Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen Christiania-København 1647-1814 (vis kilde)

Sideversjonen fra 17. jan. 2012 kl. 17:45

125 byte lagt til , 17. jan. 2012

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 18: / Linje 18: @@
 Utsikten umiddelbart til venstre, idet vi kjørte nedover fjellet, ble nesten ødelagt av de herjinger klippene var blitt utsatt for.
 </blockquote> Hun hadde i tankene avfall fra alunskiferproduksjonen, som foregikk der.<br /> Kongeveiene fulgte de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Bakker som Ekebergkleiva kunne ha fall eller stigning på hele 30% og egnet seg lite for lasskjøring med hest og vogn Denne formen for veier var i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble nok behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Dette var også naturlig, siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene som naturalinnsats, og kjøretøy hadde de færreste. Interessen for slikt arbeid var derfor neppe til stede hos bøndene. Det hendte at de fikk støtte av øvrigheten i motstand mot pålegg fra veimyndigheten.<br /> I Ekerbergkleiva er det funnet spor av flere eldre veier. Således er noe av rideveien fra middelalderen bevart, samt også strekninger som ble utbedret i begynnelsen av 1800. I middelalderen var det vanlig at pilegrimer vandret til hellige steder. Det finnes derfor en merket såkalt pilegrimsvei helt fra Nidaros i nord til grensen mot Sverige i syd og videre ned på Kontinentet, se [http://www.pilegrim.no.] Denne veien gikk i Ekebergkleiva og stedvis langs Fredrikshaldske kongevei. <br /> Etter Ekebergkleiva fortsatte kongeveien innover Nordstrandsplatået til Ljabrubakken, som var en annen bratt bakke med stigning 1:3. Statens vegvesen utga i 2002 en publikasjon som heter ''Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.'' Prosjekt 248 er Ljabrubakken, en 600 meter lang bratt bakke med stigning 1:3. Nederst i bakken ligger en steinvelvbro fra 1805. I bakken ligger Ljabru hovedgård fra ca 1730, og den fungerte som skjenkested. Opprinnelig var bakken ridevei, som så ble utbedret til kjørevei. Den var så bratt at den på folkemunne ble kjent som Merrapina. Ifølge Statens vegvesen er traseen slik den nå ser ut, fra 1800 og ble benyttet som Fredrikshaldske kongevei til den ble avløst av ny trasé i 1850. Det gjennomføres betydelig historisk arbeid om samferdsel i området, og vi kan henvise til [http://www.ljanselva.org http://www.stovnerporten.no].
-Etter Ljabru fortsatte Fredrikshaldske kongevei forbi Prinsdal, Fløisbonn og frem til Haugbro. Ved Haugbro tok indre kongevei av og passerte Ski i retning av Vegger i Smålenene og videre til Onstadsund ved Glomma. Fredrikshaldske kongevei fortsatte gjennom Ås. Etter Korsegården fortsatte kongeveien gjennom Vestby, Hølen og inn i Smålenene ved Kambo. Deretter gikk kongeveien gjennom Mosseskogen til Moss.<br /> Traseen til kongeveien om Ås må ha vært noe lenger enn dagens E6 som går lenger vest, og sannsynligvis var hele strekningen i underkant av 50 km. Ås kommune har navn etter en tre- eller skogkledd høyde i terrenget, men den ligger ikke særlig høyt i terrenget. Kommunen er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig kornproduksjon. Fredrikshaldske kongevei løp gjennom bygda, og veien ble utbedret i takt med utbedringen av hele kongeveien i siste halvdel av 1700-tallet. Gjennom Ås går en meget intakt del av kongeveien. Dette stykket på mer enn 5 km er tatt med i forslaget til Nasjonal vernplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner fra Statens vegvesen (prosjekt 257). I dag er dette en tofelts asfaltert fylkesvei mellom Ski og Ås, men veien følger kongeveien med linjeføring fra 1760. Veien går i relativt rett linje mellom nord og syd langs Nordby-raet i et frodig og variert kulturlandskap. Den passerer to kirker, en rekke storgårder, gravhauger, steingjerder og en askeallé. Ifølge Statens vegvesen har veien i stor grad beholdt linjeføringen fra 1760-årene, selv om den i tidens løp har blitt utbedret og vedlikeholdt. Den er derfor representativ for en vei fra denne tidsperioden og har vært i bruk helt frem til nåtid. Selve kongeveien ble omlagt i 1870 da ny Mossevei ble åpnet, se også omtalen av Moss. På den tiden hadde en kongevei skiftet navn til hovedvei ifølge veilovene av 1824 og 1851. I 1859 ble Norges Landbrukshøgskole anlagt på eiendommene til Ås prestegård og sorenskrivergården Vollebekk. Begge disse gårdene lå ved kongeveien, som gikk gjennom en allé fra Ås kirke og ned mot høyskoleparken. Høyskolens gamle park- og bygningsmiljø er en av de store attraksjonene langs kongeveien.<br /> Etter Ås fortsatte kongeveien vestover forbi Korsegården. Derfra gikk en vei til Drøbak. Ifølge Trond Taugbøl (1995) ''Kulturminneatlas Follo'' ble den kongevei i 1798. Drøbak var på den tiden et viktig lastested under Christiania. Stedet ble kjøpstad i 1842. Om vinteren kunne fjorden innenfor Drøbak fryse igjen, og stedet ble derfor både vinterhavn for skip som hørte hjemme i Christiania og viktig utskipningssted for trelast. Vinterveien mellom Christiania og Drøbak gikk på den islagte Bunnefjorden og over Frogn til Drøbak. Stedet var også viktig ved utskipning av is. Isen ble skåret ut fra islagte vann og lagret i ishus til den ble eksportert godt emballert i sagflis. Norge var en stor eksportør av naturlig is, som var datidens kjøleskap. Mens eksporten av trelast tapte sin betydning for Drøbak på 1800-tallet, holdt eksporten av is seg oppe til litt inn på 1900-tallet.<br />  Gjennom Mosseskogen går en intakt del av den gamle kongeveien. Dette stykket er derfor tatt med i forslaget til verneplanen fra Statens vegvesen (prosjekt 264). Strekningen gjennom Mosseskogen var både bakkete, svingete og ødslig og ble også kjent fra et postran i 1815. Postraneren ble først fakket året etter, da gjennomførte han nok et ran, denne gangen syd for Moss i Råde. Mannen ble dømt til døden, halshugd og partert ved inngangen til Mosseskogen, stedet for det første ranet. Stedet er kjent som Retterstedet, se Tor Schmedling (1997)'' Glimt fra veghistorien i Østfold.'' Partert vil si at liket ble delt i noen deler, som ble hengt opp til skrekk og advarsel for andre.<br /> Fra Moss løp en vei ut på Jeløya til Tronvik, der det var fergested for overfart til den andre siden av Oslofjorden. Der var det også skysskifte. Moss vokste frem ved munningen av Mosselva, som med fossefall ga grunnlag for kvern- og mølledrift, senere sagbruk og trelasthandel. Etter hvert ble den industrielle basisen utvidet. Stedet ble kjøpstad (by) i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift på nordsiden av elva. Under krigen med Sverige i 1716 forgikk et blodig slag midt i Moss før svenskene måtte trekke seg tilbake. Hovedbygningen på jernverket har fått navnet Konvensjonsgården, fordi konvensjonen – våpenhvilevtalen i 1814 mellom Norge og Sverige – ble undertegnet der 14. august 1814.<br /> På grunn av sin bystatus hadde Moss postkontor på hovedpostruten mellom Christiania og København. Boken ''Kongeveien fra Moss til Kungälv'' gir opplysninger om lokaliseringen til postkontoret for noen tidspunkter. Fra 1801 fikk Moss funksjon som postalt knutepunkt fordi post begynte å bli sendt over Oslofjorden via Tronvik til Borre. Det var for å gi raskere postforsendelse. Før hadde all post måttet gå om Christiania, men fra 1801 skulle post til vestsiden av Oslofjorden fra østsiden innbefattet utlandet, bli sortert i Moss og sendt over fjorden. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 var det tre steder som hadde sendt 9 brev eller mer per innbygger det året. Moss var ett av disse tre stedene. Det kan tyde på livlig handelsvirksomhet i byen etter datidens målestokk. Det ble i gjennomsnitt sendt 37 brev hver dag. Ved folketellingen i 1801 hadde byen 1 400 innbyggere og kom et godt stykke ned på listen over de største norske byene.
+Etter Ljabru fortsatte Fredrikshaldske kongevei forbi Prinsdal, Fløisbonn og frem til Haugbro. Ved Haugbro tok indre kongevei av og passerte Ski i retning av Vegger i Smålenene og videre til Onstadsund ved Glomma. Fredrikshaldske kongevei fortsatte gjennom Ås. Etter Korsegården fortsatte kongeveien gjennom Vestby, Hølen og inn i Smålenene ved Kambo. Deretter gikk kongeveien gjennom Mosseskogen til Moss.<br /> Traseen til kongeveien om Ås må ha vært noe lenger enn dagens E6 som går lenger vest, og sannsynligvis var hele strekningen i underkant av 50 km. Ås kommune har navn etter en tre- eller skogkledd høyde i terrenget, men den ligger ikke særlig høyt i terrenget. Kommunen er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig kornproduksjon. Fredrikshaldske kongevei løp gjennom bygda, og veien ble utbedret i takt med utbedringen av hele kongeveien i siste halvdel av 1700-tallet. Gjennom Ås går en meget intakt del av kongeveien. Dette stykket på mer enn 5 km er tatt med i forslaget til Nasjonal vernplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner fra Statens vegvesen (prosjekt 257). I dag er dette en tofelts asfaltert fylkesvei mellom Ski og Ås, men veien følger kongeveien med linjeføring fra 1760. Veien går i relativt rett linje mellom nord og syd langs Nordby-raet i et frodig og variert kulturlandskap. Den passerer to kirker, en rekke storgårder, gravhauger, steingjerder og en askeallé. Ifølge Statens vegvesen har veien i stor grad beholdt linjeføringen fra 1760-årene, selv om den i tidens løp har blitt utbedret og vedlikeholdt. Den er derfor representativ for en vei fra denne tidsperioden og har vært i bruk helt frem til nåtid. Selve kongeveien ble omlagt i 1870 da ny Mossevei ble åpnet, se også omtalen av Moss. På den tiden hadde en kongevei skiftet navn til hovedvei ifølge veilovene av 1824 og 1851. I 1859 ble Norges Landbrukshøgskole anlagt på eiendommene til Ås prestegård og sorenskrivergården Vollebekk. Begge disse gårdene lå ved kongeveien, som gikk gjennom en allé fra Ås kirke og ned mot høyskoleparken. Høyskolens gamle park- og bygningsmiljø er en av de store attraksjonene langs kongeveien.<br /> Etter Ås fortsatte kongeveien vestover forbi Korsegården. Derfra gikk en vei til Drøbak. Ifølge Trond Taugbøl (1995) ''Kulturminneatlas Follo'' ble den kongevei i 1798. Drøbak var på den tiden et viktig lastested under Christiania. Stedet ble kjøpstad i 1842. Om vinteren kunne fjorden innenfor Drøbak fryse igjen, og stedet ble derfor både vinterhavn for skip som hørte hjemme i Christiania og viktig utskipningssted for trelast. Vinterveien mellom Christiania og Drøbak gikk på den islagte Bunnefjorden og over Frogn til Drøbak. Stedet var også viktig ved utskipning av is. Isen ble skåret ut fra islagte vann og lagret i ishus til den ble eksportert godt emballert i sagflis. Norge var en stor eksportør av naturlig is, som var datidens kjøleskap. Mens eksporten av trelast tapte sin betydning for Drøbak på 1800-tallet, holdt eksporten av is seg oppe til litt inn på 1900-tallet.<br />  Gjennom Mosseskogen går en intakt del av den gamle kongeveien. Dette stykket er derfor tatt med i forslaget til verneplanen fra Statens vegvesen (prosjekt 264). Strekningen gjennom Mosseskogen var både bakkete, svingete og ødslig og ble også kjent fra et postran i 1815. Postraneren ble først fakket året etter, da gjennomførte han nok et ran, denne gangen syd for Moss i Råde. Mannen ble dømt til døden, halshugd og partert ved inngangen til Mosseskogen, stedet for det første ranet. Stedet er kjent som Retterstedet, se Tor Schmedling (1997)'' Glimt fra veghistorien i Østfold.'' Partert vil si at liket ble delt i noen deler, som ble hengt opp til skrekk og advarsel for andre.<br /> Fra Moss løp en vei ut på Jeløya til Tronvik, der det var fergested for overfart til den andre siden av Oslofjorden. Der var det også skysskifte.[[Bilde:Utsikt mot Moss fra sør.jpg|thumb|Utsikt fra Moss mot Sør (Kopi av fargeakvatint utført av G. Haas i København)]] Moss vokste frem ved munningen av Mosselva, som med fossefall ga grunnlag for kvern- og mølledrift, senere sagbruk og trelasthandel. Etter hvert ble den industrielle basisen utvidet. Stedet ble kjøpstad (by) i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift på nordsiden av elva. Under krigen med Sverige i 1716 forgikk et blodig slag midt i Moss før svenskene måtte trekke seg tilbake. Hovedbygningen på jernverket har fått navnet Konvensjonsgården, fordi konvensjonen – våpenhvilevtalen i 1814 mellom Norge og Sverige – ble undertegnet der 14. august 1814.<br /> På grunn av sin bystatus hadde Moss postkontor på hovedpostruten mellom Christiania og København. Boken ''Kongeveien fra Moss til Kungälv'' gir opplysninger om lokaliseringen til postkontoret for noen tidspunkter. Fra 1801 fikk Moss funksjon som postalt knutepunkt fordi post begynte å bli sendt over Oslofjorden via Tronvik til Borre. Det var for å gi raskere postforsendelse. Før hadde all post måttet gå om Christiania, men fra 1801 skulle post til vestsiden av Oslofjorden fra østsiden innbefattet utlandet, bli sortert i Moss og sendt over fjorden. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 var det tre steder som hadde sendt 9 brev eller mer per innbygger det året. Moss var ett av disse tre stedene. Det kan tyde på livlig handelsvirksomhet i byen etter datidens målestokk. Det ble i gjennomsnitt sendt 37 brev hver dag. Ved folketellingen i 1801 hadde byen 1 400 innbyggere og kom et godt stykke ned på listen over de største norske byene.