Sagelva (Skedsmo): Forskjell mellom sideversjoner

Vannføringen i elva har drevet møller siden middelalderen og [[oppgangssag]]er fra omkring [[1520]]. Gårdene [[Stalsberg (Skedsmo)|Stalsberg]], [[Bråte (Skedsmo)|Bråte]], [[Ryen (Skedsmo)|Ryen]] og [[Vestby (Skedsmo)|Vestby]] hadde vannrettighetene i elva, og gårdeierne satte opp [[gårdskverner]] og [[Leksikon: bondesag|bondesager]] eller [[Leksikon:bygdesag|bygdesag]]er her. Store deler av trelasten ble fra 1570-åra fraktet til Christiania og eksportert til flere europeiske land. Dermed økte virksomheten, og vannsagene masseproduserte trelast. Sagbrukene langs Sagelva representerte dermed en viktig protoindustriell (førindustriell) virksomhet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom.

[[Folketellingen 1801]] viser at det lå 72 husmannsplasser med jord under de fire gårdene, mange av disse kunne nok like gjerne kalles sagmester- eller møllerboliger. På 64 av dem bodde det sagmestre og sagdrenger, fem av plassene var utleid til [[møller]]e, to til smeder og en til en [[sagbygger]]. Alle hadde arbeidsplikt på gårdene, plassene gav dem mat og bolig og arbeidet på sagbrukene sørget for inntektsgivende arbeid. Sagbrukene var sesongdrevet, og mellom sesongene jobbet husmannen på plassen og på gården. Arbeidsordningen ga stabil arbeidskraft for sageieren, og for husmannen ga sagbruksarbeidet en sikker pengeinntekt.

Hver sag hadde en [[sagmester]] og en til to [[sagdrenger]], og de sto for alt arbeidet ved sagbruket. Tømmeret ble dratt i land fra Nitelva ved hjelp av hester og transportert videre på vinterføre opp Sagdalen til sagbrukene. Denne tømmertransporten ble organisert av bøndene, men sannsynligvis var det husmennene som utførte jobben. Fra sagbrukene ble trelasten fraktet på vinterføre av [[plankekjørerne]] til Christiania.