Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen Christiania-København 1647-1814 (vis kilde)

Sideversjonen fra 8. aug. 2013 kl. 14:36

105 byte fjernet , 8. aug. 2013

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 70: / Linje 70: @@
 </blockquote> Hun hadde i tankene avfall fra alunskiferproduksjonen, som foregikk der.
-Kongeveiene fulgte stort sett de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Bratte bakker som Ekebergkleiva egnet seg lite for lasskjøring med hest og vogn, men denne formen for veier var i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var altså dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene som naturalinnsats, og kjøretøy hadde de færreste, hadde de liten eller ingen interesse i dyr utbygging.
+Kongeveiene fulgte stort sett de gamle rideveiene, som var en naturlig strategi da det på 1600-tallet kom påbud om å utbedre rideveiene til kjøreveier. Dermed kom veiene til å gå bakke opp og bakke ned, mest mulig rett frem. Bratte bakker som Ekebergkleiva egnet seg lite for lasskjøring med hest og vogn, men denne formen for veier var i tråd med 1700-tallets oppfatning om hvordan kjøreveier skulle anlegges. Oppfatningen er kjent som det franske prinsippet for veibygging. Det var altså dette prinsippet som ble anvendt ved den betydelige utbedringen av hovedveinettet som ble gjennomført i siste halvdel av 1700-tallet.  Med liten trafikk ble behovet for en annen strategi ved veibygging ikke følt påtrengende, og det ble med den gamle strategien til midten av 1800-tallet. Siden arbeidet med utbedring og vedlikehold av veiene var pålagt bøndene, og kjøretøy hadde de færreste, hadde de liten eller ingen interesse i dyr utbygging.
 I Ekerbergkleiva er det til nå funnet spor av flere eldre veier. Således er noe av rideveien fra middelalderen bevart, samt også strekninger som ble utbedret i begynnelsen av 1800. I middelalderen var det vanlig at pilegrimer vandret til hellige steder. Det finnes derfor en merket såkalt pilegrimsvei helt fra Nidaros i nord til grensen mot Sverige i syd og videre ned på Kontinentet.<ref>Se [http://www.pilegrim.no Pilegrimfellesskapet St. Jakobs hjemmeside].</ref> Denne veien gikk i Ekebergkleiva og stedvis langs Fredrikshaldske kongevei. For omtale om pilegrimsveien se artiklen [[Postgangen Christiania-Trondhjem]].
@@ Linje 82: / Linje 82: @@
 Etter Ås fortsatte kongeveien vestover forbi Korsegården. Derfra gikk en vei til [[Drøbak]]. Ifølge Trond Taugbøl (1995) ''Kulturminneatlas Follo'' ble den kongevei i 1798. Drøbak var på den tiden et viktig lastested under Christiania. Stedet ble kjøpstad i 1842. Om vinteren kunne fjorden innenfor Drøbak fryse igjen, og stedet ble derfor både vinterhavn for skip som hørte hjemme i Christiania og viktig utskipningssted for trelast. Vinterveien mellom Christiania og Drøbak gikk på den islagte Bunnefjorden og over Frogn til Drøbak. Stedet var også viktig ved utskipning av is. Isen ble skåret ut fra islagte vann og lagret i ishus til den ble eksportert godt emballert i sagflis. Norge var en stor eksportør av naturlig is, som var datidens kjøleskap. Mens eksporten av trelast tapte sin betydning for Drøbak på 1800-tallet, holdt eksporten av is seg oppe til litt inn på 1900-tallet. Det kan nok diskuteres om kongevei er et dekkende begrep for en vei som den til Drøbak eller hovedveien gjennom indre Smålenene, se lokalhistoriewiki for gjennomgang av begrepet kongevei.
-Gjennom Mosseskogen går en intakt del av den gamle kongeveien. Dette stykket er derfor tatt med i forslaget til verneplanen fra Statens vegvesen (prosjekt 264). Strekningen gjennom Mosseskogen var både bakkete, svingete og ødslig og ble også kjent for et postran i 1815. Postraneren ble først fakket året etter, da gjennomførte han nok et ran, denne gangen syd for Moss i Råde. Mannen ble dømt til døden i overensstemmelse med datidens barske lover, halshugd og hodet satt på stake til skrekk og advarsel ved inngangen til Mosseskogen, stedet for det første ranet. Stedet er kjent som Retterstedet.<ref>Se Tor Schmedling (1997)'' Glimt fra veghistorien i Østfold.''</ref> Postranet er også behandlet i lokalhistoriewiki: [[Postranet i Mosseskogen]].
+Gjennom Mosseskogen går en intakt del av den gamle kongeveien. Dette stykket er derfor tatt med i forslaget til verneplanen fra Statens vegvesen (prosjekt 264). Strekningen gjennom Mosseskogen var både bakkete, svingete og ødslig og ble også kjent for et postran i 1815. Postraneren ble først fakket året etter, da gjennomførte han nok et ran, denne gangen syd for Moss i Råde. Mannen ble dømt til døden, halshugd og hodet satt på stake til skrekk og advarsel ved inngangen til Mosseskogen, stedet for det første ranet. Stedet er kjent som Retterstedet.<ref>Se Tor Schmedling (1997)'' Glimt fra veghistorien i Østfold.''</ref> Postranet er også behandlet i lokalhistoriewiki: [[Postranet i Mosseskogen]].
-Fra Moss løp en vei ut på [[Jeløy]]a til Tronvik, der det var fergested for overfart til den andre siden av [[Oslofjorden]]. Der var det også skysskifte. [[Bilde:Utsikt mot Moss fra sør.jpg|thumb|Utsikt mot Moss fra sør (kopi av fargeakvatint av G. Haas omkring 1800)]]Moss vokste frem ved munningen av Mosselva, som med fossefall ga grunnlag for kvern- og mølledrift, senere sagbruk og trelasthandel. Etter hvert ble den industrielle basisen utvidet. Stedet ble kjøpstad (by) i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift på nordsiden av elva. Under krigen med Sverige i 1716 ble det utkjempet et blodig slag midt i Moss før svenskene måtte trekke seg tilbake. Hovedbygningen på jernverket har fått navnet Konvensjonsgården, fordi konvensjonen – våpenhvilevtalen i 1814 mellom Norge og Sverige – ble undertegnet der 14. august 1814.
+Fra Moss løp en vei ut på [[Jeløy]]a til Tronvik, der det var fergested for overfart til den andre siden av [[Oslofjorden]]. Der var det også skysskifte. [[Bilde:Utsikt mot Moss fra sør.jpg|thumb|Utsikt mot Moss fra sør (kopi av fargeakvatint av G. Haas omkring 1800)]]Moss vokste frem ved munningen av Mosselva, som med fossefall ga grunnlag for kvern- og mølledrift, senere sagbruk og trelasthandel. Etter hvert ble den industrielle basisen utvidet. Stedet ble kjøpstad (by) i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift på nordsiden av elva. Under krigen med Sverige i 1716 ble det utkjempet et blodig slag midt i Moss. Hovedbygningen på jernverket har fått navnet Konvensjonsgården, fordi konvensjonen – våpenhvilevtalen i 1814 mellom Norge og Sverige – ble undertegnet der 14. august 1814.
 På grunn av sin bystatus hadde Moss postkontor. Boken ''Kongeveien fra Moss til Kungälv'' gir opplysninger om lokaliseringen til postkontoret for noen tidspunkter. Fra 1801 fikk Moss funksjon som postalt knutepunkt fordi post begynte å bli sendt over Oslofjorden via Tronvik til Borre. Det var for å gi raskere postforsendelse. Før hadde all post måttet gå om Christiania, men fra 1801 skulle post til vestsiden av Oslofjorden fra østsiden innbefattet utlandet, bli sortert i Moss og sendt over fjorden. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 var det tre steder som hadde sendt 9 brev eller mer per innbygger det året. Moss var ett av disse tre stedene. Det kan tyde på livlig handelsvirksomhet i byen etter datidens målestokk. Det ble i gjennomsnitt sendt 37 brev hver dag. Ved folketellingen i 1801 hadde byen 1 400 innbyggere og kom et godt stykke ned på listen over de største norske byene.