Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

Da Postverket ble opprettet i 1647, ble det etablert postkontor på Bragernes. Post til eller fra Strømsø på den andre siden av elva måtte altså fraktes over elva. Samme rute fulgte hovedposten på Vestlandsruten. Kongsberg som på grunn av sølvgruvene var svært viktig for kongemakten, fikk en bipostrute med tilknytning til Vestlandsruten i Bragernes. Det førte naturligvis til mer arbeid for postmesteren i Bragernes. Til å begynne med hadde Sølvverket ansvaret for postruten, men ruten ble så overtatt av Postverket. I bøkene om Postverket har Finn Erhard Johannessen skrevet bind 1: ''Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år. Bind 1: 1647-1920''. På side 116 finnes en tabell over antall brev sendt fra 20 norske byer og ladesteder i 1806. Tallene er omregnet til antall brev per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tallene oppgis å gjelde for Bragernes, men nivåene tyder på at begge kjøpstedene er tatt med. Det ble sendt 4,7 brev per innbygger, noe som ga Bragernes en tolvteplass sammen med noen andre steder på en rangorden fra mange brev per innbygger til få brev per innbygger. Som oppsummering kan man kanskje si at tallet for Drammen verken var høyt eller lavt. Byens karakter av handel med utlandet kommer imidlertid frem av listen over antall brev sendt til utlandet. Her kom Drammen på femteplass etter de fire byene Bergen, Trondhjem, Christiania og Christiansand. Bragernes/Strømsø var i 1801 landets femte største by etter Bergen, Christiania, Trondhjem og Kongsberg og hadde 5 412 innbyggere. I alt ble det sendt 25 369 brev fra Drammen i 1806. Det gir i gjennomsnitt 70 brev som skulle behandles hver dag på postkontoret.

Borgerne i byen hadde kontroll med handelen, spesielt ble utenrikshandelen en viktig inntektskilde. Ifølge reisebeskrivelsen til Clarke var folk i Drammen mer velstående enn folk i Christiania, og de førte en mer tilbaketrukket og privat form for livsførsel.[[Bilde:Bragernes sentrum omkring 1820.jpg|thumb|Bragernes sentrum omkring 1820 (Kopi av maleri av Hans P. C. Dahm i Drammen museum)]] Bildet viser Bragernes sentrum med store handelsgårder og er fra omkring 1820. De velstående familiene bygde seg også lystgårder utenfor tettstedet. Bildet fra Bragernes er også interessant fra et transportmessig synspunkt ved at det viser hvordan trelast ble transportert på pram frem til opplagsplassene ved elva for å bli stablet og bearbeidet der til seilskip anløp for å ta trelasten med til de utenlandske markedene. Til venstre på bildet skimtes den første bybroen.

Mange av opplysningene i dette kapitlet er hentet fra boken ''SølvVeien. Landets første kjørevei''  Jo. Sellæg (2002). Sellæg gir en fasinerende og detaljrik fremstilling av veiens historie frem til grensen mot Asker med plassering av traseen på kart og med mange belysende bilder. [[Bilde:BraKonCopy.jpg|thumb|Faksimileutgave av beskrivelsen av kong Christian VIs reise til Norge 1733. (Kartet er laget av ukjent karttegner i kongens følge)]] Samkultgruppen har prikket inn postruten og med posthorn markert steder som kommenteres i teksten.

I Bragernes byttet Clarke igjen hester før han fortsatte opp langs Drammenselva til Hokksund. Han betegnet dalen elva renner gjennom, som vakker, en oppfatning han også tilla Hokksund. Der ble han ferget over. Det kom ikke bro ved Hokksund før i 1853. Ovenfor Hokksund har Drammenselva flere fossefall som ga kraft til sagbruk. Drammenselva var også en av landets viktigste elver for fløting, og det fantes flere hengsler for å fange opp tømmer som kom flytende. Ved Steinberg nedenfor Hokksund fantes et slikt hengsle som fanget opp tømmer som skulle transporteres opp til bruk ved Vestfossen. I lokalhistoriewiki er det for [[Øvre Eiker]] laget en omfattende beskrivelse av kommunen, blant annet av samferdselen. I beskrivelsen blir det opplyst at tømmeret i unionstiden ble trukket opp elva av tømmerdragere med hest.

Kjøreveien mellom Kongsberg og Hokksund var ferdig 1627, og Drammenselva ble i noen år viktig for forbindelsen med Kongsberg. Utbedringen av rideveien mot Bragernes ser ut til å ha blitt gjennomført i løpet av få år, kanskje var veien ferdig utbedret allerede omkring 1630. Da ble Bragernes utskipningssted for sølv til Danmark. Anleggsarbeidet på strekningen mellom Bragernes og Christiania kom i gang rett etter 1660, og det er antatt at kjøreveien frem til Christiania var ferdig omkring 1665.

Sundstedet ved Hokksund lå litt ovenfor brostedet for den første broen som stor ferdig i 1853. Her hadde det vært fergedrift helt fra 1500-tallet. Med tanke på den store trafikken som ville komme med anlegget av Kongsberg, hadde kongen også tenkt gjennom kravene til dimensjoner for fergen. Den skulle være så bred og så lang at både kusk, hest, vogn og lass kunne få plass samtidig. Prammen skulle derfor være 11 meter lang og 4 meter bred. I boken ''EKER træk fra en storbygds saga'' (Nils Johnsen, 1914) kan man finne detaljerte opplysninger om fergedriften. De kaster interessant lys over organisering av fergedrift. I henhold til boken hadde fergemannen som ble kalt sundmann to mann til å hjelpe seg. De var avgitt av militæretaten. Om vinteren ble det anlagt en flytebro. I flomtiden ble det innkalt ekstra mannskap. Både fergen og flytebroen ble vedlikeholdt av bygda Eker. De omliggende bygdene måtte betale bidrag til drift og vedlikehold. Bidraget ble kalt sundtoll. Slik av ordningen helt til det ble bygd bro i 1853.

Kongsberg ble grunnlagt som bergstad på vestsiden av Lågen av kong Christian IV i 1624 etter at det ble funnet sølv der året før. Gruvedriften kom raskt i gang, og det ble viktig å få etablert en god transportkjede for å få sølvet fraktet ut og varer fraktet inn. Det var store mengder gods som skulle inn til Kongsberg for livets underhold, for oppbygging av bergstaden og for utvikling av sølvgruvene. Kongen besluttet derfor at det skulle bygges kjørevei mellom Kongsberg og Hokksund. Arbeidet med veien antas å ha startet allerede i 1624, og veien var ferdig i 1627.

I det følgende blir noen av formuleringene forklart. Glas-Pusteriet er det kjente [[Nøstetangen glassverk]] fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk. Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er [[Haug kirke]]. Haug kirke er en av landets eldste kirker. [[Semb kongsgård]] var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Christian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Christiania etter brannen i 1624. [[Fosseholm herregård]] og gården [[Skjelbred]] eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde [[Hartvig Huitfeldt]], som i sin tid var leder av Sølverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien. Henvisningen til Peer Basse gjelder [[Peder Hansen Little]], som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fosseholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fosseholm i dag av [[Eiker historielag]]. Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Christian IV. Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.[[Bilde:Utsyn mot Kongsberg.jpg|thumb|Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' av Chr. Tønsbergs forlag (Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]

Clarke som besøkte sølvgruvene i 1799, gir en ganske inngående beskrivelse av turen. Etter å ha blitt ferget over Drammenselva ved Hokksund fant han veien til Kongsberg som bakkete. Han la merke til en pen innsjø (trolig Fiskum), og bemerket at fjellene etter hvert ble høyere og mer nakne før han begynte på en bratt nedkjørsel til Kongsberg. En trebro over et brølende fossefall ledet inn til byen.

Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff på 1760- og 1770-tallet, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse for inbygerne ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Christiania og Trondheim var da større enn Kongsberg i folketall. I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter.

På grunn av Sølvverkets betydning for kongeriket, ble det etablert postkontor der og bipost med tilknytning til Vestlandsruten i Bragernes. Det ensidige næringsgrunnlaget i byen med et stort antall gruvearbeidere gjenspeiles trolig i et lite antall brev sendt i 1806 regnet per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tallet på 1,7 var minst blant alle landets byer og ladesteder. I 1806 håndterte postkontoret 11 860 brev. Det blir i gjennomsnitt 32 om dagen.

Etter forslag fra to ansatte ved Sølvverket opprettet myndighetene et bergseminar på Kongsberg i 1757. Det offisielle navnet på skolen var Det Kongelige Berg-Seminarium, og skolen hører med blant de eldste bergakademier i Europa. Myndighetene tok lenge ikke  skritt til å gi skolen de nødvendige midlene for driften. Den ble drevet av ansatte ved Sølvverket. Først i 1783 ble en plan for reorganisering av driften vedtatt ved kongelig resolusjon, og det ble bevilget midler til et stort nybygg. En eksamensordning ble vedtatt, fagkrets laget og lærere ansatt. Det nye bergseminaret ble åpnet i 1786 og gikk inn i en god periode. Da Sølvverket offisielt ble nedlagt i 1805, ble forholdene vanskelige for Bergseminaret, og studenttallet skrumpet inn. Den siste kandidaten tok eksamen i 1813, da var det gått syv år siden forrige eksamen. I disse nasjonalt turbulente årene hadde myndighetene endelig gitt etter for det norske kravet om eget universitet og i 1811 besluttet at det burde ligge på Kongsberg. Etter lobbyvirksomhet fra toneangivende folk i Christiania ble forslaget omgjort året etter til Christiania. Dermed var dagene talte for den vesle institusjonen på Kongsberg, og den ble nedlagt i 1814. Bergseminarets leder ble samme året utnvent til Universitetets første professor i bergfag.

Clarke mente at Kongsberg var en vakker by, men ble skjemt av mange tiggere. For å kunne tilpasse folketallet til mulighetene for arbeid i gruvene, hadde kongen lovet ett års lønn til arbeidere eller unge menn i arbeiderfamilier når de forlot byen for å finne arbeid andre steder. Da Clarke besøkte byen i 1799, ble det bare utvunnet tredjeparten så mye sølv som i gode år. Det er derfor ikke overraskende at folketallet var på vei nedover ved inngangen til 1800.

I den første tiden ble alt sølvet fraktet sjøveien fra Bragernes til København. Den kongelige Mynt ble opprettet i Christiania i 1628 innenfor murene til Akershus. Derfra kunne så mynter bli sendt til København. I 1686 ble myntpregingen flyttet til Kongsberg. Det er rimelig godt kjent hvordan mynter og sølvbarrer ble transportert da en post- og transportrute ble etablert i 1759 mellom Kongsberg og København. Ruten varte til 1807 og er kjent som Sølvposten eller Den norske ekspress. Mellom Kongsberg og Bragernes ble diligencen trukket av 2 hester, mellom Bragernes og Christiania 4-5 hester og deretter gjennom Smålenene og Sverige 11-17 hester. Fra 1770 tok diligencen også med passasjerer. Det kan være interessant å reflektere litt over hvor mye som ble sendt av gårde. Produksjonen av sølv varierte voldsomt, fra 2 til 12 tonn om året, men ifølge boken ''SølvVeien. Landets første kjørevei'' ble det utvunnet 1 350 tonn rent sølv mellom 1624 og 1958. Det gir i snitt 4 tonn om året eller 333 kg om måneden. Dersom det som et eksempel kan antas at hver transport tok med 0,5 tonn, gikk det en sølvtransport omtrent annenhver måned.

[[Bilde:Bilde 13.jpg|thumb|Slepene over Hardangervidda(Kart i Kulturhistorisk vegbok for [[Hordaland]]]]Kongsberg er en by inne i landet, og på 1600-tallet hadde en slik by vanskelige transportforhold for varer inn og ut. En by ved kysten kunne derimot benytte sjøen som sammen med fløtingen var landets viktigste transportåre den gangen. Tilgang på korn var livsviktig for innbyggerne på Kongsberg. Sølvverket bygget først et lite proviantlager kanskje allerede på 1620-tallet på Bragernes, men i 1786 ble et stort kornmagasin på Strømsø tatt i bruk for innførsel av kornvarer. Det var plass til 8 000 tønner rug og 2 000  tønner bygg. Lageret sikret arbeiderne ved Sølvverket rikelig tilgang på matvarer. Viktig inntransport til Kongsberg kom også fra Vestlandet. Samkultgruppen har gjort en enkel beregning av bybefolkningens forbruk av korn i 1801, for da er folketallet på Kongsberg kjent. I boken ''Kongeriket Norge og Det Norske Folk'' av Dr. O. J. Broch (1876) foreligger gjennomsnittstall for årlig forbruk av kornvarer av det norske folket. Det skulle tilsi at kornmagasinet hadde lager for 9 måneders forbruk.

Om våren ble hester og storfe kjøpt opp på [[Vestlandet]] og ført opp på [[Hardangervidda]], hvor de gikk på beite om sommeren mens de ble passet på av gjetergutter. Om høsten ble dyrene drevet ned til byene på Østlandet, og et viktig marked fantes i Kongsberg fra 10. september. Denne driftehandelen så vel som handel med andre varer, var viktig for forsyningene inn til Kongsberg. Sporene etter disse driftene kan være synlige på vidda, og navnet Nordmannsslepene er et kjent navn på stiene. Bildet viser lokaliseringen av slepene over Hardangervidda. Søndre Nordmansslepet fulgte vestsiden av Numedalen mot Kongsberg. Etter gjennomsnittsforbruket av kjøtt ifølge boken til Broch, skulle befolkningen på Kongsberg forbruke 170 000 kg kjøtt om året. Samkultgruppen har anslått vekten på kyr til 80 kg, og det tilsvarer at befolkningen på Kongsberg trengte vel 2 000 kyr. Det ble derfor et anselig antall kyr som ble drevet frem langs slepene bare til Kongsberg alene. I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen har etaten tatt med to prosjekter fra Sølvveien (prosjektene 219-220). Det ene prosjektet gjelder et lite veistykke på 100 meter i utkanten av Kongsberg sentrum. Det andre prosjektet er en veistrekning på omtrent 1 km.