Postgangen Stavanger-Trondheim (Kystpostruten): Forskjell mellom sideversjoner

Fra Husa til Sundvord i Lygrepollen i Fusa kommune gikk posten over land, men deretter fulgte en lang etappe over Fusafjorden til Strandvik, etterfulgt av nok en etappe over land, denne gangen over Fusafjellet til postgården Øpstad i Fusa kommune. Så fulgte båtferd over Fusafjorden til Hattvik. Derfra var det landevei til Bergen om Os, Søfteland, Sandven og Midtun før posten kom til Bergen gjennom Stadsporten. Strekningen kan ha vært omtrent 60 km med seks postgårder. Ifølge veikartet utgitt av Statens vegvesen over hovedveier i 1830, fantes det ikke andre hovedveier i nærheten av postruten enn dem posten anvendte fra 1785. Det kan dermed ikke ha blitt investert i noen nye veistrekninger, men de som posten benyttet, kan ha blitt oppgradert til kjøreveier.[[Bilde:Oversikt over Bergen 1768.jpg|thumb|Oversiktlig kart over Bergen 1768 (Ukjent karttegner)]]

 

Da postruten mellom Stavanger og Bergen ble opprettet i 1653 gikk ruten - skissert fra Bergen - over Bjørnafjorden som var mye lengre ute enn Fusafjorden. Ruten gikk mellom Os og Våge på Tysnesøy og deretter over land til Søreidet. Så fulgte båtetapper, først til Haga på Stord, deretter til Borgundøy og derfra over til Ølen. Etter flere ulykker med kullseiling på Bjørnafjorden, ble postruten omlagt og flyttet inn i Fusafjorden til Hattvik.

På veien til Bergen passerte posten etter Os Lyse kloster grunnlagt i det 12. århundret. I løpet av sine virksomme år samlet klosteret seg betydelig jordegods, som kongen overtok ved reformasjonen. Det hendte at kongen satte seg i gjeld til privatpersoner for å finansiere krigene sine. Lyse kloster ble nettopp overført til privat eie på grunn av kongens gjeld. I århundrenes løp forfalt klosterbygningen og klosterkirken og til slutt lå de i grus. [[Bilde:På vei til Stadsporten.jpg|thumb|Fanabønder på vei til Stadsporten (Utsnitt av prospekt av Johan Georg Müller, 1796)]]

Kartbildet som er vist over Bergen, heter Carta over Bergen og er fra 1768. Kartet viser øverst Vågen med Bergenhus festning, Håkonshallen og Rosenkrantztårnet. Innerst i Vågen ligger Bryggen. Nederst på kartet stikker landtungen Nordnes ut. Til høyre på kartet kom postveien inn fra Os og passerte Stadsporten. Det neste bildet viser Fanabønder på vei mot Stadsporten, som posten måtte passere på sin vei inn i Bergen. Postveien mellom Bergen og Trondheim løp på nordsiden av Vågen og gjennom Åsane. Før 1850 fantes verken gatenavn eller husnummer i Bergen.

Turister beskrev i begynnelsen av 1800-tallet Bergen som en trivelig, vrimlende maurtue som luktet ille og var umulig å finne frem i. Huset hvor det ble drevet postkontor fra 1648 til 1702 er kjent. Gården lå på Smørsalmenningen. I Bergen møttes kystpostruten og ruten Christiania-Bergen, og post ble sortert og overført mellom rutene.

Strekningen mellom Bergen og Førde var på 195 km. Her ble posten fremført dels langs vei og dels i båt. Alt i alt skulle seks fjorder forseres (Osterfjorden, Lurefjorden, Fensfjorden, Eidsfjorden, Sognefjorden og Dalsfjorden) før posten kom frem til Førde. I Førde var det både poståpneri, skysstasjon og gjestgiveri. Det var for øvrig poståpnerier i Ytre Holmedal, Leirvik, Eide i Gulen og på Lindås. Ut fra geografi og bosetting kan det ha vært omtrent 20 postgårder på strekningen.

Fra Bergen gikk posten nordover forbi Åsane og frem til Osterfjorden og med båtskyss over fjorden til Isdalstø. Deretter var det landpost utover Lindåshalvøya med ny båtskyss, denne gangen over Lurefjorden. Så fulgte et kort veistykke før posten nådde frem til Fannebust, og den større Fensfjorden skulle passeres. Fra Postvågen på andre siden av Fensfjorden begynte nok en liten landstrekning frem til Eide ved Eidsfjorden med båtpost ut fjorden til Nordgulen/Haveland. Derfra var det hovedvei et kort veistykke frem til Rutledal ved Sognefjorden med overfart til Leirvik på den andre siden. Fra Leirvik var det landpost over til Dale før båtskyss igjen overtok inn Dalsfjorden til Bygstad med etterfølgende landpost frem til Førde.

I det tidsrommet som behandles, fantes bare to hovedveier mellom Bergen og byens omland. Kystpostruten benyttet disse to. Den ene kom inn fra Os og Fana. Den andre gikk nordover gjennom Åsane.[[Bilde:Postveien ut av Bergen.jpg|thumb|Rytter på Trondhjemske postvei (Kolorert litografi fra 1840-årene gjengitt i Kulturhistorisk vegbok Hordaland, 1993)]]

Innen et par mil fra Bergen støtte hovedveiene på fjorder, slik at Bergen var stengt inne landverts av vann. Det skulle gå to hundre år før fremkommelighetsproblemene ble løst med spektakulære broforbindelser. Isdalstø er i dag forbundet med Bergenshalvøya med to broer, og E39 har fått en trasé som gjør at veien unngår fjorder som postruten måtte passere før Sognefjorden. E39 unngår også Dalsfjorden.

I boken ''Postvegen Bergen-Trondheim'' gjengir Ingemar Nordstrand utdrag av beskrivelsen til franskmannen la Tocnaye som red fra Molde til Bergen sent på høsten 1799. Været var grått og vått, og det stormet da Tocnaye passerte Gulen og nær havarerte. Fensfjorden sto i en eneste rokk. Hver dag ble Tocnaye våt til skinnet, og han følte at han risikerte å knekke nakken på veien opp eller ned fra et fjell, eller drukne i en av de fæle fjordene som satan hadde gravd ut mellom dem, ifølge Tocnaye.

Nordstrand har sikkert rett når han hevder at postfolkene var dyktige til å ta seg fram både til lands og til vanns, og at det derfor var få som omkom under posttjenesten. Nordstrand har funnet frem til at det likevel skal ha druknet postbønder både i Gulen og ved seilasen over Sognefjorden. Det kan være nyttig å huske at ifølge postinstruksen skulle posten frem nær sagt i all slags vær, og beretningene er mange om postførere som tok instruksen bokstavelig.

Terrenget rundt Bergen var noe av det verste en kunne tenke seg ifølge Tocnaye, og veien var en primitiv trapp av rå steinblokker som ga ham en følelse av at han når som helst kunne ramle og knekke nakken. Ifølge Nordstrand fulgte veien ut fra Bergen en gammel by- og bygdevei bakke opp og bakke ned og lignet mest på brukbar sti. Så sent som i 1823 skrev amtmannen (fylkesmannen) at veien ut fra byen var knapt brukbar for kjørsel med kjerre. Så var det heller ikke mange vogner hos bøndene. Sleder ble brukt sommer som vinter.[[Bilde:Hellebro fra 1800 ved Gulen.jpg|thumb|Hellebro fra 1800 ved Gulen på Trondhjemske postvei (Fotograf Sigmund Bødal)]]

Postveien mellom Leirvik og Dale nådde ikke høyere til værs enn til nærmere 400 meter over havet, men hadde bratte stigninger og kleiver. I en beskrivelse fra 1770-årene ble veien bare kalt for fjellvei. Strekningen fra Bygstad til Førde innerst i Førdefjorden kunne også være værhard og en prøve for postførerne.

Førde er en vakker bygd innerst i Førdefjorden, og ifølge Nordstrand skal sangen "Se Norges blomsterdal" ha blitt skrevet på grunn av utsynet over bygda Førde.

På kartet over hovedveiene i Norge i 1830, har Samkultgruppen ikke funnet nye veier siden 1785, derimot kan utbedringer ha skjedd på postveien mellom Bergen og Førde. I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen er det tatt med to prosjekter fra postveien på denne strekningen. Prosjekt 164 er en strekning på omtrent 8 km på Lindås. Strekningen fremtrer som i stor grad opprinnelig, og veivesenet har datert strekningen til 1800 og kaller den kjørevei/ridevei. Det andre prosjektet er fra Gulen (prosjekt 156) og er to lengre strekninger mellom Postvåg ved Fensfjorden og Rutledal ved Sognefjorden. Statens vegvesen kaller disse strekningene for ridevei/kjørevei fra 1806. Bildet viser en hellebro i dette prosjektet. Hellebroen er oppgitt til å være fra 1800.