Sammenlikning som metode: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Gjøvik Skofabrik 1933 tegning.jpg|Tegning av Gjøvik Skofabrik 1933. Gjøvik var en mer utprega industriby enn Hamar og Lillehammer.}}'''[[Metode:Sammenlikning som metode|Sammenlikning som metode]]''', eller ''komparativ metode'', har flere viktige funksjoner i historieforskningen generelt og i lokalhistorien spesielt. Knut Kjeldstadli skriver: ”Spørsmål og forklaringer gjør et fag til vitenskap: beskrivelser er ikke nok. Ved å sammenlikne får vi hjelp til å spørre og til å svare.”<ref>Kjeldstadli 1999, s. 269.</ref>. Det skilles ofte mellom sammenlikning på langs og sammenlikning på tvers. Komparasjon på langs innebærer at vi jamfører et sted med seg sjøl, men på et annet tidspunkt. Når vi sammenlikninger på tvers, er det andre steder vi ser studieobjektet vårt opp mot.<ref>Kjeldstadli 1999, s. 265.</ref>

Blant samfunnsforskerne hevder de såkalte relativistene at sammenlikning er problematisk. Kulturer kan være svært ulike, og det er vanskelig å jamføre for eksempel familieforhold i norske lokalsamfunn med indiske. Dessuten hevdes det fra holistene at ”alt henger sammen med alt”, og at det derfor er umulig å ta ut et bestemt fenomen og sammenlikne med tilsvarende fenomen i et annet samfunn. Vi kan ikke tro at enkeltdeler hver for seg er årsaker, for i stedet er det et samvirke mellom disse bestanddelene.<ref>Kjeldstadli 1999, s. 268.</ref>

Mot dette sier komparativistene at ”vi både kan og må se et fenomen ved å sammenlikne det med liknende fenomener i andre samfunn; ellers kan vi ikke se det spesielle ved det.”<ref>Samme sted, s. 269.</ref>

== Fortsatt ”kvar i sin dal”? ==

Komparasjon har lenge vært ”trendy” i humaniora og samfunnsvitenskap. Også i det lokalhistoriske miljøet har sammenlikning vært et viktig debattema og mål for forskerne, som blant annet diskuterte emnet under Norsk Historikerforenings seminar i 1988. Under tittelen ”Kvar i sin dal. Komparasjon som metode i lokalhistoriske studier” ble det holdt flere innlegg om komparativ metode. Noen diskuterte emnet mer generelt, mens andre brukte egen forskning som eksempel på den sammenliknende metoden i praksis. Atle Døssland, som da skreiv Møre og Romsdals historie, viste at de tre fogderia Sunnmøre, Nordmøre og Romsdalen hadde hatt svært ulik økonomisk og demografisk utvikling.  Døssland poengterte at disse ulikhetene ”har sett meg på sporet etter avgjerande årsak-verknad relasjoner”.<ref>Døssland 1988, se særlig s. 71. </ref> På det samme seminaret slutta Ståle Dyrvik seg til idealet om komparasjon, men viste hvor vanskelig det kunne være i praksis. Bygdebokforfatteren Dyrvik uttalte: ”Eg har skrive om Etne utan eit einaste sideblikk til grannekommunane eller til Sunnhordland under eitt. Kvifor ikkje? Fordi grannebygdene ikkje er fulldekte med allmenne bygdebøker, og fordi dei få som finst ikkje har interessert seg for dei same samfunnskjenneteikna som meg og langt mindre presentert data som eg kan halda opp mot mine.”<ref>Dyrvik 1988, s. 55.</ref>