Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

I det følgende blir noen av formuleringene forklart. Glas-Pusteriet er det kjente [[Nøstetangen glassverk]] fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk. Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er [[Haug kirke]]. Haug kirke er en av landets eldste kirker. [[Semb kongsgård]] var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Christian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Christiania etter brannen i 1624. [[Fosseholm herregård]] og gården [[Skjelbred]] eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde [[Hartvig Huitfeldt]], som i sin tid var leder av Sølverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien. Henvisningen til Peer Basse gjelder [[Peder Hansen Little]], som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fosseholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fosseholm i dag av [[Eiker historielag]]. Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Christian IV. Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.[[Bilde:Utsyn mot Kongsberg.jpg|thumb|Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' av Chr. Tønsbergs forlag (Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]<br />

Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff på 1760- og 1770-tallet, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse for inbygerne ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Christiania og Trondhjem var da større enn Kongsberg i folketall. I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter.<br />