Postgangen Stavanger-Trondheim (Kystpostruten): Forskjell mellom sideversjoner

== Strekningen Molde-Tingvoll-Trondheim ==

Strekningen mellom Molde og Tingvoll var på 58 km. Fra Molde og østover gikk veien gjennom en gammel og vakker allé, og det ser ut til at veien ved inngangen til 1800-tallet kunne kjøres med vogn frem til Angvik ved Tingvollfjorden. Derfra var det en kort båtferd over fjorden til Tingvoll. På kartet til Pontoppidan fra 1785 over ''Det sydlige Norge'' er det mulig å identifisere åtte postgårder på strekningen.[[Bilde:Kristiansund.jpg|thumb|Utsyn mot Christiansund (Kopi av tegning i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' på Chr. Tønsbergs forlag i 1848, ukjent kunsnter)]]

Næringsinteresser hadde utover på 1700-tallet begynt å bli viktigere ved myndighetenes vurdering av postruter, og i 1759 ble det opprettet en ukentlig postrute mellom Trondheim, Christiansund og Molde. Ved Tingvoll med poståpneri delte ruten seg i en gren til Christiansund og en gren til Molde. Neste skritt var videreføring av postruten frem til Bergen og Stavanger, det skjedde i 1785. I 1792 ble det opprettet direkte postrute mellom Molde og Christiansund med ridende post mellom Heggem og Torvik og båtferd videre til Christiansund. Fra da av ble Heggem det nye knutepunktet for Postverket. I Heggem var det også skysstasjon. Nordover fra Tingvoll var det et kort stykke med vei frem til Bergem og lang båtferd til Christiansund.

Christiansund var den største byen i amtet med 1 624 innbyggere i 1801, omtrent dobbelt så mange som i Molde. Det ble i 1806 sendt 6 528 brev fra byen eller 4,1 brev per innbygger, noe mindre enn fra Molde. Christiansund fikk kjøpstadsrettigheter (bystatus) i 1742 og er oppkalt etter kong Christian VI (regjeringstid 1730-1746). Byen ble sentrum for tilvirkning og eksport av sild og annen fisk. Spesielt ble Christiansund kjent for tilvirkning og eksport av klippfisk. Dette stimulerte sjøfarten, og byen ble sjøfartsby med egen flåte.

Det kan være belysende å nevne hvordan nye byer normalt måtte kjempe for å få rettigheter som kjøpstad i den merkantilistiske tidsperioden. Da Christiansund på 1600-tallet ble et stadig viktigere tettsted i handel med fisk og andre varer, ble folk i Trondheim misunnelige. De mente å ha monopol på slik handel. I 1682 fikk de kongemakten til blant annet å bestemme at borgerne som drev handel i Christiansund og Molde, enten fysisk måtte flytte til Trondheim eller måtte bygge et like godt hus i Trondheim som de allerede hadde på hjemstedet. Disse og andre konkurranseinnskrenkende bestemmelser ble i praksis ikke overholdt, og siden utviklingen var i ferd med å løpe fra merkantilismen, fikk både Christiansund og Molde rettigheter som kjøpstad i 1742. Flere kjøpsteder enn Molde og Christiansund måtte kjempe seg til anerkjennelse på samme måte. Stavanger er som vist i denne postruten, et eksempel på den samme politikken.[[Bilde:Gjestgiverstedet Røv i Surendalen.jpg|thumb|Gjestgivergården Røv i Surnadalen (Originalen er et litografi av J.F.L. Dreier fra 1827)]]

Når vi studerer kartet over Norges hovedveier i 1830, ser vi at veien mellom Molde og Angvik er tegnet inn, også veien mellom Heggem og Torvik er kommet med. På øya Frei er det tegnet inn hovedvei. Den kan ha blitt bygd som en alternativ rute når sjøforbindelsen mellom Christansund og fastlandet ble for farlig og strabasiøs. Derimot er det ikke tegnet inn noen hovedvei på Tingvoll, så landforbindelsen mellom Bergem, Tingvoll og Bølset kan i så fall fortsatt bare ha vært en ridevei.

Christiansund fikk fastlandsforbindelse først på 1990-tallet. I 1992 ble fastlandsforbindelsen kjent som Krifast åpnet. Øya Frei ble knyttet til Bergsøy med en lengre undersjøisk tunnel. Vestover mot Molde ble det bygd hengebro, og østover mot Tingvoll ble det bygd flytebro. Fra Christiansund og Molde ble det da bare Halsafjorden som stengte for fast veiforbindelse med Trondheim.

Mot slutten av 2009 ble en lengre undersjøisk tunnel åpnet mellom Christiansund og Averøya. Derfra fører den spektakulære Atlanterhavsveien over til fastlandet, og Christiansund og Molde er forbundet med vei også over Averøya.[[Bilde:Gaula - fergefart ved Soknes.jpg|thumb|Fergefart over Gaula ved Soknes(fotograf)]]

Strekningen mellom Tingvoll og Trondheim på 186 km. Det var en kort ridetur for postrytteren fra Tingvoll over til Bølset, før det bar med båt gjennom Nesøyeidet til Kvanne. Derfra var det kjørevei til Trondheim, men tre elver måtte passeres med ferge. Det var fem poståpnerier på ruten, og det kan ha vært femten postgårder.

Etter Kvanne gikk postveien til Skei gjennom Surnadalen. Veien tok seg frem i slakt og fint terreng langs Surna, men ved Røv hvor det var gjesgiveri måtte den veifarende ta ferge over Surna og derfra reise på nordsiden inn i Rindal. Fra Rindal kom postveien inn i Meldal ved Garberg, det høyeste punktet på postveien mellom Molde og Trondheim.

Etter Garberg fortsatte veien nordover langs Orkla til Årlivoll i Orkdal hvor det var ferge til Svorkmo. Da fergeleiet ble ødelagt av en flom i 1807, ble postveien lagt om og passerte Orkla lengre syd ved Meldal (ferge) før postveien fortsatte nordover til Svorkmo. I 1813 ble det bygd bro over Orkla ved Meldal.

Etter Fannrem hvor det var gjestgiveri, gikk postveien opp de bratte Sundlibakkene, over til Buvika i Skaun og frem til Sundet fergested, hvor den reisende krysset Gaula med ferge. Derfra var det bare et kort veistykke før postveien møtte kongeveien mellom Christiania og Trondheim ved Kastberga. Derfra gikk veien over Byåsen og inn i Trondheim over Ilevollen. Trondheim hadde på den tiden et godt beskyttet beliggenhet mellom Nidelven på den ene siden og kysten på den andre. Landtungen var befestet ved Ilevollen, og den reisende som skulle til Trondheim passerte derfor gjennom befestet vollport. Innenfor fortsatte veien som Kongens gate. For en mer detaljert gjennomgang av Trondheim viser vi til artikkel 6.[[Bilde:Innfarten til Trondheim.jpg|thumb|Innfarten til Trondheim over Ilevollen (Kopi av kart fra reisebeskrivelsen fra turen til kong Christian VI i 1733. Kartet er tegnet av ukjent deltager i kongens følge)]]

Kartet over Norges hovedveier i 1830 viser god overensstemmelse med beskrivelsen vi har gitt ovenfor.

Under kongeferdene i Norge benyttet de danske kongene i forskjellig grad landforbindelsen mellom Trondheim og Møre. Kong Christian V (regjeringstid 1670-1699) reiste i Norge 1685. Fra Trondheim red han til Sundet fergested, men tok deretter båt til Orkanger. Etter å ha blitt satt over Orkla fortsatte kongen ferden til hest frem til Surnadalsøra. Derfra ble han transportert over fjorden til Tingvoll-halvøya og tok seg frem til hest over halvøya, før han ble satt over Tingvollfjorden. Dermed var det stort sett slutt med ridning, og kongen fortsatte ferden langs kysten til Bergen med båt.

Kong Frederik IV, som reiste i 1704 og regjerte mellom 1699 og 1730, kom nordover fra Bergen, og ser ut til å ha benyttet samme vei som kong Christian V benyttet mellom Trondheim og Surnadalsøra. Veien hadde i mellomtiden blitt noe utbedret, og kongen benyttet hest og vogn. Han hadde imidlertid ikke mye til overs for standarden på veien. Kong Christian VI som reiste i 1733 og regjerte mellom 1730 og 1746, foretrakk sjøreise mellom Trondheim og Stavanger. Kanskje var han blitt betenkt over standarden på veien etter å ha lest referater fra sine forgjengere.