Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:Sarpsfossen.jpg|thumb|Sarpsfossen (Kopi av bilde i boken Norge fremstillet i tegninger, utgitt av Chr. Tønsberg i 1848)]]Det gamle fergestedet i Sannesund lå praktisk talt under dagens trasé for E6, og fergen fraktet både folk, fe og varer over Glomma. Fergemannen hadde plikt til å ferge både dag og natt og mottok både betaling fra de reisende og såkalt sundtoll, som var en form for fergeavgift fra bøndene i omegnen. Ved fergestedet fantes gjestgiveri, og det var muligheter for overnatting også på den andre siden. Sundmannen hadde som kroholder skjenkerett. Fergestedet hadde strategisk betydning for kongemakten, og kongen hadde overordnet ansvar for at fergen var i forsvarlig stand. Utgiftene til fergen kom derfor med i de offentlige regnskapene. Under flom kunne Glomma være ganske farlig å krysse ved fergestedet. Det hendte at folk druknet under overfarten, som var både vanskelig og farlig på grunn av stri strøm og tømmer som kom drivende.

Glomma var seilbar opp til Sannesund, og etter hvert som Sarpsfossens ressurser ble utnyttet, vokste stedet i folketall. Under heftig motstand fra borgerne i Fredrikstad fikk Sarpsborg rettigheter som kjøpstad i 1837. Sannesund var da blitt en viktig del av den nye bydannelsen. Fossens ressurser var delt mellom de to storgårdene Borregård og Hafslund på hver sin side av fossen. Storgårdene med røtter flere hundre år tilbake i tid, eksisterer fortsatt. I boken ''Min nordiske reise'' beskriver Mary Wollstonecraft en tur, som hun foretok opp til Sarpsfossen i 1795. Hun skriver betagende om inntrykket av vannfallene og den rolig flytende elven nedenfor, men hun likte ikke synet av en rekke sagbruk nær vannfallene. De ødela et ellers harmonisk inntrykk, mente hun. Med et moderne uttrykk det nok hevdes at visuell forurensning er et gammelt fenomen, se bilde.