Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Moss fortsatte kongeveien på raet. Et ra er en morenerygg med avsetninger fra istiden. Den har gitt fruktbar jord, og ryggen er velegnet for anlegg av vei. Det er derfor ingen tilfeldighet at kongeveien gikk langs raet. Ved Karlshus delte veien seg i to armer; den ene gikk om Fredrikstad og videre til Skjeberg, den andre fortsatte over [[Sollisund]] og Sannesund til Skjeberg der armene løp sammen. Posten fulgte veien om Fredrikstad. Ved veidelet i Karlshus lå et kjent gjestgiveri, og det fantes også skysstasjon og ekserserplass. En skysstasjon var et sted som drev profesjonelt med utleie av hest og kjøredoning, men det var bare få steder at trafikken var så stor at dette lønte seg. På de aller fleste stedene var en skysskaffer blitt utpekt av myndighetene til å ha vognmateriell og for øvrig rekvirere hester fra de omkringliggende gårdene når det kom reisende som trengte skyss.En skysstasjon kunne samtidig være gjestgiveri med overnattingsmulighet for den veifarende. En skyssgutt tok normalt med hest og vogn tilbake til skysskiftet. Det kan også vises til lokalhistoriewiki [[Skyssplikt]] og [[Skrimstad skysstasjon og gjestgivergård]]. Ovenfor Sollisund hadde det vært bro, men i begynnelsen av 1800-tallet ble veien flyttet ned til Sollisund, og det ble etablert fergeoverfart. Kongeveien gikk et stykke nord for traseen til dagens E6, der den nå passerer Ågårdselva ved Sollisund. Elven er en arm til Glomma. Kongeveien gikk over Isebrofjell, selv om fjell er å ta vel hardt i. Veien gikk bratt ned til elven og krysset den ved et sted som heter Isebro. Så gikk veien bratt opp fra elven. Isebrofjell ga vidt utsyn over amtet.

I 1814 foregikk det kamper ved Isebro, da nordmennene forsøkte å forsinke de svenske troppenes fremrykning på dette strategiske stedet, og broen ble ødelagt, men bygget opp igjen etterpå. Det er usikkert hva som ødela Isebro for godt, men det er i dag ikke noe igjen som kan fortelle om broens konstruksjon. Trolig ble broen ødelagt under vårflommen i 1825. Mellom 1814 og 1822 ble kongeveien omlagt og flyttet nedover fra Isebro til Sollisund for at de reisende skulle slippe de bratte bakkene. Ved sundet ble det opprettet fergeoverfart nær nåværende trasé for E6. Fergemannens bygning er kjent som Ferjestan, og bygningen finnes i dag på Borgarsyssel museum i [[Sarpsborg]].<ref>Se [http://www.ostfoldmuseet.no Østfoldmuseenes hjemmeside].</ref> Huset inneholder rom for familien, skjenkestue, gjesterom og rom for kusker. Ferjestan hadde rett til både å brenne og å selge 1 800 liter sprit i året, men bare til dem som bodde mer enn en halv mils vei vekk. Fergestedet ble drevet av Sanne og Solli Brug, som hadde inntekter både fra ferging og fra traktering.

[[Bilde:Ferjestan ved Sollisund.jpg|thumb|Ferjestan ved Sollisund (Kopi av bilde av ukjent kunstner)]] Bildet av ferjestan gir et godt inntrykk av hvordan en pram kunne se ut og hvordan den ble ført over elv eller sund. Ågårdselva har overfor Sollisund fossefall, og der ble det anlagt sagbruk, som i tidens løp ble Skandinavias største. Brukets historie går tilbake til 1775 da det ble grunnlagt ved kongelig tillatelse. På det meste drev bruket 32 vannhjul av ulik størrelse, og det ble bygd flere dammer og lange vannrenner. Da driften var på sitt mest omfattende mellom 1860 og 1876, hadde bruket 22 rammesager og beskjeftiget nærmere 600 arbeidere. Et eget lite samfunn vokste frem ved Ågårdselva. Etter at sagbruksprivilegiene falt bort og dampsagene ble vanlige i siste halvdel av 1800-tallet og fikk gunstig lokalisering for transport av trelast, gikk det tilbake med bruket. I 1925 ble det nedlagt. I dag er brukets bygninger gjort om til et kjent senter for brukskunst.<ref>Se Ole Dørje (1998) ''Sanne og Solli Brug gjennom 400 år.''</ref> Området ved Solli har nok et betydelig fortidsminne. Tømmer som skulle fløtes ned Glomma, skapte problemer både for mottagere og for seilas. Mellom 1906 og 1908 ble det sprengt en tunnel på mer enn 3 km mellom Isnesfjord og Visterflo og dermed kunne man unngå fossene. Da fløtingen på Glomma ble nedlagt, kjøpte Tune kommune – nå en del av storkommunen Sarpsborg – anlegget som i dag er kulturminne.

Sarpsborgs historie går tilbake til [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] (Olav den hellige) som grunnla byen i 1016. Han kom seilende opp Glomma til han ble stoppet av Sarpsfossen. Kong Olav bygget både kongsgård og kirke og anla festningsvoll, som delvis fortsatt er synlig. Stedet ble kjent som Borg, senere Sarpsborg. Kongen bodde ofte på stedet, som ble sete for Borgartinget. Stedet ble en betydelig by etter norsk skala i middelalderen. For omtale av Sarpsborg kan vi henvise til Tore Skeie (2011) ''Alv Erlingsson. En adelsmanns undergang.'' Under syvårskrigen i årene 1563-1570 brant svenskene byen ned i 1567. Byen ble flyttet til munningen av Glomma og fikk navnet Fredrikstad etter kongen Fredrik II (konge 1559-1588). Noen husklynger, blant annet ved fergestedet i Sannesund, ble imidlertid tilbake.