1 569
redigeringer
Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner
Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg (vis kilde)
Sideversjonen fra 9. aug. 2013 kl. 14:44
, 9. aug. 2013ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Posttransport var pålagt gårder som myndighetene hadde pekt ut og organiseringen er behandlet i [[Postgangen 1647-1814 i Norge|samkult1]]. Kartet til [[Pontoppidan]] har inntegnet steder som var postgård, og samkultgruppen har benyttet kartet til å avlese antall postgårder som fantes på ruten. Det kommer naturligvis inn noe unøyaktighet ved denne avlesningen, men det har neppe hatt avgjørende betydning for det totale overslaget. Noen steder vekslet flere gårder om å føre frem posten. Det har samkultgruppen tatt hensyn til ved å benytte utrykket postetappe.<br /> | Posttransport var pålagt gårder som myndighetene hadde pekt ut og organiseringen er behandlet i [[Postgangen 1647-1814 i Norge|samkult1]]. Kartet til [[Pontoppidan]] har inntegnet steder som var postgård, og samkultgruppen har benyttet kartet til å avlese antall postgårder som fantes på ruten. Det kommer naturligvis inn noe unøyaktighet ved denne avlesningen, men det har neppe hatt avgjørende betydning for det totale overslaget. Noen steder vekslet flere gårder om å føre frem posten. Det har samkultgruppen tatt hensyn til ved å benytte utrykket postetappe.<br /> | ||
Postverket hadde beregnet 1,5 time per landmil som normalt for en postfører på strekningen mellom [[Trondheim]] og [[Molde]], og 2 timer per landmil for resten av ruten. Utover postens fremføringstid kom behandlingstid for posten på postkontor og [[poståpneri]] og eventuell forsinkelse. Samkultgruppen har ikke kommet over tilsvarende tall for Vestlandsruten, og har benyttet 1,5 time per landmil for strekningen Christiania-Larvik og 2 timer per landmil for resten av ruten. Med en total rutelengde i hovedposten på 592 km og 54 postetapper blir avstanden mellom etappene 11 km eller omtrent 1 gammel landmil (11,3 km).<br /> | Postverket hadde beregnet 1,5 time per landmil som normalt for en postfører på strekningen mellom [[Trondheim]] og [[Molde]], og 2 timer per landmil for resten av ruten. Utover postens fremføringstid kom behandlingstid for posten på postkontor og [[poståpneri]] og eventuell forsinkelse. Samkultgruppen har ikke kommet over tilsvarende tall for Vestlandsruten, og har benyttet 1,5 time per landmil for strekningen Christiania-Larvik og 2 timer per landmil for resten av ruten frem til Stavanger via Bergen. Med en total rutelengde i hovedposten på 592 km og 54 postetapper blir avstanden mellom etappene 11 km eller omtrent 1 gammel landmil (11,3 km).<br /> | ||
Med en gjennomsnittsfart på 2 timer per landmil blir fremføringstiden for postføreren med postsekken 2 timer. Så skulle han tilbake til hjemstedet. Siden han også normalt hadde ansvaret for posten motsatt vei, var han alt i alt på farten minst 8 timer i uken. I dårlig vær kunne det lett bli vesentlig mer. I tillegg kom ventetid på postsekken. Oppgaven som postfører var derfor en belastning lagt på de utpekte postgårdene. De skulle kompenseres med fordeler av ulikt slag.<br /> | Med en gjennomsnittsfart på 2 timer per landmil blir fremføringstiden for postføreren med postsekken 2 timer. Så skulle han tilbake til hjemstedet. Siden han også normalt hadde ansvaret for posten motsatt vei, var han alt i alt på farten minst 8 timer i uken. I dårlig vær kunne det lett bli vesentlig mer. I tillegg kom ventetid på postsekken. Oppgaven som postfører var derfor en belastning lagt på de utpekte postgårdene. De skulle kompenseres med fordeler av ulikt slag.<br /> | ||
Samkultgruppen har gjort et resonnement om transporttiden. Ved vanlig rask gange rekker en fotgjenger i underkant av 4 km i timen. Det tilsvarer omtrent 3 timer på en landmil. Postføreren måtte derfor bruke hest for å greie Postverkets krav. Det er viktig å huske at posten var tidsstyrt med faste tider for ankomst og avreise til postgård, poståpneri og postkontor. Postføreren var utstyrt med posthorn slik at han kunne varsle om ankomst og neste postfører gjøre seg klar. Det kan nok antas at forsinkelser var vanlige.<br /> | Samkultgruppen har gjort et resonnement om transporttiden. Ved vanlig rask gange rekker en fotgjenger i underkant av 4 km i timen. Det tilsvarer omtrent 3 timer på en landmil. Postføreren måtte derfor bruke hest for å greie Postverkets krav. Det er viktig å huske at posten var tidsstyrt med faste tider for ankomst og avreise til postgård, poståpneri og postkontor. Postføreren var fra 1730-tallet utstyrt med posthorn slik at han kunne varsle om ankomst og neste postfører gjøre seg klar. Det kan nok antas at forsinkelser var vanlige.<br /> | ||
Det kan være fruktbart å tenke litt gjennom grunner for hvorfor Vestlandsruten på [[Sørlandet]] ble kjørbar med hest og vogn først omkring 1800 eller senere. På begge sider av Oslofjorden kunne kongeveiene på lange strekninger legges på den langstrakte ryggen som raet hadde etterlatt. På [[Østlandet]] kunne dessuten veier legges i dalførene og behøvde ikke legges på tvers. Naturen på Sørlandet ga stort sett ikke slike fordeler. Landskapet er meget kupert, befolkningen bodde spredt, og det var derfor lenge ikke noe sterkt trykk fra myndighetenes side på å få kjørevei på tvers av landskapets naturgitte geografi og topografi. Anne-Mette Nielsen har i sin bok ''Kongeferder i Norge gjennom 300 år'' gjennomgått reiseruten som tre konger fulgte under sin reise Norge, i 1685, 1704 og 1733. De reiste stort sett med båt langs kysten mellom Trondheim og Østlandet. På farefulle steder der kysten var uten øyer som det kongelige følget kunne holde seg innenfor, gikk følget i land og tok seg frem på en form for vei. Noen steder fantes også veistrekninger som kunne benyttes.<br /> | Det kan være fruktbart å tenke litt gjennom grunner for hvorfor Vestlandsruten på [[Sørlandet]] ble kjørbar med hest og vogn først omkring 1800 eller senere. På begge sider av Oslofjorden kunne kongeveiene på lange strekninger legges på den langstrakte ryggen som raet hadde etterlatt. På [[Østlandet]] kunne dessuten veier legges i dalførene og behøvde ikke legges på tvers. Naturen på Sørlandet ga stort sett ikke slike fordeler. Landskapet er meget kupert, befolkningen bodde spredt, og det var derfor lenge ikke noe sterkt trykk fra myndighetenes side på å få kjørevei på tvers av landskapets naturgitte geografi og topografi. Anne-Mette Nielsen har i sin bok ''Kongeferder i Norge gjennom 300 år'' gjennomgått reiseruten som tre konger fulgte under sin reise Norge, i 1685, 1704 og 1733. De reiste stort sett med båt langs kysten mellom Trondheim og Østlandet. På farefulle steder der kysten var uten øyer som det kongelige følget kunne holde seg innenfor, gikk følget i land og tok seg frem på en form for vei. Noen steder fantes også veistrekninger som kunne benyttes.<br /> | ||