Postgangen Stavanger-Trondheim (Kystpostruten): Forskjell mellom sideversjoner

Strekningen var på 58 km. Fra Molde og østover gikk veien gjennom en gammel og vakker allé, og det ser ut til at veien ved inngangen til 1800-tallet kunne kjøres med vogn frem til Angvik ved Tingvollfjorden. Derfra var det en kort båtferd over fjorden til Tingvoll. På kartet til Pontoppidan er det mulig å identifisere åtte postgårder på strekningen.

Næringsinteresser hadde utover på 1700-tallet begynt å spille en rolle ved myndighetenes vurdering av postruter, og i 1759 ble det opprettet en ukentlig postrute mellom Trondheim, Kristiansund og Molde. Ved Tingvoll med poståpneri delte ruten seg i en gren til Kristiansund og en gren til Molde. Neste skritt var videreføring av postruten frem til Bergen og Stavanger, det skjedde i 1785. I 1792 ble det opprettet direkte postrute mellom Molde og Kristiansund med ridende post mellom Heggem og Torvik og båtferd videre til Kristiansund. Fra da av ble Heggem det nye knutepunktet for Postverket, se bilde 3. I Heggem var det også skysstasjon. Nordover fra Tingvoll var det et kort stykke med vei frem til Bergem og lang båtferd til Kristiansund.

Kristiansund var den største byen i fylket med 1 624 innbyggere i 1801, omtrent dobbelt så mange som i Molde. Det ble i 1806 sendt 6 528 brev fra byen eller 4,1 brev per innbygger, noe mindre enn fra Molde. Kristiansund fikk kjøpstadsrettigheter (bystatus) i 1742 og er oppkalt etter kong Kristian VI (regjeringstid 1730-1746). Byen ble sentrum for tilvirkning og eksport av sild og annen fisk. Spesielt ble Kristiansund kjent for tilvirkning og eksport av klippfisk. Dette stimulerte sjøfarten, og byen ble sjøfartsby med egen flåte.

Det kan være belysende å nevne hvordan nye byer normalt måtte kjempe for å få rettigheter som kjøpstad i den merkantilistiske tidsperioden. Da Kristiansund på 1600-tallet ble et stadig viktigere tettsted i handel med fisk og andre varer, ble folk i Trondheim misunnelige. De mente å ha monopol på slik handel. I 1682 fikk de kongemakten til blant annet å bestemme at borgerne som drev handel i Kristiansund og Molde, enten fysisk måtte flytte til Trondheim eller måtte bygge et like godt hus i Trondheim som de allerede hadde på hjemstedet. Disse og andre konkurranseinnskrenkende bestemmelser ble i praksis ikke overholdt, og siden utviklingen var i ferd med å løpe fra merkantilismen, fikk både Krstiansund og Molde rettigheter som kjøpstad i 1742. Flere kjøpsteder enn Molde og Kristiansund måtte kjempe seg til anerkjennelse på samme måte. Stavanger er som vist i denne postruten, et eksempel på den samme politikken.  

Antall brev sendt fra Borgund, Kristiansund og Molde i 1806 utgjorde til sammen 17 667, som er litt mindre enn antall brev sendt fra for eksempel Halden. Sannsynligvis var postomfanget i postruten beskjedent frem til unionen med Danmark ble oppløst i 1814.

Når vi studerer kartet over Norges hovedveier i 1830, ser vi at veien mellom Molde og Angvik er tegnet inn, også veien mellom Heggem og Torvik er kommet med. På øya Frei er det tegnet inn hovedvei. Den kan ha blitt bygd som en alternativ rute når sjøforbindelsen mellom Kristiansund og fastlandet ble for farlig og strabasiøs. Derimot er det ikke tegnet inn noen hovedvei på Tingvoll, så landforbindelsen mellom Bergem, Tingvoll og Bølset kan i så fall fortsatt bare ha vært en ridevei.

Kristiansund fikk fastlandsforbindelse først på 1990-tallet. I 1992 ble fastlandsforbindelsen kjent som Krifast åpnet. Øya Frei ble knyttet til Bergsøy med en lengre undersjøisk tunnel. Vestover mot Molde ble det bygd hengebro, og østover mot Tingvoll ble det bygd flytebro. Fra Kristiansund og Molde ble det da bare Halsafjorden som stengte for fast veiforbindelse med Trondheim.

Mot slutten av 2009 ble en lengre undersjøisk tunnel åpnet mellom Kristiansund og Averøya. Derfra fører den spektakulære Atlanterhavsveien over til fastlandet, og Kristiansund og Molde er forbundet med vei også over Averøya.

Etter Fannrem hvor det var gjestgiveri, gikk postveien opp de bratte Sundlibakkene, over til Buvika i Skaun og frem til Sundet fergested, hvor den reisende krysset Gaula med ferge. Derfra var det bare et kort veistykke før postveien møtte kongeveien mellom Kristiania og Trondheim ved Kastberga. Derfra gikk veien over Byåsen og inn i Trondheim over Ilevollen. Trondheim hadde på den tiden et godt beskyttet beliggenhet mellom Nidelven på den ene siden og kysten på den andre. Landtungen var befestet ved Ilevollen, og den reisende som skulle til Trondheim passerte derfor gjennom befestet vollport. Innenfor fortsatte veien som Kongens gate, se tredje bildet. For en mer detaljert gjennomgang viser vi til løype 6.

Under kongeferdene i Norge benyttet de danske kongene i forskjellig grad landforbindelsen mellom Trondheim og Møre. Kong Kristian V (regjeringstid 1670-1699) reiste i Norge 1685. Fra Trondheim red han til Sundet fergested, men tok deretter båt til Orkanger. Etter å ha blitt satt over Orkla fortsatte kongen ferden til hest frem til Surnadalsøra. Derfra ble han transportert over fjorden til Tingvoll-halvøya og tok seg frem til hest over halvøya, før han ble satt over Tingvollfjorden. Dermed var det stort sett slutt med ridning, og kongen fortsatte ferden langs kysten til Bergen med båt.

Kong Fredrik IV, som reiste i 1704 og regjerte mellom 1699 og 1730, kom nordover fra Bergen, og ser ut til å ha benyttet samme vei som kong Kristian V benyttet mellom Trondheim og Surnadalsøra. Veien hadde i mellomtiden blitt noe utbedret, og kongen benyttet hest og vogn. Han hadde imidlertid ikke mye til overs for standarden på veien.