Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Hovedveien østover mellom Christiania, Karlstad og Stockholm, er også blitt kalt kongevei, se imidlertid refleksjonene foran om kongeveibegrepet. Den kom inn i Smålenene fra Haugbro i [[Akershus]], passerte Ski, Stokstad, Vegger i Tomter og Hovin kirke før den løp ned mot Onstadsund ved Glomma. Det vedlagte bildet kan gi et inntrykk av hvordan hovedveien ble lagt rett frem i terrenget.  [[Bilde:Vegger.jpg|thumb|Fár etter kongeveien opp til Vegger (Kopi av foto av Tor Schmedling i boken ''Glimt fra veghistorien i Østfold'', 1997)]]De historiske kildene er ikke samstemte, men trolig var indre kongevei kjørbar med hest og vogn fra Akershus og inn i Smålenene mot slutten av 1700-tallet. Traseen ligger nord for dagens E18, og nedkjørselen til Onstadsund benyttes i dag bare som gårdsvei. På vedlagte kartkopi som er laget etter et kart av J. N. Wilse fra 1783, har Samkultgruppen prikket kongeveien med  rødfarge. Vinterveien er prikket med blåfarge. Posthornene markerer et utvalg av interessante steder.[[Bilde:Indre kongevei og vinterveien (svenskeveien).jpg|thumb|Kopi av kart over Akershus og Smålenene (J. N. Wilse, 1783)]]

Kongeveien var bakkete, og som mange andre landeveier var den lite benyttet vinterstid. Da fantes spesielt merkede veier for sledebruk. Vinterveien fra Sverige var en av disse veiene og ble kalt svenskeveien. En vintervei kunne være svært lokal, men noen som den som behandles her, var lang og viktig for forbindelse mellom Christiania og omland helt til Sverige. Dermed ble den viktig også militært. En vintervei ville være kortere, mindre bratt og mer fremkommelig enn en tilgrensende allfarvei. Derfor ble folks transportbehov i betydelig grad dekket ved transport vinterstid. Noe av vedlikeholdet på vintervei hadde naturligvis samme karakter som vedlikehold på en kongevei, men vinterveien hadde sine særegne problemer. Merking er et slikt problem.

En vinterveiforbindelse ble opprettet når sne og is gjorde det mulig. Den måtte derfor merkes om den veifarende skulle finne frem og føle seg trygg. Etter hvert som rodeinndelingen vant frem på 1600-tallet, kan det nok antas at merking med kvist o.l. hørte med til pliktene som bøndene var pålagt. I en del av den tiden som behandles i Samkult 1, fantes imidlertid ingen rodeinndeling. Da er det vel rimelig å anta at vinterveiene var slike som hadde eksistert fra uminnelige tider. En rode var et lengdemål, og en inndeling av veinettet i slike roder ble foretatt for at de tilgrensende gårdene skulle få bestemte veistykker å ha ansvar for. Et spesielt problem med merkingen må ha vært tidspunkt for når is var sikker til å bli benyttet som ferdselsåre. Samkultgruppen har ikke kommet over litteratur som har behandlet trafikksikkerhet på en vintervei utover de mange bildene av veifarende som går gjennom isen. Noe isoppsyn fantes nok ikke. Det spørsmålet kan stilles om merkene først ble borte når isen gikk opp om våren.

Vinterveien (svenskeveien) kom inn i Norge fra Hån som ligger litt inne i Sverige ved dagens E18. Derfra gikk veien ned til Rødenessjøen før den fortsatte opp isen til Kroksund. Deretter passerte den Basmo festning. Basmo festning ble anlagt i 1683 og ble senere utvidet. Stedet og omgivelsene var velegnede for anlegg av festning. På slutten av 1600-tallet var festningenen bestykket med 14 kanoner, og på det meste var bestykningen 22 kanoner og 5 mortere (bombekastere) og hadde en betydelig mannskapsstyrke. En festning som denne ville være vanskelig å erobre om ikke angriperen disponerte tungt artilleri. Det var imidlertid en stor utfordring for svenskene å kunne frakte med seg beleiringsartilleri i innlandet når det ikke fantes fremkommelige veier. Festningen ble nedlagt i 1745. I krigsårene 1709-1720 var festningen både støttepunkt og hovedmagasin for militære avdelinger. Da kong Karl XII i 1716 trakk seg tilbake fra den mislykkede beleiring av Akershus festning, passerte hans venstre kolonne så nær festningen at den åpnet ild. I 1718 omgikk svenskene festningen. Etter Basmo festning gikk veien i vestlig retning og passerte Øyeren syd for Sand. På vestsiden av sjøen fortsatte veien over Mørk og videre vestover til Lyseren. Lyseren fungerte vinterstid som et veikryss med veier i flere retninger. Svenskeveien fortsatte nordvestover til "Martnan" og deretter nordover isen på Vågsvann og Langen til Grønslett ved Siggerud. Det var hvilesteder med skjenkerett flere steder langs ruten, Martnan og Grønslett kan stå som eksempler. Før kaffen kom i vanlig bruk på 1800-tallet, var det vanlig at den veifarende kjøpte en pæl brennevin til nistematen. En pæl tilsvarte en kvart pot, og en pot var på 0,965 liter. Den reisende satte følgelig til livs en kvart liter brennevin. Det ble et ganske sterkt inntak av brennevin før den veifarende dro ut i vinterkulden. På kartskissen har Samkultgruppen tegnet vinterveien etter Grønslett slik at den passerte vest for Abildsø og øst for Ekebergåsen og derfra inn til Christiania. Dersom sjøisen var sterk, kunne vinterveien ta av ved Klemetsrud og fortsette ned til Stubljan og derfra over fjordisen inn til Christiania. Litteratur som behandler emnene som er behandlet i kapitlet, kan være Arnt Sandem (1970) ''Spydeberg - kjære min bygd'', Per Kristian Skulberg (2003) ''Folk og hjem - på gamle og nye tomter: bosettingen i Spydeberg''  og Bjarne Rogan (1998) ''Mellom tradisjon og modernisering. Kapitler av 1800-tallets samferdselhistorie''. [[Bilde:Med breislede på elveisen.jpg|thumb|Med breislede på elveisen (Foto av A. Sand etter et postkort som ble laget etter et maleri av Nils Hansteen som døde i 1912)]]Det vedlagte bildet viser at en vintervei kunne bli benyttet av såvel i personbefordring som i lasskjøring. De vanlige transportmåtene på vei er gjennomgått i artikkel 1.