Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

Tore Skeie gir i sin bok ''Alv Erlingsson en adelsmanns undergang fra 2011'' en fengslende beskrivelse av hvordan det blandede systemet med mynter og naturalier fungerte mot slutten av 1200-tallet. Det har likhetstrekk med hvordan systemet fortsatt eksisterte gjennom unionstiden med Danmark. Skildringen tar utgangspunkt i Borgarsyssel, middelalderbyen Sarpsborg og kongsgården der. Til kongsgården leverte bøndene i Borgarsyssel det de skyldte myndighetene i form av mange slags produkter. Noe av produktverdien beholdt sysselmannen, resten gikk til kongen. En gang om året ble produktene levert på Tønsberghus festning hvor kongens østlandske skattmester holdt til og lagret der til det var bruk for dem. Skeie detaljerer beretningen videre med utgangspunkt i levering til Tønsberghus festning av skinn, i Skeies beretning ekornskinn. Slike og andre skinn ble fraktet fra festningen ned til skip som seilte til en utenlandsk havn hvor de ble solgt i bytte mot mynt. Myntene ble fraktet tilbake til Norge for å bli låst inn i et skattkammer i påvente av at kongen fikk behov for dem. Behovene oppsto når kongen trengte å lønne håndverkere for byggeri, for å kjøpe stasplagg til hoffets damer, eller lønne de mange som arbeidet i kongens tjeneste. Som et enkeltstående eksempel nevner Skeie lønn til kongens brevbærere.<br />

Den mest verdifulle mynten under den delen av unionstiden som behandles i Samkult1, ble betegnet sølvdaler, speciedaler eller spesidaler, men var opprinnelig også kjent som riksdaler. Den hadde en stabil sølvvekt og dermed også stabil verdi regnet i forhold til sølvets verdi. En sølvdaler var for verdifull og sjelden til at folk flest hadde en slik mynt i lommen til daglig, men den var inndelt i skilling, opprinnelig 96 skilling. Småmyntene ble imidlertid preget med synkende sølvinnhold og falt derfor i sølvverdi. Vi kan si at myndighetene jukset folket ved å lage mynter med dårligere verdi, men med resultatet at de sank i verdi. Småmyntene som var det normale byttemiddel for folk flest, fikk en regningsmynt som het kurantdaler. Det vil si at mynten fantes ikke i praksis, men ble bare benyttet som regneenhet.  I 1794 ble verdiforholdet mellom sølvdaleren og kurantdaleren satt til 5:4. Da måtte en spesidaler betales med 5/4 kurantdaler mynt det vil si 120 skilling. Småmyntene var det normale byttemiddel for folk flest, og det fantes flere slags mynter, således helt ned til 2 skilling. En mynt på 24 skilling ble betegnet ort, og det gikk følgelig 5 ort på en spesidaler. Det fantes mynter med verdi 8 skilling og 12 skilling. En annen kjent mynt ble betegnet mark og hadde en verdi på 16 skilling. Det fantes mynter for både 2 og 4 mark. Siden småmyntene hadde funksjon som byttemiddel, måtte det finnes så mange slags mynter at de var tilstrekkelige ved kjøp og salg.<br />

Alt i alt fantes det mot slutten av unionstiden mange slags mynter og papirpenger i omløp. Myntene var både byttemidler og sparemidler på kistebunnen i den grad folk tjente mer enn til det daglige livets opprettholdelse.<br />

Et av de mest benyttede lengdemålene i Samkult er begrepet landmil som tilsvarte 18 000 alen. En alen var 62,74 cm slik at landmilen ble 11,3 km. Noen steder kan vi finne fjerding vei som tilsvarte ¼ landmil. Langs hovedveiene ble det satt opp milesteiner for å markere avstander. Et annet viktig begrep var sjømil som tilsvarte 4 kvartmil eller 4 nautiske mil. En nautisk mil var 1852 meter slik at sjømilen svarte til 7408 meter.

Veivedlikeholdet i unionstiden bygget på egeninnsats fra bøndenes side for å holde en vei i forsvarlig stand. En reform i vedlikeholdet ble satt ut i livet på slutten av 1600-tallet. Den gikk ut på at hver bondegård skulle få et bestemt veistykke å vedlikeholde. Rodeinndeling er ordningen kjent som, og veistykkene ble merket. Rode er et lengdemål, en rode tilsvarte 5 alen (3,14 meter).