Sandsundvær: Forskjell mellom sideversjoner

altnavn=|

postnr=8850

<onlyinclude>'''[[Sandsundvær]]''', gnr. 20/bnr. 3, en samling lave, nesten jordløse holmer, skjær og fluer langt ute i havet utenfor [[Skibbåtsvær|Skibbåtsværet]], nordvest i [[Herøy kommune (Nordland)|Herøy kommune]] på Helgeland. De viktigste holmene i Sandsundværet er Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret, som ligger kloss inntil hverandre, og danner en naturlig havn med form som en lang kile, derav navnet Kila (eller “Kilo” på lokal dialekt). Noen steder kunne en gå fra ene holmen til den andre ved fjære sjø, andre steder var holmene forbundet med gangbroer. I tillegg til Vefsnholmen og [[Skarholmen fyr|Skarholmen]] er det disse holmene som har hatt bebyggelse. Høyeste punktet på de holmene der folk har holdt til er på Hjarthaugen, 5-7 meter over havet. Skarholmen, der fyret står, er 14 meter over havet på det høyeste.</onlyinclude><ref>E. P. Jakobsen 1975; Moursund 2001, side 4</ref>

[[Bilde:Sandsundvær trapp.jpg|thumb|Trapp hugget inn i berget på Ytterloddet. {{byline|Børge Evensen}}]]

[[Bilde:Vefsnholmen.jpg|thumb|Vefsnholmen i Sandsundvær, fotografert i 2006.{{byline|Børge Evensen}}]]

[[Bilde:Sandsundvær Hjerthaugen molo og brønn.jpg|thumb|Molopartiet som går mellom Innerloddet og Hjerthaugen i Sandsundvær, med statsbrønnen på Hjerthaugen bakerst. {{byline|Børge Evensen}}]]

Fra gammelt av lå Sandsundvær muligens under [[Nord-Herøy]] gård. På 1700-tallet ble i alle fall Skibbåtsvær forpaktet av [[Jørgen Sverdrup]] på Nord-Herøy, på vegne av eieren, [[baron de Pettersen]] i Amsterdam. Væreiere i Sandsundvær fra 1870-tallet av var [[lensmann]] [[Conrad Magnus Havig|C.M. Havig]] i [[Silvalen]], senere [[Evert Johannesen]] på [[Tenna|Tenneset]], som kjøpte det i 1897 for 7000 kroner. I 1914 ble det solgt videre til interesser – «Clemet og Johnsen» – i [[Bergen]]. Været ble kjøpt for 10.000 kroner av Trygve Sivertsen fra [[Løkta]] og Anders Zahl Reines fra [[Leirfjord kommune|Leirfjord]], i 1931.<ref>Moursund 2001, side 18; P. Solheims upubl. gårdshist. u.å.</ref> Trygve Sivertsens datter Liv, og mannen Petter Hestmo, Namsos er i dag eiere av været sammen med Jan Bergum, også fra [[Namsos]].  

I motsetning til Skibbåtsvær som har en dokumentert fast bosetning siden 1700-tallet (i følge Paul Solheim kanskje så tidlig som 15- eller 1600-tallet og frem til slutten av forrige århundre, er det usikkert om aktiviteten i Sandsundværet bare representerte en sesongbasert bruk, eller om en også hadde en fast bosetning her. Solheim skriver i denne sammenheng at det i Sandsundvær «må ha vore fast busetnad [...] i lang tid”, uten at det fremgår hva han legger i dette i kronologisk forstand.<ref>Solheim, upubl. gårdshistorier u.å.</ref> Han antyder et annet sted at det skal ha vært fastboende her før Salamonsens tid, altså før 1870-tallet.<ref>Solheim 1984</ref>

 

 

Som nevnt var det en del [[salteri|salterier]] i været fra storsildtida på 1860-tallet, og det hadde kommet til en del [[rorbu|buer]] etter hvert, i tillegg til at det som nevnt ovenfor også hadde bodd en familie fast her på 1880-tallet. Det var imidlertid særlig [[Evert Johannessen]] fra Tenna som bygde ut været i årene etter at han kjøpte det i 1897. Både fiskere og arbeidere skulle ha losji her i ukesvis, og fisken måtte foredles. Det ble dermed satt opp bygninger over alt, også på endel skjebnesvangre steder (se [[Sandsundværulykka]]). Fiskerne bodde sammen, ei kokke og to båtlag (ett [[Leksikon:Båtlag|båtlag]] var gjerne på en 4-6 mann), i hver av de 16 rorbuene. De fleste av disse sto på Ytterloddet. I værets største bygning, et tre-etasjers gammelt sildesalteri på Innerloddet, hadde [[Jon Smith]] fra [[Lauvøy]] butikk, salteri og boliger for ytterligere tyve fiskere. Solheim<ref>Solheims upubl. gårdshist. u.å., og artikkel fra 1984</ref> skriver at det i Sandsundvær, i tiden like etter at moloen var ferdig, fantes to handelsmenn, fem [[trandamperi|trandamperier]] og fem salterier – i tilegg til at flere båtlag saltet fisken selv, samt at det opererte flere “flytende salterier” i været. I tillegg var der selvsagt også [[Leksikon:Hjell|fiskehjeller]], særlig på Påskeskjæret som visstnok skulle være den beste plassen å [[tørrfisk|henge fisken]] på.<ref>Moursund 2001, side 5</ref>

 

Sandsundvær var fortsatt i bruk etter ulykken, og hadde en kort gjenoppblomstring etter molobyggingen<ref>Moursund 2001, side 17</ref> Folk begynte likevel å flytte buene innover til [[Skibbåtsvær]] eller til [[Lofoten]] fra 1914-15 av (“første tiåret av 1900-tallet”, i følge Solheim<ref>Solheim 1984</ref>), etter at det var blitt vanlig med motor i båtene rundt inngangen til det andre tiåret av forrige århundre. I Skibbåtsvær var det tryggere og bedre [[havn]], og nærheten til fiskefeltet var ikke like vesentlig lenger.<ref>E. P. Jakobsen 1975; Solheims upubl. gårdshist. u.å. og artikkel fra 1984</ref> I årene 1910-1912 var det likevel fortsatt oppimot 400 mennesker i Sandsundværet, i følge Solheim<ref>Solheims upubl. gårdshist. u.å.</ref>, og i 1913 vet en at det var 50-60 båter som drev fiske fra været.<!--kilde?-->

 

Kulturminnene i været er først og fremst de to gjenværende buene, moloen, gelenderet på denne, og de to statsbrønnene. Brønnhuset på Vefsnholmen falt sammen vinteren 2008-2009. I tillegg finner vi to steder “trapper” som er skåret rett inn i berget på steder hvor det var bratt der en mått ta seg ned til båtene. Den ene er på sørsida av Ytterloddet, den andre på Hjerthaugen.<ref>Moursund 2001, side 18</ref> I [[Leirfjord kommune|Leirfjord]] finnes fortsatt en bu som i sin tid sto i Sandsundvær, men som ble kjøpt og flyttet innover til [[Ulvangen]] i 1899.