Samvirke: Forskjell mellom sideversjoner

'''Samvirke''' eller kooperasjon betegner både en ideologi og en foretaksform, som gjennom de siste to hundreårene har hatt stor samfunnsmessig innflytelse. Som ideologisk konstruksjon – i betydningen oppfatning om hvordan verden bør være – er samvirketanken bygd på en historieforståelse og et menneskesyn der kollektiv og samarbeid er viktigere enn individ og konkurranse. Juristen og sosialpolitikeren [[Inge Debes]] beskrev det ideologiske fundamentet på følgende måte i 1925: ”Kooperasjonens grunntanke; sammenslutning mellem flere personer for i fellesskap å skaffe sig bedre tilfredsstillelse av sine behov enn de kan enkeltvis, har sine røtter like tilbake til den tid da menneskene levde sammensluttet i horder, hvor kampen mot naturen og de ville dyreuhyrer daglig gav lett fattelige vitnesbyrd om at det gjaldt en for alle, alle for en. Som en romantisk drøm har minnet om denne menneskehetens barndomstid, da alle var like, dukket opp atter og atter ned gjennom tidene efter som utviklingen skaper klasseforskjell, undertrykte og undertrykkere, og framfor alt hver gang det skjer økonomiske og politiske forskyvninger klassene imellem. Fellesskapstanken har til tider slått rot og vært ledende i et samfunds opbygging.” Med litt mer analytiske formuleringer kan vi si at samvirke eller kooperasjon er skapt i spenningen mellom et ideelt mål om å skape et bedre samfunn og et pragmatisk mål om å bedre en nærmere definert gruppes økonomiske situasjon. Denne allmenne utopiske ideologien har blitt formet til praktisk politikk – både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt – av så forskjellige samfunnsgrupper som arbeidere, fiskere, bønder, kunstnere og ulike typer av serviceyrker.

I den politiske debatten ble loven oppfattet som en typisk ”rød-grønn lov”. Denne karakteristikken pekte dels den aktuelle politiske situasjonen, der Det norske Arbeiderparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var lovens viktigste pådrivere. Men dels reflekterte oppfatningen også den historiske situasjonen, der arbeiderbevegelsen og organisasjonene innenfor primærnæringene hadde vært de fremst pådriverne for samvirkeprinsippene og samvirkeforetakene. Uttrykket ”den sosiale økonomi” betegnet nettopp aktiviteter ”som har allmennytte eller medlemsnytte – ikke profitt – som sin fremste drivkraft, som bygger på demokratiske verdier, og som organisatorisk er frittstående fra offentlig sektor. Samvirkeforetak og andre organisasjonsformer innenfor den sosiale økonomi, hadde potensial til å bli nyttige supplementer og alternativer til statlig organisering og kapitalbaserte organisasjonsformer, ble det uttrykt fra departementets side. Videre ble det understreket at loven også kunne stimulere til større interesse for samvirkeformen i den offentlige debatt, i forskning og i undervisning. En viktig konsekvens av loven var at de tyngste aktørene innen samvirkebevegelsens hovedsektorer, Coop NKL SA, Norsk landbrukssamvirke, Norsk Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), Norges Råfisklag, Gjensidige, Landkreditt og Det Kongelige Selskap for Norges Vel, gikk sammen om å danne Samvirkesenteret den 1. januar 2008. Formålet med Samvirkesenteret var nettopp å imøtekomme de økende behovene for kunnskap og informasjon om samvirkeformens særpreg og muligheter, som loven åpnet for.

*Debes, Inge: Forbrukerkooperasjonens historie, Norges kooperative landsforening 1925.

*Lange, Even (red.), Espen Ekberg, Eivind Merok, Iselin Theien og Jon Vatnaland: Organisert kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge, Pax forlag 2006.

*Roalkvam, Gunnar M.: Tjene hverandre – ikke tjene på hverandre. Samvirke mellom ideal og virkelighet, Wigestrand forlag 2006.

*Seip, Didrik: ”Samvirke”, artikkel i PaxLeksikon, b. 5, Pax forlag 1980: s. 353ff.