Postgangen Stavanger-Trondheim (Kystpostruten): Forskjell mellom sideversjoner

Strekningen mellom Førde og Hellesylt var på 155 km, og det var nødvendig med ferge over Jølstra, båtskyss over to vann og over Innvikfjorden for postføreren. Det var posttåpneri i Jølster, Re, Hornindal og Hellesylt. Bedømt etter kartskissen til Nordstrand kan det ha vært et titalls postgårder på strekningen.[[Bilde:Utvik - posten kommer.jpg|thumb|Posten kommer til Utvik (Kopi av tegning av Robert Taylor Pritchett i ''Gamle Norge'', 1875  )]]

Fra Førde til Jølstravatnet var det landverts postrute, riktignok med ferge over Jølstra underveis, mens Jølstravatnet til Skei ble tilbakelagt som båtpost. Det var landpost en kort strekning fra Skei til Førde ved Breimsvatnet før båtrute overtok langs Breimsvatnet til Re. Fra Re ved Breimsvatnet var det landpost over Utvikfjellet til Utvik ved Innvikfjorden. Båtskyss sørget for forbindelsen over Innvikfjorden til Faleide, etterfulgt av en lengre veistrekning forbi Hornindalsvatnet og frem til Hellesylt.

Det kan være interessant å legge merke til på bildet fra Utvik at det er en kvinne som ror postføreren inn mot Utvik og at postføreren er i gang med å blåse i hornet for å tilkjennegi at posten nærmer seg. Det var poståpneri i Utvik, og en annen postfører overtok postsekken og førte den over Utvikfjellet kanskje helt til Re. Det er lett å innse at den normerte avstanden på en landmil mellom hver postgård  ikke kunne praktiseres med geografien, topografien og bosettingen i kystpostruten. [[Bilde:Postrytter i Hornindal.jpg|thumb|Postrytter på vei gjennom Hornindal (Kopi av akvarell av J. F. L. Dreier, 1826, Universitetsbiblioteket i Bergen)]]

Normalt var det greit å krysse Innviksfjorden med båt mellom Utvik og Faleide. Så fulgte nok en seig og tung oppstigning, mest mulig rett frem og opp. Tocaye som kom den andre veien, fant utsikten fabelaktig, men fikk mange tanker om stup på 700-800 fot som liksom bare ventet på at hesten skulle skli utfor med ham på ryggen. Langs Hornindalsvatnet, Europas dypeste innsjø, ble det tidlig på 1800-tallet bygd kjerrevei med høye murer i bratthenget over Hornindalsvatnet. Før dette fremskrittet var båtskyss eller veitransport langs en kronglete og bratt sti alternative fremkomstmuligheter.  

Postveien videre gjennom kommunen hadde ikke dramatiske partier og nådde opp til en høyde av 423 meter over havet. Deretter ble terrenget mer kupert og veien gikk i bratte bakker og et par bratte slyng ned mot Hellesylt.

Studerer man kartet over Norges hovedveier i 1830, ser man at det fortsatt var ferge på Jølstravatnet fra Ålhus, og det var heller ikke kommet til nye veistrekninger frem til Hellesylt.

Strekningen mellom Hellesylt og Molde var på 100 km og med svært vanskelige forhold for postføreren. Tre fjorder skulle passeres samt en meget vanskelig fjellovergang. Ved Ørskog var det poståpneri. Det kan ha vært ti postgårder på strekningen.[[Bilde:Postveien opp Herdalsbrekka.jpg|thumb|Postveien opp Herdalsbrekka (Ljøfjellet) (Kopiutsnitt av fotografi i boken Postvegen Bergen-Trondheim av Ingemar Nordstrand. Fotografiet er tatt av bildegruppa 3 Fotografer (Arne Strømme, Svein Roger Ivarsen og Audun Aarø)]]

Fjellsiden var stupbratt ut fjorden etter Hellesylt, og det var nødvendig med en halv mils båtferd før landskapet ved Ljøen gjorde det mulig med en sti opp i fjellet. Det var bratt oppstigning til Ljøfjellet og stupbratt ned på den andre siden, se bildet. Det ble hevdet at veistykket over Ljøfjellet var det vanskeligste og mest dramatiske på hele postveien mellom Stavanger og Trondheim. For å gjøre passasje mulig ble en trosse i om lag 240 meters lengde festet til stolper og jernringer i fjellsiden. Den eldste delen av veien kunne kalles en stølsti. Utbedring av veien over Ljøfjellet skjedde ikke før på 1860-tallet.

Etter Ljøfjellet gikk postveien bakke opp og bakke ned ut Strandadalen frem til Stranda. Så fulgte en lengre båtferd ut Storfjorden til Amdam på den andre siden. Derfra var det et kort veistykke til det viktige veidelet Ørskog. Over Ørskogfjellet var det mot slutten av 1780-tallet anlagt en etter datidens forhold, god vei ned til Remmen ved Tresfjorden. Derfra var det båtferd over til Molde. På Ørskogfjellet gikk grensen mellom Bergenhus stift og Trondheim stift.

Sideposten fra Borgund/Ålesund og distriktene omkring ble knyttet til hovedposten på Ørskog. Borgund, noen få km utenfor Ålesund, var på den tiden viktigere enn Ålesund, som var et lite sted med rettigheter bare for innenlandsk handel fra 1793. Ladested ble Ålesund først i 1823 med i underkant av 300 innbyggere og by i 1848. Postverket gikk i 1804 inn for å etablere postkontor i Borgund.

I verneplanen fra Statens vegvesen er omtrent 5 km av postveien over Ørskogfjellet tatt med (prosjekt 145). Veien betegnes som kjørevei/ridevei fra 1787. Ifølge kartet over Norges hovedveier i 1830, ser det ikke ut til å ha skjedd vesentlige utbedringer i forhold til beskrivelsen foran.

Molde hadde fått rettigheter som kjøpstad (by) i 1742. Næringsgrunnlaget var tønnehandel og fiskerier, og i første halvdel av 1800-tallet ble også skipsfart en viktig næringsvirksomhet. I boken ''Postverkets historie gjennom 350 år. Alltid underveisbind 1: 1647-1920'' har forfatteren Finn Erhard Johannessen på side 116 en tabell både over brev sendt fra byer og ladesteder i 1806 og regnet per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tabellen viser at det ble sendt 4 437 brev fra Molde i 1806, og det ga 5,5 brev per innbygger. Dermed har Samkultgruppen regnet seg frem til at Molde må ha hatt vel 800 innbyggere i 1801. Den samme tabell viser at det i 1806 ble sendt 6 702 brev fra Borgund, men man kan trolig anta at dette tallet skriver seg fra et betydelig omland, innbefattet Ålesund.