Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

== Strekningen Søndeled-Christiansand-Stavanger ==

Fra Søndeled fortsatte postveien forbi [[Tvedestrand]], gjennom Holt og Moland til avtaket til Arendal. Derfra fortsatte veien langs kysten, forbi [[Grimstad]] og [[Lillesand]] før den dreiet innover i landet gjennom Tveit og til slutt nedover mot Christiansand. Posten tok som regel korteste rute, som var over Topdalsfjorden. Fra Søndeled benyttet posten sjøveien til Akland. Dersom været ikke tillot postføreren å benytte sjøveien, måtte han gå et stort stykke vei til lands over fjell. Neste etappe til Songe ble beskrevet som meget vanskelig selv for hest med kløv. Bedre ble standarden på veien da den ble kjørevei som Vestlandske hovedvei. Veien og postruten fortsatte forbi Tvedestrand, gjennom Holt og Moland til Sandstø, hvor posten til eller fra Arendal ble håndtert inntil Arendal fikk postkontor i 1706. Veien fortsatte langs kysten, forbi Grimstad og Lillesand. Mellom disse stedene ble veien beskrevet som rik på berg og vanskelig. Hovedveien fikk deretter en trasé innover i landet gjennom Tveit og dreiet til slutt nedover mot Christiansand. Ved denne omveien unngikk man ferge over Topdalsfjorden. Postruten tok imidlertid ikke denne omveien, men fortsatte som oftest over Topdalsfjorden. Overfarten blir beskrevet som vanskelig vinterstid.[[Bilde:Utsyn mot Kristiansand.jpg|thumb|Utsyn mot Kristiansand (Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'', Chr. Tønsbergs forlag, ukjent kunstner)]]<br />

[[Bilde:Postveien 1793.jpg|thumb|Postveien 1793 (Ole Madsen i ''Vegvalg. Nasjonal verneplan'' av Statens vegvesen, 2002)]]Det fantes ikke postkontorer mellom Christiansand og Stavanger, men bipostruten til Vester-Risør (Mandal) tok av fra postgården Møll i Holum, slik at gården kan regnes for poståpneri. Postsekken ble også åpnet på postgården Birkeland i Feda. Derfra gikk det en bipostrute til [[Flekkefjord]]. Mandal var et gammelt tettsted med handelsrettigheter fra 1779. I unionstiden ble stedets status betegnet som ladested. Fra gammelt av ble det kalt Vester-Risør. Tettstedet Flekkefjord hadde ikke slike rettigheter, men ble kjøpstad i 1842. Stavanger er en av landets eldste byer og fikk fulle rettigheter som kjøpstad i 1425, se [[Postgangen 1647-1814 i Norge|samkult1]]. I middelalderen var byen et politisk og religiøst maktsentrum, men som vist i forbindelse med omtalen av Christiansand, ble byen en politisk kasteball for kongemakten i Danmark-Norge i kongenes anstrengelser for å påvirke byutvikling. Fiskeri og skipsfart var viktig næringsvirksomhet i Stavanger, men var ikke nok til å gi noen rask befolkningsvekst. Slutten av 1600-tallet var en spesielt vanskelig tid for byen. I 1682 mistet byen sin status som stiftstad og bispeby til Christiansand, i 1684 brant nesten halvparten av byens hus ned, og i 1686 nyttet kongen anledningen til å ta kjøpstadsrettighetene fra Stavanger. Da byens borgere imidlertid gikk igang med å bygge byen opp igjen, fikk de kjøpstadsrettighetene tilbake i 1690. I 1801 hadde Stavanger et folketall på 2 466 og var bare en mellomstor norsk by. Dette er også synlig av postvirksomheten. På postkontoret i Stavanger ble det ifølge boken om postverkets historie bare sendt 2,6 brev per innbygger i 1806, halvparten av tallet for postkontoret i Christiansand. I alt ble det sendt 6 436 brev fra Stavanger i 1806. Det gir bare 17 brev per dag eller fjerdeparten av antallet i Christiansand. I verneplanen til Statens vegvesen finnes et prosjekt fra postveien gjennom Vest-Agder, prosjekt 186. Det er en strekning på omtrent 5 km fra Lyngdal og viser rideveien fra 1793.

== Kilder og litteratur ==