Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen Christiania-København 1647-1814 (vis kilde)

Sideversjonen fra 3. mar. 2013 kl. 18:50

84 byte lagt til , 3. mar. 2013

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 65: / Linje 65: @@
 [[Bilde:ChristianiaWilse1790.jpg|thumb|Christiania og omegn 1790 (Kopi av kart utarbeidet i 1790 av J. N. Wilse)]] Ekebergkleiva var en bratt bakke ved innfarten til Christiania. Den ga den reisende et vidt utsyn over byen og omegnen. Mange kjente bilder er i tidens løp blitt laget fra toppen av kleiva. Det hendte også at reisende skrev ned sine første inntrykk av Christiania herfra. Mary Wollstonecraft skrev i  ''Min'' ''nordiske reise'' (1795), norsk utgivelse på Gyldendal Norsk Forlag (1976) da hun kom fra Moss og veien begynte å gå nedover mot Christiania, at <blockquote>
-… mine øyne frydet seg ved synet av den vidstrakte bølgende dal, som bredte seg ut..(side 92),
+… mine øyne frydet seg ved synet av den vidstrakte bølgende dal, som bredte seg ut.(side 92),
 </blockquote> men på side 93 <blockquote>
 Utsikten umiddelbart til venstre, idet vi kjørte nedover fjellet, ble nesten ødelagt av de herjinger klippene var blitt utsatt for.
 </blockquote> Hun hadde i tankene avfall fra alunskiferproduksjonen, som foregikk der.
-Kongeveiene fulgte de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Bratte bakker som Ekebergkleiva egnet seg lite for lasskjøring med hest og vogn, men denne formen for veier var i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var altså dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene som naturalinnsats, og kjøretøy hadde de færreste, hadde de liten eller ingen interesse i dyr utbygging.
+Kongeveiene fulgte stort sett de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Bratte bakker som Ekebergkleiva egnet seg lite for lasskjøring med hest og vogn, men denne formen for veier var i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var altså dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene som naturalinnsats, og kjøretøy hadde de færreste, hadde de liten eller ingen interesse i dyr utbygging.
-I Ekerbergkleiva er det funnet spor av flere eldre veier. Således er noe av rideveien fra middelalderen bevart, samt også strekninger som ble utbedret i begynnelsen av 1800. I middelalderen var det vanlig at pilegrimer vandret til hellige steder. Det finnes derfor en merket såkalt pilegrimsvei helt fra Nidaros i nord til grensen mot Sverige i syd og videre ned på Kontinentet.<ref>Se [http://www.pilegrim.no Pilegrimfellesskapet St. Jakobs hjemmeside].</ref> Denne veien gikk i Ekebergkleiva og stedvis langs Fredrikshaldske kongevei.
+I Ekerbergkleiva er det til nå funnet spor av flere eldre veier. Således er noe av rideveien fra middelalderen bevart, samt også strekninger som ble utbedret i begynnelsen av 1800. I middelalderen var det vanlig at pilegrimer vandret til hellige steder. Det finnes derfor en merket såkalt pilegrimsvei helt fra Nidaros i nord til grensen mot Sverige i syd og videre ned på Kontinentet.<ref>Se [http://www.pilegrim.no Pilegrimfellesskapet St. Jakobs hjemmeside].</ref> Denne veien gikk i Ekebergkleiva og stedvis langs Fredrikshaldske kongevei. For omtale om pilegrimsveien se artiklen [[Postgangen Christiania-Trondhjem]].
-Etter Ekebergkleiva fortsatte kongeveien innover Nordstrandsplatået til Ljabrubakken, som var en annen bratt bakke med stigning 1:3. Statens vegvesen utga i 2002 en publikasjon som heter ''Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.'' Prosjekt 248 er Ljabrubakken. Nederst i bakken ligger en steinvelvbro fra 1805. I bakken ligger Ljabru hovedgård fra ca 1730, og den fungerte som skjenkested. Opprinnelig var bakken ridevei, som så ble utbedret til kjørevei. Den var så bratt at den på folkemunne ble kjent som Merrapina. Ifølge Statens vegvesen er traséen slik den nå ser ut fra 1800, og ble benyttet som Fredrikshaldske kongevei til den ble avløst av ny trasé i 1850. Det gjennomføres betydelig historisk arbeid om samferdsel i området.<ref>Se for eksempel [http://www.ljanselva.org Ljanselva] og [http://www.stovnerporten.no Stovnersidene].</ref>
+Etter Ekebergkleiva fortsatte kongeveien innover Nordstrandsplatået til Ljabrubakken, som var en annen bratt bakke med stigning 1:3. Statens vegvesen utga i 2002 en publikasjon som heter ''Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.'' Prosjekt 248 er Ljabrubakken. Nederst i bakken ligger en steinvelvbro fra 1805. I bakken ligger Ljabru hovedgård fra ca 1730, og den fungerte som skjenkested. Opprinnelig var bakken ridevei, som så ble utbedret til kjørevei. Den var så bratt at den på folkemunne ble kjent som Merrapina. Ifølge Statens vegvesen er traséen slik den nå ser ut, fra 1800 og ble benyttet som Fredrikshaldske kongevei til den ble avløst av ny trasé i 1850. Det gjennomføres betydelig historisk arbeid om samferdsel i området.<ref>Se for eksempel [http://www.ljanselva.org Ljanselva] og [http://www.stovnerporten.no Stovnersidene].</ref>
 Etter [[Ljabru]] fortsatte Fredrikshaldske kongevei forbi [[Prinsdal]], Fløisbonn og frem til Haugbro. Ved Haugbro tok indre kongevei av og passerte [[Ski]] i retning av Vegger i Smålenene og videre til Onstadsund ved Glomma. Fredrikshaldske kongevei fortsatte gjennom [[Ås]]. Etter Korsegården fortsatte kongeveien gjennom [[Vestby]], [[Hølen]] og inn i Smålenene ved Kambo. Deretter gikk kongeveien gjennom Mosseskogen til Moss.
@@ Linje 80: / Linje 80: @@
 Ås kommune har navn etter en tre- eller skogkledd høyde i terrenget, men den ligger ikke særlig høyt i terrenget. Kommunen er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig kornproduksjon. Fredrikshaldske kongevei løp gjennom bygda, og veien ble utbedret i takt med utbedringen av hele kongeveien i siste halvdel av 1700-tallet. Gjennom Ås går en meget intakt del av kongeveien. Dette stykket på mer enn 5 km er tatt med i forslaget til Nasjonal vernplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner fra Statens vegvesen (prosjekt 257). I dag er dette en tofelts asfaltert fylkesvei mellom Ski og Ås, men veien følger kongeveien med linjeføring fra 1760. Veien går i relativt rett linje mellom nord og syd langs Nordby-raet i et frodig og variert kulturlandskap. Den passerer to kirker, en rekke storgårder, gravhauger, steingjerder og en askeallé. Ifølge Statens vegvesen har veien i stor grad beholdt linjeføringen fra 1760-årene, selv om den i tidens løp har blitt utbedret og vedlikeholdt. Den er derfor representativ for en vei fra denne tidsperioden og har vært i bruk helt frem til nåtid. Selve kongeveien ble omlagt i 1870 da ny Mossevei ble åpnet. På den tiden hadde en kongevei skiftet navn til hovedvei ifølge veilovene av 1824 og 1851.
-Etter Ås fortsatte kongeveien vestover forbi Korsegården. Derfra gikk en vei til [[Drøbak]]. Ifølge Trond Taugbøl (1995) ''Kulturminneatlas Follo'' ble den kongevei i 1798. Drøbak var på den tiden et viktig lastested under Christiania. Stedet ble kjøpstad i 1842. Om vinteren kunne fjorden innenfor Drøbak fryse igjen, og stedet ble derfor både vinterhavn for skip som hørte hjemme i Christiania og viktig utskipningssted for trelast. Vinterveien mellom Christiania og Drøbak gikk på den islagte Bunnefjorden og over Frogn til Drøbak. Stedet var også viktig ved utskipning av is. Isen ble skåret ut fra islagte vann og lagret i ishus til den ble eksportert godt emballert i sagflis. Norge var en stor eksportør av naturlig is, som var datidens kjøleskap. Mens eksporten av trelast tapte sin betydning for Drøbak på 1800-tallet, holdt eksporten av is seg oppe til litt inn på 1900-tallet. Det kan nok diskuteres om kongevei er et dekkende begrep for en vei som den til Drøbak eller hovedveien gjennom indre Smålenene, se lokalhistoriewiki [[kongevei]] for gjennomgang av begrepet.
+Etter Ås fortsatte kongeveien vestover forbi Korsegården. Derfra gikk en vei til [[Drøbak]]. Ifølge Trond Taugbøl (1995) ''Kulturminneatlas Follo'' ble den kongevei i 1798. Drøbak var på den tiden et viktig lastested under Christiania. Stedet ble kjøpstad i 1842. Om vinteren kunne fjorden innenfor Drøbak fryse igjen, og stedet ble derfor både vinterhavn for skip som hørte hjemme i Christiania og viktig utskipningssted for trelast. Vinterveien mellom Christiania og Drøbak gikk på den islagte Bunnefjorden og over Frogn til Drøbak. Stedet var også viktig ved utskipning av is. Isen ble skåret ut fra islagte vann og lagret i ishus til den ble eksportert godt emballert i sagflis. Norge var en stor eksportør av naturlig is, som var datidens kjøleskap. Mens eksporten av trelast tapte sin betydning for Drøbak på 1800-tallet, holdt eksporten av is seg oppe til litt inn på 1900-tallet. Det kan nok diskuteres om kongevei er et dekkende begrep for en vei som den til Drøbak eller hovedveien gjennom indre Smålenene, se lokalhistoriewiki for gjennomgang av begrepet.
 Gjennom Mosseskogen går en intakt del av den gamle kongeveien. Dette stykket er derfor tatt med i forslaget til verneplanen fra Statens vegvesen (prosjekt 264). Strekningen gjennom Mosseskogen var både bakkete, svingete og ødslig og ble også kjent for et postran i 1815. Postraneren ble først fakket året etter, da gjennomførte han nok et ran, denne gangen syd for Moss i Råde. Mannen ble dømt til døden i overensstemmelse med datidens barske lover, halshugd og hodet satt på stake til skrekk og advarsel ved inngangen til Mosseskogen, stedet for det første ranet. Stedet er kjent som Retterstedet.<ref>Se Tor Schmedling (1997)'' Glimt fra veghistorien i Østfold.''</ref> Postranet er også behandlet i lokalhistoriewiki: [[Postranet i Mosseskogen]].