet bygger stort sett på bøkene Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), En reise på Nordens eldste postveier, Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004, Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum, August Schou, Aschehoug 1947 og utdypende analyser gjennomført av samkultgruppen.<br /> | ||
Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. Da så Postverket ble opprettet i Norge i 1647 etter noen års planleggingstid, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge. | |||
Christiania ble navet i det norske postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten), i første omgang bare til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid ruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler. | Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. Da så Postverket ble opprettet i Norge i 1647 etter noen års planleggingstid, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge.<br /> | ||
Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens økonomiske tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Kongen kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter av driften. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. | |||
Kongen påvirket Postverket gjennom regulerende bestemmelser som omfattet detaljerte bestemmelser om hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte med transportavstanden. | Christiania ble navet i det norske postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten), i første omgang bare til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid ruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler.<br /> | ||
Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, det vil si vel 11 km, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norge ruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. | |||
Postføreren hadde uniform og var utstyrt med posthorn for å signalisere til neste postgård at han nærmet seg med postsekken. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. | Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens økonomiske tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Kongen kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter av driften. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. Kongen påvirket Postverket gjennom regulerende bestemmelser som omfattet detaljerte bestemmelser om hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte med transportavstanden. Kongen hadde også myndighet til å opprette postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norge ruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br /> | ||
Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. | |||
Selv om det uttrykkelig var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. | Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, det vil si vel 11 km, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norge ruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. Postføreren hadde uniform og var utstyrt med posthorn for å signalisere til neste postgård at han nærmet seg med postsekken. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. Postsekken inneholdt stort sett brev, men også regninger og betalingsmidler (penger og veksler) og pakker kunne sendes med posten.<br /> | ||
Selv om det uttrykkelig var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etyter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br /> | |||
Da staten overtok Postverket i 1719, ble det i København etablert et generaltpostamt med et antall direktører for å bestyre postvesenet. Den norske og den danske delen ble bestyrt for seg, og det norske postvesenet gikk gjennom hele århundret med betydelig overskudd. Dette ble anvendt til misjonsformål eller til pensjoner for trengende både i Danmark og i Norge. | Da staten overtok Postverket i 1719, ble det i København etablert et generaltpostamt med et antall direktører for å bestyre postvesenet. Den norske og den danske delen ble bestyrt for seg, og det norske postvesenet gikk gjennom hele århundret med betydelig overskudd. Dette ble anvendt til misjonsformål eller til pensjoner for trengende både i Danmark og i Norge. | ||
Den samlede postmengden i Postverkets første hundre år var totalt sett meget liten sett med våre øyne. Finn Erhard Johannesen har gjort overslag som viser at det ble sendt 0,33 brev per innbygger med posten i 1714 og 0,4 brev per innbygger i 1806. Det gir en økning som likevel var noe større enn veksten i folketallet. Postmengden økte fordi det ble mer vanlig å sende brev, posten ble sendt hyppigere og rutenettet ble utvidet. I 1785 ble den femte nasjonale ruten, Kystpostruten åpnet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem. | Den samlede postmengden i Postverkets første hundre år var totalt sett meget liten sett med våre øyne. Finn Erhard Johannesen har gjort overslag som viser at det ble sendt 0,33 brev per innbygger med posten i 1714 og 0,4 brev per innbygger i 1806. Det gir en økning som likevel var noe større enn veksten i folketallet. Postmengden økte fordi det ble mer vanlig å sende brev, posten ble sendt hyppigere og rutenettet ble utvidet. I 1785 ble den femte nasjonale ruten, Kystpostruten åpnet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem. | ||