Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

[[Bilde:KriBraCopy.jpg|thumb|Faksimileutgave av reisebeskrivelse av kong Christian VIs reise til Norge i 1733 (Ukjent karttegner)]]Det er noe usikkert når det ble kjørevei mellom Christiania og Lysaker og videre til Bragernes, men det finnes kildedekning for å hevde at veien var ferdig omkring 1665. I boken ''Vegvalg. Nasjonal verneplan'' fra Statens vegvesen heter prosjekt 247 ''Drammensveien''. Det er en strekning på omtrent 1,6 km mellom Olav Kyrres plass og Lapsetorvet. I boken skriver Statens vegvesen at [[Drammensveien]] var tidligere den viktigste veiforbindelsen vestover fra Christiania og ble bygd omkring 1665, i så fall mot slutten av regjeringstiden til kong Frederik III. Veien var en fortsettelse av [[Sølvveien]] fra Kongsberg til Hokksund for frakt av sølv fra gruvene frem til København. Til Hokksund var veien ferdig på 1620-tallet. På den andre siden av Drammenselva ble så veien, trolig allerede på 1630-tallet, ført videre til Bragernes og deretter til Christiania. Kjøreveien er i litteraturen kjent også under navnet Kongsbergveien eller Sølvveien. På et kart som [[J. N. Wilse]] tegnet i 1790 over egnen omkring Christiania, kalte han den for veien til Bragernes og Kongsberg, se artikkel 2.

Vestlandsruten til Postverket fortsatte fra Lysaker gjennom [[Bærum]] og [[Asker]]. Den passerte Neselva i Asker på en vakker hvelvbro og hadde en trasé nord for Padderudvannet før både rute og vei fortsatte inn i [[Buskerud]] til Bragernes. Hele strekningen  mellom Christiania og Bragernes kan ha vært vel 40 km med 4 postetapper.

Traseen ved Fåbro ble forlatt til fordel for overfart ved Lysaker, der E18 går i dag. Derfra gikk veien over [[Skøyen (Oslo)|Skøyen]] og [[Skillebekk]] inn til Christiania. Lysaker – nå et av landets største knutepunkter for både jernbane og veitrafikk, en gang en landlig idyll ved Lysakerelvas utløp i fjorden på Postverkets Vestlandsrute langs hovedveien til Bragernes. Lysakerelva med flere fossefall ga gunstige vilkår for sag- og møllebruk fra 1600-tiden. På vestsiden av Lysakerelva lå et gjestgiveri, som nå er gjenreist og restaurert som gjestgiveri på området til [[Norsk vegmuseum]] i [[Øyer kommune]]. Ifølge boken ''Gjestgiveri – skysstell – hvilested'' skrevet av amanuensis Anne-Mette Nielsen kan gjestgiveriet på Lysaker gård ha blitt reist i 1770-årene. Bygningen ble revet i 1979 i forbindelse med anlegg av E18 gjennom Lysaker, men alle materialene ble nummererte og tatt vare på. Da Norsk vegmuseum ble etablert i Øyer kommune, ble bygningen gjenreist, restaurert og åpnet for servering.

Det er usikkert når posten gikk over fra å være ridende post til å bli kjørende. Det avhang naturligvis både av veiens standard og av når postgårdene skaffet seg vogner. Da kong [[Christian V]] (konge 1670-1699) foretok en rundreise i Norge i 1685, gjennomførte han en tur/retur reise mellom Christiania og Kongsberg på hesteryggen. I beskrivelsen fra reisen står det riktignok at veien var så god at vogn kunne vært benyttet. Traseen til kongeveien fra 1665 er stedvis usikker. Mot slutten av 1700-tallet ble kongeveien utbedret og omlagt. Denne traseen er kjent og heter [[gamle Drammensvei]] gjennom store deler av Asker og Bærum. For detaljert oversikt over veien kan det henvises til ''Langs Kongevei og gammel Drammensvei i Asker og Bærum'', skrevet av Finn Lønnå og Karl Nilsen. Mot slutten av 1700-tallet ble det bygd ny bro over Lysakerelva, og traseen for kongeveien gikk deretter langs Lysakermyra før den fortsatte som dagens gamle Drammensvei mot [[Stabekk]], [[Høvik]], [[Blommenholm]] og [[Sandvika]]. På Stabekk tar [[gamle Ringeriksvei]] av og går  over Bekkestua, Steinshøgda, [[Bærums verk]], Jonsrud og gjennom marka til [[Krokkleiva]] og ned til Kroksund. Denne kjøreveien sto ferdig i 1806 og overtok som Bergenske kongvei. Postverket begynte imidlertid ikke å benytte denne traseen før i unionstiden med Sverige. [[Peder Anker]], eier av blant annet Bærums verk og [[Bogstad gård]] var drivkraft bak denne veien. Peder Anker hadde allerede i 1775 anlagt Vækerøveien mellom [[Vækerøy]] og Bogstad gård. Gjennom Sandvika er gamle Drammensveien borte, men traseen er rimelig godt kjent siden den krysset både Rønne elv og Sandvikselva nær utløpene. I begynnelsen av dagens Industrivei tok kongeveien av langs gamle Jongsåsvei og fulgte deretter Jongsåsveien til den slutter fordi jernbanen i 1871 trengtre terrenget til fremføring av Drammensbanen og [[Slependen]] stasjon. Kongeveien fortsatte langs Slependveien og Nesbruveienl frem til broen over Neselva i Asker kommune, se henvisningen på kartet fra 1733. Deretter er kongeveien bare stedvis synlig langs Torstadåsen og frem til [[Ravnsborg]] som har vært en kjent skysstasjon med gjestgiveri. [[Bilde:Ravsborg skysstasjon i 1792.jpg|thumb|Ravnsborg skysstasjon i 1792 (Ukjent kunstner)]]

En [[skysstasjon]] drev prosfesjonelt med utleie av hest og vogn/slede. Det var få steder i Norge som hadde trafikkgrunnlag stort nok for en skysstasjon. De aller fleste skysskiftene var enkle greier, og skysskafferen hadde kanskje bare noen gamle transportmidler til utleie. Når det kom en reisende som etterspurte hest, måtte skysskafferen innenfor gitte tidsrom rekvirere hest fra de omkringliggende gårdene. Bøndene kunne ikke nekte å stille hest i skyssen selv om hesten befant seg ute i skog, på åker eller eng. Ordningen var naturligvis mislikt av bøndene. Den reisende rekvirerte hest frem til neste skysskifte, som kunne befinne seg vel en landmil (11,3 km) lenger borte. En skyssgutt fulgte med den reisende og tok hest og vogn med tilbake. Steder (gårder) som hadde oppgaven å sørge for skyss til den reisende, ble som postgårdene, utpekt av myndighetene. Ravnsborg var et slikt skysskifte på ruten og ble først nedlagt i 1862 etter å ha eksistert i nærmere 200 år. Kombinasjonen av skysstasjon og gjestgiveri førte naturligvis til spesielt mye liv og røre, fyll og spetakkel. Nedlegging av skysskifter kom som følge av nye transportmåter som dampskip, tog og senere bilen.

Etter Ravnsborg fortsatte kongeveien langs Brusetsvingen, gjennom Hvalstad gård og langs Otto Valstads vei før den forente seg med Kirkeveien frem til [[Asker kirke]] som var hovedkirke både i Asker og i Bærum. Et stykke ned mot Asker sentrum er kongeveien igjen synlig som gamle Drammensvei, den passerte i bro over Askerelva og fortsatte temmelig snorrett frem til Padderudvannet og delet mellom [[Akershus]] og Buskerud. I verneplanen til Statens vegvesen heter prosjekt 256 ''Sølvveien''. Det er et parti på 1 km av gamle Drammensvei på nordsiden av Padderudvannet. Ifølge veivesenet fremtrer dette partiet i stor grad som opprinnelig både med hensyn til linjeføring og veibredde. Det er heller ikke veimerking eller rekkverk på strekningen. I Buskerud hadde ruten en trasé mot Liertoppen og ned Paradisbakkene til Bragernes.[[Bilde:Gjeste- og skjenkestuen på Gjellebekk.jpg|thumb|Gjeste- og skjenkestuen på Gjellebekk (Kopi av tegning utført av kunstneren Otto Valstad på 1870-tallet ([[Asker museum]]))]]

[[E. D. Clarke]] foretok i 1799 en reise i Norge og videre til en rekke andre land. Beretning om reisen ble utgitt i mange bind, og bind X handler om reisen i Norge. Universitetsforlaget utga i 1977 en oversettelse av denne delen ''Reise i Norge 1799''. Fra side 133 beskrives en avstikker han foretok fra Christiania til sølvgruvene på Kongsberg. Clarke og noen andre hadde leid en vogn for hele turen og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Reisen foregikk i oktober, og veiene var oppbløtte, elendige og nesten ufremkommelige på grunn av sølen. Etter at Clarke hadde passert Nesbru, gikk veien oppover, og Clarke satte pris på den vakre utsikten ut mot fjorden. Han byttet hester på Ravnsborg og fortsatte så på veien forbi Padderudvannet og inn i Buskerud. Neste skysskifte var på skysstasjonen [[Gjellebekk]]. Bildet av Gjellebekk gir god illustrasjon både av det sosiale livet som utfoldet seg på slike oppholdssteder langs veiene og av de transportmåter som var tilgjengelige. Etter Gjellebekk tok Clarke og hans reisefølge fatt på veien ned Paradisbakkene mot Bragernes. Clarke ble lyrisk da han beskrev den vakre utsikten mot Lierdalen, tettstedene ved munningen av Drammenselva: Tangen, [[Strømsø]] og Bragernes og åsene bak tettstedene, se bildet. Clarke mente at nedstigningen hørte til de vakreste i Norge, og superlativene over den vakre Lierdalen ble mange. Selv i dag, mer enn to hundre år senere, kan en veifarende på toppen av Lieråsen bli slått av utsikten, om da farten ikke er så høy at utsikten ikke blir oppdaget. I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen heter prosjektene 73-74 ''Lierbakkene vegmiljø''. Et av prosjektene er et godt bevart og svært bratt parti på 1 km av Paradisbakkene. [[Bilde:Utsikt fra Paradisbakken.jpg|thumb|Utsikt mot Paradisbakkene, Lierdalen og Drammenselva.(Bildet er kopi av en tegning i boken ''Norge fremstillet i tegninger av Chr. Tønsbergs forlag i 1848.'' Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]

Tiden kan kalles opplysningstidens tidsalder. Gamle produksjonsmetoder ble forkastet og nye ble utprøvd. Peder Anker kan nok oppfattes som en representant for opplyningstiden, og han hevdet fullt og fast at utvikling av gode veier var en forutsetning for både kulturell og materiell utvikling. [[J. C. Vogelius]] som var sogneprest i Asker og Bærum mellom 1752 og 1799 må kunne kalles en opplysningstidens prest og engasjerte seg sterkt i utbedringen av kongeveien på hele strekningen fra Lysaker til [[Lier (Buskerud)|Lier]] i Buskerud og rettledet bøndene i deres veiarbeid.