Postgangen Christiania-København 1647-1814

Fet skrift Postverket ble formelt opprettet i 1647 med forbindelsen mellom Christiania og København som hovedrute. I artikkelen følges postforbindelsen mellom de to byene frem til unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814. Effektiviteten i postfremføringen avhang av tilstanden til transportnettet (samferdselen), og det er en viktig del i Samkult å følge utviklingen i alle grenene av samferdsel. Da Postverket ble opprettet, hørte hele strekningen mellom de to byene til unionen, bortsett fra et smalt belte langs Göta elv. Da unionen ble oppløst i 1814 hørte hele strekningen mellom Svinesund og Helsingborg til Sverige. I artikkelen er konsekvensene av de tapte områdene en viktig del for forståelsen av problemer i postforbindelsen.

== Christiania og København, navene i rutenettet.

==

Middelalderbyen Oslo hadde vokst frem i skjæringspunktet mellom en god havn og flere viktige veier (allfarveier). Sentrum lå ved munningen av elven Alna. I dag er strøket kjent som Gamlebyen. Et annet tyngdepunkt i bosetting var ved gamle Aker kirke. I Middelalderen sto vannstanden et par meter høyere enn i dag, og Akerselva var seilbar et godt stykke oppover. På den andre siden av Bjørvika ruvet Akershus festning. Den gangen ble en hovedvei i byen kalt stret, mens allmenninger var smale gater som nærmest gikk vinkelrett på stretene. Da arbeidene på Akershus festning ble intensivert mot slutten av 1500-tallet, trengte festningen stein til byggearbeidet. En kjørevei ble anlagt fra festningen i retning mot Akerselva (Nedre Foss), over elva og videre mot Galgeberg, hvor det var steinbrudd. Det er alminnelig oppfatning at den eldste kjøreveien i landet er veien mellom Kongsberg og Hokksund ved Drammenselva. Den ble anlagt på 1620-tallet, fordi kong Christian IV (konge i unionen 1588-1648) trengte kjørevei for å få fraktet sølvet fra gruvene på Kongsberg og varer inn til og ut fra byen. Kjøreveien i Oslo er altså eldre.
Da Oslo brant ned i 1624, besluttet kongen å flytte byen fra Bjørvika til området omkring Akershus festning. Den nye byen fikk navn etter kongen. Etter kongens anvisning skulle den nye byen bygges etter et rutemønster som han selv hadde skissert. Da Postverket ble etablert i 1647, omfattet byen seks tverrgater og tre langgater. To av disse ni gatene har bevart sitt navn til i dag; det er de to tverrgatene Akersgata og Kongens gate. De tre langgatene ligger fortsatt i hovedsak på samme sted som på midten av 1600-tallet, selv om navnene er skiftet. I dag heter gatene Rådhusgata, Tollbugata og Prinsens gate. Ifølge Oslo bys historie, bind 2 (1992) Byen ved festningen kan traseen for Kongens gate allerede ha kommet på plass før byen ble stukket ut. Kongens gate ble anlagt langs traseen for kjøreveien fra Festningen til Galgeberg. Store vollport var hovedinngangen til Christiania. Den lå på nordsiden av krysset mellom Karl Johans gate og Kongens gate. Det fantes for øvrig ytterligere to vollporter, Piperviksporten ved Rådhuset og Lille vollport, som førte inn i Dronningens gate. Ved disse portene ble det oppkrevd avgift på en del varer som folk hadde med seg til byen for å selge dem der. Vollene var tydeligvis mer til besvær enn til nytte, for de ble revet allerede på slutten av 1600-tallet.
På vedlagte kartskisse vises rutemønsteret i den nye byen. Kartskissen er antageligvis fra 1648 og er tegnet av hollenderen Isaac van Gelkeerck. Med posthorn er avmerket hvor postrytteren passerte Store vollport. Frem til Vaterlands bro ble innviet i 1654, måtte sannsynligvis postrytteren dra over broen ved Nedre Foss. Det er ikke kjent hvor det eldste postkontoret lå i Christiania, men det første kjente postkontoret lå i Kirkegata 7 på hjørnet av Rådhusgata. Det var i 1661. Byer og viktige steder hadde postkontor, på en del mindre steder ble det opprettet poståpnerier.
Ved inngangen til 1700-tallet hadde København allerede 60 000 innbyggere og var en stor by sammenlignet med Christiania som bare hadde 5 000 innbyggere. I København fantes betydelige slott som Rosenborg slott, bygd etter ordre fra kong Christian IV i begynnelsen på 1600-tallet. I Christiania fantes ikke slike imponerende bygninger selv om byen hadde Akershus festning. I København ble det etablert et norsk postkontor med kjent beliggenhet.
I 1801 hadde folketallet i Christiania økt til nærmere 9 000 innbyggere, riktignok bare halvparten av antall innbyggere i Bergen. Byen hadde imidlertid gunstig beliggenhet geografisk og administrativt. Den øverste sivile og militære administrasjonen i Norge holdt til der med stattholderen i spissen. Akershus festning var et ruvende anlegg med betydelige militære mannskaper og behov for forsyninger. Sammenlignet med Bergen var økonomisk makt mindre i Christiania, men et sterkt borgerskap hadde vokst frem beskyttet av handelsprivilegier og rettigheter til sagbruks- og gruvedrift. Alle slike rettigheter ble gitt av kongen og kunne følgelig tilbakekalles av ham.
God postforbindelsen mellom København og Christiania var avgjørende for administrativ effektivitet i unionen fordi sentraladministrasjonen (kongens kansli) holdt til i København. Dit skulle alle slags forespørsler rettes og regnskap sendes for revisjon, den andre veien skulle kongelige beslutninger sendes for gjennomføring. Informasjoner strømmet begge veier gjennom postruten. I unionstiden var privat forretnimgsmessig post svært beskjeden i forhold til den offentlige posten. Posttakstene var dessuten så høye at private gjerne prøvde å ordne seg med leilighetstransport for eksempel med båt fremfor å betale de høye takstene i postrutene selv om slik postforsendelse var ulovlig. Offentlige myndigheter sendte tjenesteposten gratis.
For 1806 foreligger statistikk over brev sendt fra norske byer og ladesteder, se Finn Erhard Johannessen (1997) Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1: 1647-1920. Ifølge statistikken for 1806 over brev sendt fra norske byer og ladesteder, ble det overlegent største antall brev sendt fra Christiania. Omregnet til antall brev sendt per dag ble det 194 brev, så postmesteren kan ha hatt travle dager. Antall brev regnet per innbygger ble heller beskjedent med 7,7, noe som bare holdt til en 6. plass nasjonalt. Det ble sendt flere brev fra Bergen og Trondheim til utlandet enn fra Christiania.
Gamle bilder av forholdene i Christiania tyder ikke på noen livlig virksomhet og trafikk under unionstiden.
== Hovedopplysninger om ruten

==

Selv om opprettelsen av et postvesen innebar radikal forbedring i forbindelsen mellom offentlige instanser, gikk naturligvis posten langsomt etter moderne standard. Ved utgangen av 1600-tallet skulle posten således bruke 4,5 døgn mellom Christiania og København. I snitt innebar det en reisehastighet på nærmere 6 km/time når stopp underveis er innregnet. Dette er likevel mer enn vanlig ganghastighet og innebar at posten måtte befordres ridende. Transporttiden svarte til at posten skulle bruke to timer per landmil (11,3 km). Slike transporttider var innebygget i langt vanskeligere ruter og betød nok at ruten hadde muligheter for tidsbesparelser. Etter hvert ble reise- og transporttid redusert. I første halvdel av 1700-tallet ser det ut til at tidsforbruket kan ha kommet ned på 2 døgn mellom Christiania og Helsingborg (Sverige). Avstanden over Svinesund kan ha vært nærmere 550 km. Det gir en gjennomsnittlig fart på 11,5 km i timen. I siste halvdel av 1700 er det kjent at posten ble ført frem med hest og vogn. Da var vegnettet blitt tilstrekkelig utbedret til at vogn kunne anvendes. Posten mellom de to byene skulle sendes en gang i uken i hver retning. I 1804 ble postgangen utvidet til to ganger om uken. Siden postforsendelsene kunne omfatte tunge postpakker, for eksempel regnskap som skulle revideres i København og returneres, ble det fra 1759 opprettet en kjørende ekstrapost to ganger om året. Etter hvert ble hyppigheten utvidet, og fra 1770 gikk denne osten hver 14. dag, og passasjerer kunne også følge med.
De tre følgende karter viser postrutens lokalisering mellom Christiania og København. På kartene er ruten avmerket med posthorn som viser steder som ble omtalt i Kulturminneløypa. De vil også bli kort omtalt i lokalhistoriewiki under de forksjellige kapitlene. I siste halvdel av 1700 er det kjent at posten ble ført frem med hest og vogn. Da var vegnettet blitt tilstrekkelig utbedret til at vogn kunne anvendes. Fra 1759 fantes en diligence mellom Kongsberg og København, se postløype 3.De 46 km med vei mellom København og Helsingør burde normalt bli tilbakelagt på omtrent 4 timer av rytter. Ved tollklareringen kunne det nok oppstå betydelige forsinkelser, og passasjen av Ørsund tok sin tid både på grunn av overfarten og fordi det var skifte av postmannskap. Trolig brukte posten på hele strekningen København-Christiania 3-3,5 døgn mot slutten av 1700-tallet.
Da Postverket ble opprettet i 1647, gikk den sydlige grensen mot Sverige ved Kungälv, nær Göteborg. Unionskongens ulykksalige kriger med svenskekongen førte til tap av norsk land. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk således Båhuslen tapt, og grensen ved Iddefjorden har senere vært sydlig grense mot Sverige. I fredstid fikk posten passere i transitt gjennom Sverige uten å bli stoppet, fordi svenskene hadde behov for transitt av sin utenlandske post gjennom Danmark. I krigstid ble det derimot kortere eller lenger avbrudd, og under den langvarige ufreden som ledet opp til 1814, måtte post sendes sjøveien mellom Norge og Danmark.
Den gangen gjorde både geografisk og tidsmessig avstand at det var svært vanskelig å administrere postvesenet sentralt. Kongen satte derfor bort administrasjonen av postvesenet i Norge til enkeltpersoner som et privilegium. De fikk nettoinntektene av postvirksomheten. Slik fortsatte ordningen helt til 1719 da kongemakten selv overtok administrasjonen.
Postverket ønsket som nevnt foran, at posten i størst mulig grad skulle følge landeveien, og hovedveien sydover var spesielt viktig. Fredrikshaldske kongevei ble veien kalt fordi den gikk til Fredrikshald, som Halden den gangen het. Begrepet kongevei var et begrep innført fra Danmark, og hadde nok der hatt et presist innhold. I Norge gled presisjonen ut og kom til å betegne en viktig vei, en hovedvei. Avstanden fra Kristiania gjennom Moss og Fredrikstad til Fredrikshald kan den gangen ha vært omtrent 130 km. Det ble opprettet postkontor i Moss, i Fredrikstad og i Fredrikshald, og posten skulle følge kongeveien gjennom disse byene. Fra Karlshus syd for Moss delte kongeveien seg i to armer. Den ene gikk om Fredrikstad, den andre over Glomma ved Sannesund. Begge armene møttes i Skjeberg. Posten gikk over til å bruke hest og vogn i siste halvdel av 1700-tallet. Bøndene måtte selv ha anskaffet vogn før dette kunne skje. De to bildene viser noe av utviklingen. På det første bildet vises postrytter, og det neste bildet vises postfører med postsekk, hest og karjol. I mange år gikk posten videre fra Fredrikshald forbi Idd og ble rodd over Iddefjorden til Krokstrand i Sverige. Fra 1758 ble posten sendt fra Fredrikshald over Svinesund, og fra 1805 ble den sendt direkte over Svinesund etter at en bipost fra Fredrikshald var koblet opp til hovedruten ved gården Torpum i Berg. Vi har utvidet kulturløypen til også å omfatte indre kongevei i Østfold. Den gikk østover mot Sverige, men den gangen fantes ikke direkte postforbindelse mellom Norge og Sverige, og det var heller ingen fornuftig strategi å ha en god vei for oppmarsj og angrep av svenske tropper. Krig mellom nabolandene var en hyppig foreteelse under unionstiden. I tilknytning til denne veien har vi også tegnet og kommentert vinterveien mellom Kristiania og Sverige, se også de tre siste løypepostene i løypen. At Fredrikshaldske kongevei ble modernisert i unionstiden i motsetning til indre kongevei, kan tilskrives minst to grunner. Da Postverket ble opprettet i 1647 var hele Bohus fortsatt norsk landskap. Området gikk tapt ved freden i Roskilde i 1658. Vi kan også betrakte kongeveien som en festningsvei mellom Akershus festning, festningsbyen Fredrikstad og Fredrikshald festning. Postgangen under krigstid ble naturligvis annerledes enn i fredstid. Forholdene under krigstid har vi behandlet i løype 1. Langs alle postrutene ble det opprettet postkontor i byene, men virksomheten var så beskjeden at postmesteren drev kontoret som bijobb. Like fullt ga stillingen som postmester sosial prestisje. Fordi det var tre postkontorer på den korte postruten vi behandler her, ble det ikke opprettet poståpnerier. Det ble jo i gjennomsnitt bare 40 km mellom postkontorene.

På grunn av de mange krigene mellom unionen og Sverige må vi skille mellom postfremføring i fredstid og i krigstid. Vi deler derfor gjennomgangen av løypeposten i to deler og behandler først forholdene under fredstid. Postfremføringen skjedde etter 1658 på fremmed territorium, og kunnskapen om denne postfremføringen er vesentlig dårligere enn om den nasjonale postfremføringen. Grunnen ligger i organiseringen. Unionen kunne ikke utpeke postbønder i fremmed land, men skaffet seg normalt kontraktører (avtalepartnere) i Sverige eller også undertiden i Norge og som mot en avtalt belønning for postruten fikk i oppgave å organisere postens fremføring. Det normale var da at kontraktøren avtalte med bønder og eventuelt andre om at de skulle føre posten frem til neste postfører (avtalepartner). Det har imidlertid også vært eksempler på at norske postryttere har ført posten frem og bare byttet hester i Sverige under fremføringen. Det ser ikke ut til at postrytterne trengte pass under postens fremføring. Post i transitt ligner derfor på stafett med postsekken som stafettpinne. Grunnleggende for forståelsen av postfremføringen er kunnskapen om at de to rikene hadde gjensidig fordel av å slippe posten gjennom deres territorium. Postens fremføring gjennom Sverige ble godtatt av myndighetene der fordi Sverige hadde interesse i å få sin utenlandske post til Europa ført frem gjennom Danmark. Dermed hadde begge partene gjensidig interesse i sakens løsning. Det som kompliserer forståelsen for ordningen i praksis, er imidlertid at det ved fredsslutningen i København i 1660 bare ble henvist til at tidligere traktater fortsatt skulle gjelde. Selv om de to rikene noen ganger tok opp spørsmål med hverandre om hva som skjedde med den internasjonale postfremføringen, kan det se ut til at den ene part stort sett lot den annen part stelle med sin del etter eget hode om effektiv postfremføring. Både for Danmark-Norge og for Sverige var Hamburg knutepunkt for den internasjonale posttransporten. Kildene om postens fremføring viser at både postmesteren i Kristiania, generalpostmesteren (Postverkets øverste leder) og stattholderen til tider drev aktivt organisasjonsarbeid. Spesielt viste stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, uekte sønn av kong Fredrik III, stor dyktighet og effektivitet. Han var stattholder fra 1664 og helt til 1699. Et praktisk fremføringsproblem har vært behandling av post som skulle leveres eller hentes i Sverige, for eksempel i Göteborg, eller hvorvidt post til Stockholm kunne leveres i Göteborg for derfra å bli sendt med nasjonal svensk post til Stockholm, fremfor å bli ført helt til København før den ble videresendt. Det ser ut til at det ble funnet praktiske løsninger på slike problemer. Hovedtrekkene i postruten gjennom Sverige er godt kjente.

En postsekk hadde et avlåst område som bare kunne åpnes med nøkkel, og det var stort sett bare postmesterne som disponerte nøkkel. På sekken var det imidlertid et ulåst rom som ble kalt klapp (klaff). Denne kunne poståpneren disponere og ta ut eller legge inn post der. Poståpneri ble benyttet på mindre, men viktige steder på en postrute. Transport av postsekk var pålagt gårder som myndighetene hadde pekt ut til oppgaven. Til gjengjeld slapp disse gårdene andre forpliktelser myndighetene la på bøndene. Fordi det var så vidt mye post mellom Kristiania og København, kunne sør- og nordgående post være fordelt på forskjellige gårder på deler av strekningen. Flere gårder kunne også dele på samme postetappe. Mellom Kristiania og grensepasseringen ved Iddefjorden var det 13 postetapper for sydgående post. Det ga 10 km mellom hver postetappe. Schou har kommet til at posten skulle bruke 16,5 timer frem til grensen fra Kristiania medregnet et kvarters opphold i Moss, Fredrikstad og Fredrikshald. Holder vi opphold ved postkontorene utenfor, blir farten vel 8 km/t, noe som forutsatte bruk av hest. I praksis viste det seg vanskelig å holde tidtabellen. Lenge var Fredrikshaldske kongevei kun ridevei, og skal man bedømme standarden etter opplevelsene til kong Kristian V (regjeringstid 1670-1699) under hans reise i Norge i 1685, må det ha vært en rystende opplevelse. I 1687 beordret han stattholderen å instruere de ansvarlige slik at vedlikeholdet av veiene ble bedre. En del milesteiner ble satt opp, kanskje for å gi disse veiene større status. Kongens initiativ ser ut til å ha hatt virkning, for ifølge Anne-Mette Nielsen (1999) Kongeferder i Norge gjennom 300 år, benyttet kong Fredrik IV (regjeringstid 1699-1730) hest og vogn i innlandet og på Fredrikshaldske kongevei under sin norske reise i 1704. På Fredrikshaldske kongevei benyttet han dels tohjulet, dels firehjulet vogn. Noen større utbedring av veinettet skjedde imidlertid ikke før Peder Anker ble utnevnt til øverste leder av veistellet med tittel av generalveiintendant for Akershus stift i 1789. Fra 1794 ble Fredrikshaldske kongevei utbedret til en etter datidens oppfatning god kjørevei. Veien ble ytterligere utbedret i årene 1808-1813. I tider med krig mellom Danmark-Norge og Sverige ble traktene som postveien gikk gjennom, oppmarsjområde for hærstyrker og skueplass for krigshandlinger. Fredrik III ønsket å vinne tilbake områder som gikk tapt ved freden i Brömsebro i 1645 og gikk til krig mot den svenske kongen Karl X Gustav i 1657. Det burde han ikke ha gjort for den svenske kongen viste seg både som en dristig og dyktig feltherre. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk Bohuslän og Trondheim tapt for Norge og hele Vest-Sverige for Danmark. Den svenske kongen ønsket seg imidlertid flere erobringer og gikk allerede samme året til ny blodig krig mot unionen. Denne gangen gikk det noe bedre for Fredrik III, spesielt i Norge, og ved fredstraktaten i København 1660, kom Trondheim tilbake til Norge, men Bohuslän var tapt for alltid. Tapet av viktige områder i unionen gjorde revansj til et seiglivet politisk ønske for unionskongene, og allerede i 1675 mente kong Kristian V som overtok etter sin far Fredrik III i 1670 og styrte til 1699, at tiden var moden for krig mot erkefienden. En ny, blodig og resultatløs krig fulgte frem til freden i Fontainebleau 1679. At fredsslutningen foregikk i Frankrike, kom av at den franske kongen Ludvig XIV meglet i striden. Revansjelysten forsvant ikke, og i 1709 gikk sønnen, kong Fredrik IV som styrte mellom 1699 og 1730, til krig mot Sverige. Motstander var Karl XII, og krigen er kjent som den store nordiske krigen. Den varte helt til 1720 og har en spesiell plass i Norges historie da Karl XII ble drept under beleiringen av Fredrikshald festning mot slutten av 1718. Territoriale gevinster ble det ikke for Norge. Etter den store nordiske krigen hersket det lenge fred mellom de gamle fiendene. I disse årene ble posten sendt en gang i uken hver vei. Nyhetene om krig tok sin tid før postmyndighetene rakk å registrere hendingen og stoppe posttransport. Det var følgelig post på vei gjennom traktene i transitt når krigshandlinger brøt ut. I begynnelsen av en krig prøvde naturlig nok de krigførende å få tak i den posten som befant seg i transitt. Noen ganger lyktes svenskene å snappe opp posten, andre ganger greide postførerne og de som organiserte postfremføringen å holde posten unna fienden. Så fulgte gjerne en periode med dårlige eller ingen forbindelser, før Postverket fant ut hvordan postforsendelsen skulle organiseres. En historie fra krigen i årene 1675-1679 kan være belysende. I et brev fra regjeringen i København datert i januar 1676 til stattholderen i Norge heter det at det var gått 7 uker uten at regjeringen hadde fått noen post fra Norge. Regjeringen sendte brevet med en båt som hadde fått oppgaven å ta med brevet og komme tilbake med svar fra stattholderen. Leilighetstransport med skip mellom Danmark og Norge var den mest nærliggende løsningen for Postverket. Det er vel grunn til å anta at nasjonal sivil post for en tid stoppet helt opp, for eksempel mellom Østfold-byene og Kristiania da kong Karl XII herjet i Akershus stift under den store nordiske krigen. Ved inngangen til stridighetene i årene mellom 1807 og 1814 var postgangen oppe i to om uken og en diligence som også tok med passasjerer og sølv, trafikerte jevnlig strekningen Kristiania-København, se postløypene 2 og 4. En vinterpostrute mellom Finnmark og Sverige var blitt opprettet i 1798, se postløype 7. Transitten gjennom Sverige var blitt svært viktig for Norges samkvem med omverden. I 1807 sa imidlertid Sverige opp postavtalen med Danmark-Norge. Det begynte med engelskmennenes bombardement av København høsten 1807. Etter at kongen hadde kapitulert, seilet engelskmennene av gårde med hele den dansk-norske flåten. Dette førte kongen inn i den ulykksalige alliansen med Napoleon. Engelskmennene patruljere utenfor Øresund og langs kysten, og landeveien gjennom Sverige var også utsatt siden Sverige var alliert med England. Det ble derfor etablert postfart mellom Fladstrand (Fredrikshavn) og steder i Norge som lå gunstig til for overfarten. Stort sett kom postskutene frem, men noen ble kapret. Vanskeligere ble forholdene fra 1808, da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige. Da kunne postskutene også bli bordet av svenske vaktskip. Mot slutten av 1808 skrev poststyrelsen til de norske myndighetene at det ikke var mottatt post fra Norge på fire uker, mot normalt to i uken. Utover vanskelighetene med å passere engelske og svenske vaktskip fikk postskipene vinteren 1809 enda en utfordring. Vinteren ble den kaldeste i manns minne. Havnene frøs igjen og Norge lå helt isolert. Høsten 1809 ble det sluttet fred mellom Danmark-Norge og Sverige og etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om å gå tilbake til de postforholdene som gjaldt før bruddet i 1807 fra og med 1. januar 1810. I praksis regnet postmyndighetene med at transittposten i begynnelsen skulle bli ukentlig og ikke to ganger i uken som tidligere. Om nødvendig skulle det bli sendt ekstrapost. Vinterpostruten mellom Finnmark og Sverige kom først i gang etter et par år, sannsynligvis fordi Sverige hadde måttet avstå Finland til Russland i 1809 etter en krig mellom disse landene. Fra 1813 ble forholdene spent mellom Danmark-Norge og Sverige. Sluttkampen mellom de allierte og Napoleon nærmet seg, og de to landene sto på hver sin side. Svenskene tok aktivt del i kampene på Kontnentet og gikk på høsten mot Danmark. Sommeren 1813 opphørte transittposten, og på nytt måtte post mellom Danmark og Norge sendes sjøveien. På grunn av blokade ble tapene av postskip, post og mannskap etter hvert betydelige og postgangen uregelmessig. I januar 184 avsto den danske kongen Fredrik VI Norge til Sverige og de etablerte postforbindelsene tok dermed slutt, selv om det tok noen måneders tid før postfarten mellom Danmark og Norge sluttet helt. Ved konvensjonen i Moss 14. august 1814 inntrådte en helt ny postsituasjon for Norge, men den hører til unionstiden med Sverige.