1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 106: | Linje 106: | ||
==Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt== | ==Økonomisk samhandling bygger på verdimål, andre mål og vekt== | ||
'''''Verdimål:''''' Det er ikke mulig for hver enkelt familie selv å produsere alt som trengs for å opprettholde livet. I praksis vil man produsere det som synes mest nyttig ved hjelp av de ressursene som familien har tilgang til og bytte noe av overskuddet mot varer og tjenester andre har bedre muligheter for å produsere. Et slikt direkte bytte førte til at det ble etablert bytteverdier for varer som gikk inn i handel, for eksempel skinn av dyr, forskjellige slags husdyrprodukter eller liknende. Produktene som ble byttet mot andre produkter, ble kalt naturalier, og den formen for husholdning ble kalt naturalhusholdning | '''''Verdimål:''''' Det er ikke mulig for hver enkelt familie selv å produsere alt som trengs for å opprettholde livet. I praksis vil man produsere det som synes mest nyttig ved hjelp av de ressursene som familien har tilgang til og bytte noe av overskuddet mot varer og tjenester andre har bedre muligheter for å produsere. Et slikt direkte bytte førte til at det ble etablert bytteverdier for varer som gikk inn i handel, for eksempel skinn av dyr, forskjellige slags husdyrprodukter eller liknende. Produktene som ble byttet mot andre produkter, ble kalt naturalier, og den formen for husholdning ble kalt naturalhusholdning.<br /> | ||
For å forstå datidens økonomiske system, er det viktig å huske at mangel på kunnskap og primitiv teknikk i produksjonen ga bøndene svært lite overskudd ut over den delen de trengte for å overleve. Det kunne være liten forskjell mellom et sparsomt utkomme og ren sult og hungersnød. Overskuddet kan vi betegne merverdi. Myndigheter har til alle tider lagt beslag på deler av folks merverdi. Geistlige myndigheter hadde det lettest i så måte, siden de kunne true med evig pine etter døden om de ikke fikk noe av folks merverdi for å holde liv i seg selv, be for de avdøde eller sørge for en god grav for dem. De verdslige myndighetene hadde det ikke så greit, men hadde imidlertid sine egne tvangsmidler. De fleste av oss husker nok kampen mellom den onde sheriffen i Nottingham og den tapre fredløse Robin Hood. Det hefter fortsatt noe negativt omdømme over ordet fogd, som var de offentlige myndigheters skatteinnkrever. Den delen av merverdien myndighetene la beslag på, inndro eller konfiskerte kunne ha navn som tiende, landskyld, bøter eller skatt.<br /> | For å forstå datidens økonomiske system, er det viktig å huske at mangel på kunnskap og primitiv teknikk i produksjonen ga bøndene svært lite overskudd ut over den delen de trengte for å overleve. Det kunne være liten forskjell mellom et sparsomt utkomme og ren sult og hungersnød. Overskuddet kan vi betegne merverdi. Myndigheter har til alle tider lagt beslag på deler av folks merverdi. Geistlige myndigheter hadde det lettest i så måte, siden de kunne true med evig pine etter døden om de ikke fikk noe av folks merverdi for å holde liv i seg selv, be for de avdøde eller sørge for en god grav for dem. De verdslige myndighetene hadde det ikke så greit, men hadde imidlertid sine egne tvangsmidler. De fleste av oss husker nok kampen mellom den onde sheriffen i Nottingham og den tapre fredløse Robin Hood. Det hefter fortsatt noe negativt omdømme over ordet fogd, som var de offentlige myndigheters skatteinnkrever. Den delen av merverdien myndighetene la beslag på, inndro eller konfiskerte kunne ha navn som tiende, landskyld, bøter eller skatt.<br /> | ||
| Linje 113: | Linje 113: | ||
Tore Skeie gir i sin bok ''Alv Erlingsson en adelsmanns undergang fra 2011'' en fengslende beskrivelse av hvordan det blandede systemet med mynter og naturalier fungerte mot slutten av 1200-tallet. Det har likhetstrekk med hvordan systemet fortsatt eksisterte gjennom unionstiden med Danmark. Skildringen tar utgangspunkt i Borgarsyssel, middelalderbyen Sarpsborg og kongsgården der. Til kongsgården leverte bøndene i Borgarsyssel det de skyldte myndighetene i form av mange slags produkter. Noe av produktverdien beholdt sysselmannen, resten gikk til kongen. En gang om året ble produktene levert på Tønsberghus festning, hvor kongens østlandske skattmester holdt til, og lagret der til det var bruk for dem. Skeie detaljerer beretningen videre med utgangspunkt i levering av ekornskinn til Tønsberghus festning. Slike og andre skinn ble fraktet fra festningen ned til skip som seilte til en utenlandsk havn, hvor de ble solgt i bytte mot mynt. Myntene ble fraktet tilbake til Norge, for å bli låst inn i et skattkammer i påvente av at kongen fikk behov for dem. Behovene oppsto når kongen trengte å lønne håndverkere for byggeri, for å kjøpe stasplagg til hoffets damer eller lønne de mange som arbeidet i kongens tjeneste. Som et enkeltstående eksempel nevner Skeie lønn til kongens brevbærere.<br /> | Tore Skeie gir i sin bok ''Alv Erlingsson en adelsmanns undergang fra 2011'' en fengslende beskrivelse av hvordan det blandede systemet med mynter og naturalier fungerte mot slutten av 1200-tallet. Det har likhetstrekk med hvordan systemet fortsatt eksisterte gjennom unionstiden med Danmark. Skildringen tar utgangspunkt i Borgarsyssel, middelalderbyen Sarpsborg og kongsgården der. Til kongsgården leverte bøndene i Borgarsyssel det de skyldte myndighetene i form av mange slags produkter. Noe av produktverdien beholdt sysselmannen, resten gikk til kongen. En gang om året ble produktene levert på Tønsberghus festning, hvor kongens østlandske skattmester holdt til, og lagret der til det var bruk for dem. Skeie detaljerer beretningen videre med utgangspunkt i levering av ekornskinn til Tønsberghus festning. Slike og andre skinn ble fraktet fra festningen ned til skip som seilte til en utenlandsk havn, hvor de ble solgt i bytte mot mynt. Myntene ble fraktet tilbake til Norge, for å bli låst inn i et skattkammer i påvente av at kongen fikk behov for dem. Behovene oppsto når kongen trengte å lønne håndverkere for byggeri, for å kjøpe stasplagg til hoffets damer eller lønne de mange som arbeidet i kongens tjeneste. Som et enkeltstående eksempel nevner Skeie lønn til kongens brevbærere.<br /> | ||
[[Fil:Olav T (1).jpg|Den første norske | [[Fil:Olav T (1).jpg|Den første norske mynten. Kong Olav Tryggvasons mynt fra årene 995-1000|thumb]] | ||
Historien om norske sølvmynter startet i 995 da kong Olav Tryggvason fikk laget de første norske myntene med sitt segl. Kongen så naturligvis de mulighetene som lå i en rett til å lage mynter. Med myntene kunne han betale for leiesoldater og for eksempel betale når han skulle skaffe seg våpen, som ikke lot seg lage lokalt. I praksis ble en mynt som skulle ha en viss stabil og varig verdi laget av edelt metall som gull eller sølv. Mynten inneholdt en gitt mengde edelt metall. Flere verb ble benyttet om det å lage mynt, for eksempel prege eller slå. Kong Olav Tryggvason hadde skaffet seg sølv ved plyndring av kirker og klostre i utlandet, men det var ikke bare sagakongene som skaffet seg sølv på den måten. Under reformasjonen i 1536 plyndret danskekongen norske kirker og klostre, således domkirken i Trondhjem for kostbarheter. Kong Christian IV, som grunnla Kongsberg by i 1624, skaffet seg monopol på sølvutvinningen fra gruvene ved Kongsberg og kunne lage sølvmynter på grunnlag av sølvet fra gruvene. Et mer moderne eksempel på omgjøring av sølv til mynt kan være etablering av Norges bank i 1816. Banken trengte sølv til sitt grunnfond og appellerte til det norske folket om å levere inn sølvgjenstander for omsmelting. Det norske folket fulgte appellen, men fortsatt var befolkningen i 1816 så fattig at det ikke ble levert nok sølv til fondet.<br /> | Historien om norske sølvmynter startet i 995 da kong Olav Tryggvason fikk laget de første norske myntene med sitt segl. Kongen så naturligvis de mulighetene som lå i en rett til å lage mynter. Med myntene kunne han betale for leiesoldater og for eksempel betale når han skulle skaffe seg våpen, som ikke lot seg lage lokalt. I praksis ble en mynt som skulle ha en viss stabil og varig verdi laget av edelt metall som gull eller sølv. Mynten inneholdt en gitt mengde edelt metall. Flere verb ble benyttet om det å lage mynt, for eksempel prege eller slå. Kong Olav Tryggvason hadde skaffet seg sølv ved plyndring av kirker og klostre i utlandet, men det var ikke bare sagakongene som skaffet seg sølv på den måten. Under reformasjonen i 1536 plyndret danskekongen norske kirker og klostre, således domkirken i Trondhjem for kostbarheter. Kong Christian IV, som grunnla Kongsberg by i 1624, skaffet seg monopol på sølvutvinningen fra gruvene ved Kongsberg og kunne lage sølvmynter på grunnlag av sølvet fra gruvene. Et mer moderne eksempel på omgjøring av sølv til mynt kan være etablering av Norges bank i 1816. Banken trengte sølv til sitt grunnfond og appellerte til det norske folket om å levere inn sølvgjenstander for omsmelting. Det norske folket fulgte appellen, men fortsatt var befolkningen i 1816 så fattig at det ikke ble levert nok sølv til fondet.<br /> | ||