Primstav: Forskjell mellom sideversjoner

Ordet "litterær primstav" er brukt om trykte og masseproduserte varianter av primstaven, med eller uten forklarende tekst.<ref>''Primstaven i lys av helgenkulten''. Utg. Tapir akademisk forl.. 2011. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2018020248206}}.</ref> I Sverige bruker man gjerne ordet ''runkalender,'' etter runene som på mange staver markerer dagene. Andre navn er trekalender eller evighetskalender.  

I tillegg til den typiske formen - primstaver som er formet som et sverd, eller som en moderne linjal - finnes også klaveforma, runde og brettforma primstaver, men disse finnes det ikke like mange av. Stavene kunne være nesten en meter lange, og var derfor egna for en bofast livsstil der den for eksempel kunne henge på veggen. Eldre samiske kalendere, gjerne kalt ''skivekalendere,'' markerer hverdager og merkedager på samme måte som primstaven, men består av sju-åtte kortere tre- horn, eller benskiver som er bundet sammen i margen slik at de har form av en bok. En slik kalender var lettere å ta med seg.

{{sitat|[...]skulde det være som en slags pligt for dem der eiede og kunde forstaa sig paa ringstave, at tage dem med naar bygdefolk eller almue samledes til kors eller kirke, for at anvise andre hvor langt det var til den eller hiin tid af aaret [...]. Staven holdtes i den høyre haand... og man læste den fra høyre haand og paabegyndte sommerdagen øverst oppe. <ref>Lund, Juel. ''Primstaven''. Fonna forlag, Oslo 1983 (1944), side 16.</ref>}}

{{sitat|I gamal tid var det ei heilag plikt for den som åtte og skyna primstav å taka denne med seg når ålmugen var samla "til kross og kyrkja" og då segja dei kor lenge det var til næste fest- og merkedag og so lesa upp dei gamle vessar (vers, ordtak) og minna ålmugen um dei viktigaste bondeyrke som høyrde merkedagen til. <ref>Aarflot, Sivert. ''Runetrolldom og ringstav''. Aarflots prenteverks forlag, Volda 1949, side 36.</ref>}}

|}{{thumb|NF.1915-0939 Rund primstav.jpg|Sommersida på en rund primstav. Fra Halden, deponert på Norsk Folkemuseum.|Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum}}