Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Selv om opprettelsen av et postvesen innebar radikal forbedring i forbindelsen mellom offentlige instanser, gikk naturligvis posten langsomt etter moderne standard. Ved utgangen av 1600-tallet skulle posten således bruke 4,5 døgn mellom Christiania og København. I snitt innebar det en reisehastighet på nærmere 6 km/time når stopp underveis er innregnet. Dette er likevel mer enn vanlig ganghastighet og innebar at posten måtte befordres ridende. Transporttiden svarte til at posten skulle bruke to timer per landmil.  Slike transporttider var innebygget i langt vanskeligere ruter og betød nok at ruten hadde muligheter for tidsbesparelser. Landmil var det gamle lengdemålet som ble benyttet og var på 11,3 km. Etter hvert ble reise- og transporttid redusert. I første halvdel av 1700-tallet ser det ut til at tidsforbruket kan ha kommet ned på 2 døgn mellom Christiania og Helsingborg (Sverige). Avstanden over Svinesund kan ha vært nærmere 550 km. Det gir en gjennomsnittlig fart på 11,5 km i timen. De 46 km med vei mellom København og Helsingør burde normalt bli tilbakelagt på omtrent 4 timer av rytter. Ved tollklareringen kunne det nok oppstå betydelige forsinkelser, og passasjen av Ørsund tok sin tid både på grunn av overfarten og fordi det var skifte av postmannskap. Trolig brukte posten på hele strekningen København-Christiania 3-3,5 døgn mot slutten av 1700-tallet.<br />  I siste halvdel av 1700 er det kjent at posten ble ført frem med hest og vogn. Da var veinettet blitt tilstrekkelig utbedret til at vogn kunne anvendes. Posten mellom de to byene skulle sendes en gang i uken i hver retning. I 1804 ble postgangen utvidet til to ganger om uken. Siden postforsendelsene kunne omfatte tunge postpakker, for eksempel regnskap som skulle revideres i København og returneres, ble det fra 1759 opprettet en kjørende ekstrapost to ganger om året. Etter hvert ble hyppigheten utvidet, og fra 1770 gikk denne tunge posten hver 14. dag, og passasjerer kunne også følge med.<br /> De tre følgende karter viser postrutens lokalisering mellom Christiania og København. På kartene har Samkult gruppen også tegnet inn posthorn som viser steder som ble omtalt i Kulturminneløypa. De vil også bli kort omtalt i lokalhistoriewiki under de forskjellige kapitlene. <br /> Postverket ønsket at posten i størst mulig grad skulle følge landeveien, og hovedveien sydover var spesielt viktig.  Fredrikshaldske kongevei ble veien kalt fordi den gikk til Fredrikshald som Halden den gangen het. Byen ble grunnlagt av kong Frederik III i 1665 (konge 1648-1670). Frederik III overtok kongemakten da hans far Christian IV døde. Begrepet kongevei var innført fra Danmark, og hadde nok der hatt et presist innhold. I Norge gled presisjonen ut og kongevei kom til å betegne en viktig vei, en hovedvei. Avstanden fra Christiania gjennom Moss og Fredrikstad til Fredrikshald kan den gangen ha vært omtrent 130 km.  Fra Karlshus syd for Moss delte kongeveien seg i to armer. Den ene gikk om Fredrikstad, den andre over Glomma ved Sannesund. Begge armene møttes i Skjeberg. I mange år gikk posten videre fra Fredrikshald forbi Idd og ble rodd over Iddefjorden til Krokstrand i Sverige. Fra 1758 ble posten sendt fra Fredrikshald over Svinesund, og fra 1805 ble den sendt direkte over Svinesund etter at en bipost fra Fredrikshald var koblet opp til hovedruten ved gården Torpum i Berg.<br />Artikkelen er utvidet til også å omfatte hovedveien østover fra Christiania gjennom Smålenenes amt (datidens betegnelse for Østfold fylke) mot Sverige. Amt var betegnelsen på et fylke. Den indre kongeveien gikk østover mot Sverige, men den gangen fantes ikke direkte postforbindelse mellom Norge og Sverige, og det var heller ingen fornuftig strategi å ha en god vei for oppmarsj og angrep av svenske tropper. I tilknytning til hovedvei gjennom indre Smålenene har Samkult gruppen også tegnet og kommentert vinterveien mellom Christiania og Sverige. <br />Lenge var Fredrikshaldske kongevei kun ridevei, og skal man bedømme standarden etter opplevelsene til kong Christian V (regjeringstid 1670-1699) under hans reise i Norge i 1685, må det ha vært en rystende opplevelse. I 1687 beordret han stattholderen å instruere de ansvarlige slik at vedlikeholdet av veiene ble bedre. En del milesteiner ble også satt opp, kanskje for å gi disse veiene større status. Kongens initiativ ser ut til å ha hatt virkning, for ifølge Anne-Mette Nielsen (1999) ''Kongeferder i Norge gjennom 300 år'', benyttet kong Fredrik IV (regjeringstid 1699-1730) hest og vogn i innlandet og på Fredrikshaldske kongevei under sin norske reise i 1704. På Fredrikshaldske kongevei benyttet han dels tohjulet, dels firehjulet vogn. Noen større utbedring av veinettet skjedde imidlertid ikke før Peder Anker ble utnevnt til øverste leder av veistellet med tittel av generalveiintendant for Akershus stift i 1789. Akershus stift svarte omtrent til begrepet Østlandet. Fra 1794 ble Fredrikshaldske kongevei utbedret til en etter datidens oppfatning god kjørevei. Veien ble ytterligere utbedret i årene 1808-1813. Det kan være grunnlag for å betrakte Fredrikshaldske kongevei som en festningsvei mellom Akershus festning, festningsbyen Fredrikstad og Fredrikshald festning.<br /> Det ble opprettet postkontor i Moss, i Fredrikstad og i Fredrikshald, og posten skulle følge kongeveien gjennom disse byene. Postmengden var imidlertid så beskjeden at postmesteren drev virksomheten som bigeskjeft.Posten ble oppbevart i en postsekk. Den hadde et avlåst område som bare kunne åpnes med nøkkel, og det var stort sett bare postmesterne som disponerte nøkkel. På sekken var det imidlertid et ulåst rom som ble kalt klapp (klaff). Denne kunne en eventuell poståpner disponere og ta ut eller legge inn post der. Transport av postsekk var pålagt gårder som myndighetene hadde pekt ut til oppgaven. Til gjengjeld slapp disse gårdene andre forpliktelser myndighetene la på bøndene. Fordi det var så vidt mye post mellom Christiania og København, kunne sør- og nordgående post være fordelt på forskjellige gårder på deler av strekningen. Flere gårder kunne også dele på samme postetappe. Samkult gruppen har avlest på gamle kart at det mellom Christiania og grensepasseringen ved Iddefjorden var 13 postetapper for sydgående post. Det ga 10 km mellom hver postetappe. August Schou har i boken ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum'' skrevet til 300 års jubileumet i 1947, kommet til at posten skulle bruke 16,5 timer frem til grensen fra Christiania medregnet et kvarters opphold i Moss, Fredrikstad og Fredrikshald. Når opphold ved postkontorene holdes utenfor, blir farten vel 8 km/t, noe som forutsatte bruk av hest. I praksis viste det seg vanskelig å holde tidtabellen. Posten gikk over til å bruke hest og vogn i siste halvdel av 1700-tallet. Først måtte imidlertid postbøndene disponere vogn før dette kunne skje. <br />I fredstid fikk posten passere i transitt gjennom Sverige uten å bli stoppet, fordi svenskene hadde behov for transitt av sin utenlandske post gjennom Danmark, men postforsendelse over fremmed territorium måtte organiseres på en annen måte enn den nasjonale postgang. Kunnskapen om transittposten er vesentlig dårligere enn om den nasjonale postfremføringen. Danmark/Norge hadde ikke rett til å utpeke postbønder i fremmed land, men skaffet seg normalt kontraktører (avtalepartnere) i Sverige eller også undertiden i Norge. Kontraktørene fikk mot en avtalt belønning for postruten i oppgave å organisere postens fremføring.  Det normale var da at kontraktøren avtalte med bønder og eventuelt andre om at de skulle føre posten frem til neste postfører (avtalepartner). Det har imidlertid også vært eksempler på at norske postryttere har ført posten frem og bare byttet hester i Sverige under fremføringen. Det ser ikke ut til at postrytterne trengte pass under postens fremføring. Post i transitt ligner derfor på stafett med postsekken som stafettpinne. Det som kompliserer forståelsen for ordningen i praksis, er imidlertid at det ved fredsslutningen i København i 1660 bare ble henvist til at tidligere traktater fortsatt skulle gjelde. Selv om de to rikene noen ganger tok opp spørsmål med hverandre om hva som skjedde med den internasjonale postfremføringen, kan det se ut til at den ene part stort sett lot den annen part stelle med sin del etter eget hode om effektiv postfremføring. Både for Danmark-Norge og for Sverige var Hamburg knutepunkt for den internasjonale posttransporten. Kildene om postens fremføring viser at både postmesteren i Christiania, generalpostmesteren (Postverkets øverste leder) og stattholderen til tider drev aktivt organisasjonsarbeid. Spesielt viste stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, uekte sønn av kong Frederik III, stor dyktighet og effektivitet. Han var stattholder fra 1664 og helt til 1699. Et praktisk fremføringsproblem har vært behandling av post som skulle leveres eller hentes i Sverige, for eksempel i Göteborg, eller hvorvidt post til Stockholm kunne leveres i Göteborg for derfra å bli sendt med nasjonal svensk post til Stockholm, fremfor å bli ført helt til København før den ble videresendt. Det ser ut til at det ble funnet praktiske løsninger på slike problemer. <br />Under unionstiden ble det hyppig ført krig mellom Danmark/Norge og Sverige, og som regel tapte unionen. Kong Christian IV hadde ved freden i Brömsebro i 1645 måtte avstå land, og sønnen Frederik III var besatt at lyst på revansje. Fredrik III ønsket å vinne tilbake områder som gikk tapt ved freden i Brömsebro i 1645 og gikk i 1657 til krig mot den svenske kongen Karl X Gustav. Det burde han ikke ha gjort, for den svenske kongen viste seg både som en dristig og dyktig feltherre. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk både Bohuslän, Trondheim og hele Vest-Sverige tapt. Den svenske kongen ønsket seg imidlertid flere erobringer og gikk allerede samme året til ny blodig krig mot unionen. Denne gangen gikk det noe bedre for Frederik III, spesielt i Norge, og ved fredstraktaten i København 1660, kom Trondheim tilbake til Norge, men Bohuslän var tapt for alltid.<br />Tapet av viktige områder i unionen gjorde revansj til et seiglivet politisk ønske for unionskongene, og allerede i 1675 mente kong Christian V som overtok etter sin far Frederik III i 1670 og styrte til 1699, at tiden var moden for krig mot erkefienden. En ny, blodig og resultatløs krig fulgte frem til freden i Fontainebleau 1679. At fredsslutningen foregikk i Frankrike, kom av at den franske kongen Ludvig  XIV meglet i striden. Revansjelysten forsvant ikke, og i 1709 gikk sønnen, kong Frederik IV som styrte mellom 1699 og 1730, til krig mot Sverige. Motstander var Karl XII, og krigen er kjent som den store nordiske krigen. Den varte helt til 1720 og har en spesiell plass i Norges historie da Karl XII ble drept under beleiringen av Fredrikshald festning mot slutten av 1718. Territoriale gevinster ble det ikke for Norge. Etter den store nordiske krigen hersket det lenge fred mellom de gamle fiendene.<br /> Transitten gjennom Sverige var blitt svært viktig for Norges samkvem med omverden. I 1807 sa imidlertid Sverige opp postavtalen med Danmark-Norge. Høsten 1807 bombarderte engelskmennene København. Etter at kongen hadde kapitulert, seilet engelskmennene av gårde med hele den dansk-norske flåten. Dette førte kongen inn i den ulykksalige alliansen med Napoleon. Engelskmennene patruljere utenfor Øresund og langs kysten, og landeveien gjennom Sverige var også utsatt siden Sverige var alliert med England. Det ble derfor etablert postfart mellom Fladstrand (Fredrikshavn) og steder i Norge som lå gunstig til for overfarten. Stort sett kom postskutene frem, men noen ble kapret. Vanskeligere ble forholdene fra 1808, da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige. Da kunne postskutene også bli bordet av svenske vaktskip. Mot slutten av 1808 skrev således poststyrelsen i København til de norske myndighetene at det ikke var mottatt post fra Norge på fire uker, mot normalt to i uken. Utover vanskelighetene med å passere engelske og svenske vaktskip fikk postskipene vinteren 1809 enda en utfordring. Vinteren ble den kaldeste i manns minne. Havnene frøs igjen, og Norge lå helt isolert.<br /> Høsten 1809 ble det sluttet fred mellom Danmark-Norge og Sverige og etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om å gå tilbake til de postforholdene som gjaldt før bruddet i 1807 fra og med 1. januar 1810. I praksis regnet postmyndighetene med at transittposten i begynnelsen skulle bli ukentlig og ikke to ganger i uken som tidligere. Om nødvendig skulle det bli sendt ekstrapost.<br /> Fra 1813 ble forholdene spent mellom Danmark-Norge og Sverige. Sluttkampen mellom de allierte og Napoleon nærmet seg, og de to landene sto på hver sin side. Svenskene tok aktivt del i kampene på Kontnentet og marsjerte på høsten mot Danmark.<br /> Sommeren 1813 opphørte på nyttt transittposten, og post mellom Danmark og Norge måttr sendes sjøveien. På grunn av blokade ble tapene av postskip, post og mannskap etter hvert betydelige og postgangen uregelmessig. I januar 1814 avsto kong Frederik VI, (dansk konge 1808-1839) Norge til Sverige og de etablerte postforbindelsene tok dermed slutt, selv om det tok noen måneders tid før postfarten mellom Danmark og Norge sluttet helt. Ved konvensjonen i Moss 14. august 1814 inntrådte en helt ny postsituasjon for Norge, og den blir behandlet i Samkult 2.<br />Det tok naturligvis sin tid før nyheter om krig ble kjent og postmyndighetene rakk å registrere hendingen og stoppe posttransport. Det var følgelig post på vei gjennom traktene i transitt når krigshandlinger brøt ut. I begynnelsen av en krig prøvde naturlig nok de krigførende å få tak i den posten som befant seg i transitt. Noen ganger lyktes svenskene å snappe opp posten, andre ganger greide postførerne og de som organiserte postfremføringen å holde posten unna fienden. Så fulgte gjerne en periode med dårlige eller ingen forbindelser, før Postverket fant ut hvordan postforsendelsen skulle organiseres. En historie fra krigen i årene 1675-1679 kan være belysende. I et brev fra regjeringen i København datert i januar 1676 til stattholderen i Norge heter det at det var gått 7 uker uten at regjeringen hadde fått post fra Norge. Regjeringen sendte brevet med en båt som hadde fått oppgaven å ta med brevet og komme tilbake med svar fra stattholderen. Leilighetstransport med skip mellom Danmark og Norge var den mest nærliggende løsningen for Postverket. Det er vel også grunn til å anta at nasjonal sivil post for en tid stoppet helt opp, for eksempel mellom Christiania og byene i Smålenene da kong Karl XII herjet der under den store nordiske krigen.