Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg]]''' hørte med til de rutene som ble etablert fra starten i 1647, men opprinnelig bare tenkt til Skien. Allerede i startåret ble ruten forlenget til [[Christiansand]] som var grunnlagt noen få år før i 1641. I 1652 ble Stavanger postkontor etablert. [[Bilde:Postrytter.jpg|thumb|Bilde kopiert av samkultgruppen fra postkartet til postkontrollør Jens Schanche, 1757 (Jens Schanche)]] Det var stattholder i Norge, [[Hannibal Sehested]], kongens svigersønn, som gjennomførte etableringen. Hannibal Sehested var stattholder i Norge 1642-1651 under kong [[Christian IV]] (konge i unionen mellom Danmark og Norge 1588-1648) og hans sønn [[Frederik III]] (konge 1648-1670). Selv om Norge var i union med Danmark, var landet i praksis en provins under Danmark. I artikkelen følges Vestlandsruten frem til unionen ble oppløst i [[1814]].<br />

Kong Christian IV har satt mange spor etter seg i Norge. I hans tid ble Postverket opprettet og skyssvesenet omlagt. For kort omtale av skyssvesenet, se lenken [[Postgangen 1647-1814 i Norge|samkult1]]. Han grunnla [[Kongsberg]] og Christiansand, planla gjenoppbyggingen av Oslo etter brannen i 1624 og oppkalte byen etter seg. Han etablerte sølvgruvene på Kongsberg og planla den første lengre kjøreveien i Norge, først fra Kongsberg til sundstedet [[Hokksund]] ved [[Drammenselva]] og deretter fra Hokksund til [[Bragernes]] på nordsiden av Drammenselva, se de to neste kapitlene. Da Postverket ble opprettet, ble det etablert 13 postkontorer i Norge. Vestlandsruten hadde mer enn halvparten av disse: Bragernes, [[Kongsberg]], [[Tønsberg]], [[Larvik]], [[Skien]], Christiansand og Stavanger. Tilveksten i antall postkontorer under unionstiden med Danmark kom også hovedsaklig på Vestlandsruten ([[Brevik]], [[Kragerø]], [[Risør]] og [[Arendal]]).<br />

Traseen ved Fåbro ble forlatt til fordel for overfart ved Lysaker, der E18 går i dag. Derfra gikk veien over [[Skøyen (Oslo)|Skøyen]] og [[Skillebekk]] inn til Christiania. Lysaker – nå et av landets største knutepunkter for både jernbane og veitrafikk, en gang en landlig idyll ved Lysakerelvas utløp i fjorden på Postverkets Vestlandsrute langs hovedveien til Bragernes. Lysakerelva med flere fossefall ga gunstige vilkår for sag- og møllebruk fra 1600-tiden. På vestsiden av Lysakerelva lå et gjestgiveri, som nå er gjenreist og restaurert som gjestgiveri på området til [[Norsk vegmuseum]] i [[Øyer kommune]]. Ifølge boken ''Gjestgiveri – skysstell – hvilested'' skrevet av amanuensis Anne-Mette Nielsen kan gjestgiveriet på Lysaker gård ha blitt reist i 1770-årene. Bygningen ble revet i 1979 i forbindelse med anlegg av E18 gjennom Lysaker, men alle materialene ble nummererte og tatt vare på. Da Norsk vegmuseum ble etablert i Øyer kommune, ble bygningen gjenreist, restaurert og åpnet for servering.<br />

Det er usikkert når posten gikk over fra å være ridende post til å bli kjørende. Det avhang naturligvis både av veiens standard og av når postgårdene skaffet seg vogner. Da kong [[Christian V]] (konge 1670-1699) foretok en rundreise i Norge i 1685, gjennomførte han en tur/retur reise mellom Christiania og Kongsberg på hesteryggen. I beskrivelsen fra reisen står det riktignok at veien var så god at vogn kunne vært benyttet. Traseen til kongeveien fra 1665 er stedvis usikker. Mot slutten av 1700-tallet ble kongeveien utbedret og omlagt. Denne traseen er kjent og heter [[gamle Drammensvei]] gjennom store deler av Asker og Bærum. For detaljert oversikt over veien kan det henvises til ''Langs Kongevei og gammel Drammensvei i Asker og Bærum'', skrevet av Finn Lønnå og Karl Nilsen. Mot slutten av 1700-tallet ble det bygd ny bro over Lysakerelva, og traseen for kongeveien gikk deretter langs Lysakermyra før den fortsatte som dagens gamle Drammensvei mot [[Stabekk]], [[Høvik]], [[Blommenholm]] og [[Sandvika]]. På Stabekk tar [[gamle Ringeriksvei]] av og går  over Bekkestua, Steinshøgda, [[Bærums verk]], Jonsrud og gjennom marka til [[Krokkleiva]] og ned til Kroksund. Denne kjøreveien sto ferdig i 1806 og overtok som Bergenske kongvei. Postverket begynte imidlertid ikke å benytte denne traseen før i unionstiden med Sverige. [[Peder Anker]], eier av blant annet Bærums verk og [[Bogstad gård]] var drivkraft bak denne veien. Peder Anker hadde allerede i 1775 anlagt Vækerøveien mellom [[Vækerøy]] og Bogstad gård. Gjennom Sandvika er gamle Drammensveien borte, men traseen er rimelig godt kjent siden den krysset både Rønne elv og Sandvikselva nær utløpene. I begynnelsen av dagens Industrivei tok kongeveien av langs gamle Jongsåsvei og fulgte deretter Jongsåsveien til den slutter fordi jernbanen i 1871 trengtre terrenget til fremføring av Drammensbanen og anlegg av [[Slependen]] stasjon. Kongeveien fortsatte langs Slependveien og Nesbruveienl frem til broen over Neselva i Asker kommune, se henvisningen på kartet fra 1733. Deretter er kongeveien bare stedvis synlig langs Torstadåsen og frem til [[Ravnsborg]] som har vært en kjent skysstasjon med gjestgiveri. [[Bilde:Ravsborg skysstasjon i 1792.jpg|thumb|Ravnsborg skysstasjon i 1792 (Ukjent kunstner)]]<br />

En [[skysstasjon]] drev prosfesjonelt med utleie av hest og vogn/slede. Det var få steder i Norge som hadde trafikkgrunnlag stort nok for en skysstasjon. De aller fleste skysskiftene var enkle greier, og skysskafferen hadde kanskje bare noen gamle transportmidler til utleie.  Når det kom en reisende som etterspurte hest, måtte skysskafferen innenfor gitte tidsrom rekvirere hest fra de omkringliggende gårdene. Bøndene kunne ikke nekte å stille hest i skyssen selv om hesten befant seg ute i skog, på åker eller eng. Ordningen var  naturligvis mislikt av bøndene. Den reisende rekvirerte hest frem til neste skysskifte, som kunne befinne seg vel en landmil (11,3 km) lenger borte. En skyssgutt fulgte med den reisende og tok hest og vogn med tilbake. Steder (gårder) som hadde oppgaven å sørge for skyss til den reisende, ble som postgårdene, utpekt av myndighetene. Ravnsborg var et slikt skysskifte på ruten og ble først nedlagt i 1862 etter å ha eksistert i nærmere 200 år. Kombinasjonen av skysstasjon og gjestgiveri førte naturligvis til spesielt mye liv og røre, fyll og spetakkel. Nedlegging av skysskifter kom som følge av nye transportmåter som dampskip, tog og senere bilen.<br />

Tiden kan kalles opplysningstidens tidsalder. Gamle produksjonsmetoder ble forkastet og nye ble utprøvd. Peder Anker kan nok oppfattes som en representant for opplyningstiden, og han hevdet fullt og fast at utvikling av gode veier var en forutsetning for både kulturell og materiell utvikling. [[J. C. Vogelius]] som var sogneprest i Asker og Bærum mellom 1752 og 1799 må kunne kalles en opplysningstidens prest og engasjerte seg sterkt i utbedringen av kongeveien på hele strekningen fra Lysaker til [[Lier (Buskerud)|Lier]] i Buskerud og rettledet bøndene i deres veiarbeid.

I det følgende blir noen av formuleringene forklart. Glas-Pusteriet er det kjente [[Nøstetangen glassverk]] fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk. Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er [[Haug kirke]]. Haug kirke er en av landets eldste kirker. [[Semb kongsgård]] var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Christian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Christiania etter brannen i 1624. [[Fosseholm herregård]] og gården [[Skjelbred]] eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde [[Hartvig Huitfeldt]], som i sin tid var leder av Sølverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien. Henvisningen til Peer Basse gjelder [[Peder Hansen Little]], som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fosseholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fosseholm i dag av [[Eiker historielag]]. Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Christian IV. Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.[[Bilde:Utsyn mot Kongsberg.jpg|thumb|Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' av Chr. Tønsbergs forlag (Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]<br />

Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff på 1760- og 1770-tallet, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse for inbygerne ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Christiania og Trondhjem var da større enn Kongsberg i folketall. I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter.<br />

Etter forslag fra to ansatte ved Sølvverket opprettet myndighetene et bergseminar på Kongsberg i 1757. Det offisielle navnet på skolen var Det Kongelige Berg-Seminarium, og skolen hører med blant de eldste bergakademier i Europa.  Myndighetene tok lenge ikke  skritt til å gi skolen de nødvendige midlene for driften. Den ble drevet av ansatte ved Sølvverket. Først i 1783 ble en plan for reorganisering av driften vedtatt ved kongelig resolusjon, og det ble bevilget midler til et stort nybygg. En eksamensordning ble vedtatt, fagkrets laget og lærere ansatt. Det nye bergseminaret ble åpnet i 1786 og gikk inn i en god periode. Da Sølvverket offisielt ble nedlagt i 1805, ble forholdene vanskelige for Bergseminaret, og studenttallet skrumpet inn. Den siste kandidaten tok eksamen i 1813, da var det gått syv år siden forrige eksamen. I disse nasjonalt turbulente årene hadde myndighetene endelig gitt etter for det norske kravet om eget universitet og i 1811 besluttet at det burde ligge på Kongsberg. Etter lobbyvirksomhet fra toneangivende folk i Christiania ble forslaget omgjort året etter til Christiania. Dermed var dagene talte for den vesle institusjonen på Kongsberg, og den ble nedlagt i 1814. Bergseminarets leder ble samme året utnvent til Universitetets første professor i bergfag.<br />

I Sem herred lå grevskapet Jarlsberg. Greven på Jarlsberg, [[Wedel]], var en mann som ikke ønsket innblanding i veistellet i sitt grevskap. Da Peder Anker i 1789 ble utnevnt til generalveiintendant (øverste leder av veistellet) for Akershus stift, som omtrent svarte til hele Østlandet, var det duket for strid. Peder Anker mente at grevskapets veier også lå innenfor hans myndighetsområde. Han syntes heller ikke veiene i grevskapet holdt mål. Han tok saken helt til København og fikk medhold hos regjeringen. Det var Anker som tok initiativet til å få fjernet Angers kleiv, og arbeidet begynte i 1791, bare 2 år etter at Anker hadde tiltrådt i sin tjeneste. I 1793 var oppgaven gjennomført. Opplysningene er hentet fra boken ''Kongevei og fantesti'', skrevet av Mentz Schulerud. Den kom ut i 1974.<br />

[[Brevik]] hadde en gunstig beliggenhet ytterst på Eidangerhalvøya og ble en seilskuteby.  Stedet fikk rettigheter som ladested i 1680, men full bystatus først i 1845. Stedet var også kjent for utførsel av is og trelast. I 1801 hadde Brevik 944 innbyggere. På grunn av sin gunstige beliggenhet ble Brevik et knutepunkt for posttrafikken i Sør Norge og ble et hovedpostkontor for hele Skiensfjorden. På postkontoret i Brevik ble det ifølge boken om postvesenets historie, sendt 11,1 brev per innbygger i 1806, det overlegent høyeste tall for alle de 20 postkontorene som er med i oversikten. I alt ble det sendt 10 480 brev fra Brevik i 1806. Det gir 29 brev per dag.<br />

[[Bilde:KristiansandStavangerCopy.jpg|thumb|Kartutsnitt Christiansand (Kopi av kart over Det sydlige Norge utarbeidet av C. J. Pontoppidan, 1785)]]Kopien av Pontoppidans kart fra 1785 på strekningen mellom Christiansand og Stavaner viser postrutens trasé med posthornet som markør for steder som  omtales i kapitlet. Strekningen Søndeled-Christiansand er vist på kartet som finnes i forrige kapittel. Flere postgårder vekslet om å føre posten uten at kildene gir presise opplysninger om hvor mange de var på den enkelte etappen. Kartet til Pontoppidan er også vanskelig å avlese med hensyn til antall etapper. Samkultgruppen har derfor skjønnet mellom ulike kilder. Strekningen mellom Søndeled og Christiansand over Topdalsfjorden kan ha vært omtrent 110 km med 11 postetapper. Christiansand-Stavanger kan ha vært på om lag 250 km. Avlesing av hvor det ser ut til å ha vært postgårder i følge kartet til Pontoppidan fra 1785 kan tyde på at det har vært om lag 20 postetapper på strekningen. Alt i alt blir hele strekningen på 360 km og 31 postetapper.<br />

De største byene langs kysten var Arendal og Christiansand. Begge byene hadde gode havneforhold og lå nær munning for større vassdrag. Arendal fikk bystatus i 1723. I 1801 hadde Arendal 1 699 innbyggere, sammenlignbart med byene Larvik og Tønsberg i Vestfold og Skien i Telemark. [[Nidelva]] som munner ut i havet nær Arendal, hadde fossefall som ga grunnlag for sagbruk fra tømmer fløtet i elva. Dessuten fantes det jernmalmleier, slik at gruvedrift og jernverk ble viktig næringsvirksomhet sammen med trelasteksport og skipsfart. I Christiansand bodde det 4 816 i 1801, se bilde. Folkemengden var sammenlignbar med Drammens. Christiansand hadde et litt annet grunnlag for sin utvikling enn Arendal. Beliggenheten ga et godt grunnlag for utvikling av skipsbyggeri og skipsfart.  På Flekkerøy ble det i 1555 bygd befestninger med fort. I 1641 grunnla kong Christian IV formelt byen Christiansand og tegnet byplanen etter tidens krav til harmoni, symmetri og likevekt. Byen fikk snorrette gater i kvadrater på 1000x1000m (barokktiden). I 1666 ble byen garnisonsby. I 1682 ble bispesetet og stiftadministrasjonen flyttet fra Stavanger til Christiansand.<br />

* Bjørnland D. med flere (1977): ''Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet.'' Transportøkonomisk institutt.

* Brekke Nils Georg (Red.)(1993):''Kulturhistorisk vegbok. Hordaland.'' (ISBN 82-73260267).

* Dahl H. (1982): ''Teknikk, Kultur, Samfunn. Om egenarten i Europas vekst.'' Ingeniørforlaget.

* Geelkerck Isaac van (antagelig fra 1648): ''Kartskisse over gatenettet i Christiania.''

* Irgens Johannes B. (1978): ''Omkring Vestlandske hovedveg.''

* Johannessen F. E. (1997): ''Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år,'' bind 1 1647-1920. Utgitt av Posten i samarbeid med Elanders     Forlag (ISBN 82-90545-63-0).

* Krog-Steffens Haagen (1916), ''Kragerø bys historie 1666-1916'', Kristiania.

* Nielsen Anne-Mette (1999): ''Kongeferder i Norge gjennom 300 år.'' (ISBN 82-91130-14-0).

* Nielsen Anne-Mette (2008): ''Gjestgiveri – Skysstell – Hvilested.''(ISBN 978-82-91130-30-9).

* Pontoppidan C. J. (1785): ''Kart over det Sydlige Norge.''

* Rogan Bjarne (1998): ''Mellom tradisjon og modernisering. Kapitler av 1800-tallets samferdselshistorie.'' Oslo (ISBN 82-7099-292-5)

* Schougaard Joh. (1899): ''Det Norske Veivæsens Historie tidsrum 1820-1896.''

* Sellæg Jo (2002): SølvVeien. ''Landets første kjørevei.'' (ISBN 82-91228-05-1).

* Wangenstein O. A. (1762): ''Kart over Aggershuus Stift afdelet i sine Amter og fogderier.''

* Wilse J. N. (1783):'' Kart over Akershus stift.''

* Wilse J. N. (1790):'' Kart over Christiania og omegn.''

* Wollstonecraft M. (1795-1976): ''Min nordiske reise.'' Boken ble utgitt i 1795 og den norske utgaven kom i 1976 på Gyldendal Norsk Forlag (ISBN 82-05-08662).