Sandsundværulykka: Forskjell mellom sideversjoner

== Katastrofen ==

Sjøen var på høyde med storflo klokka elleve, to timer før full [[flo]] som skulle være 13:07 (Anton B. Jørgensen sier klokka 14:04).<ref>Jørgensen 1951, intervju 1951.</ref>) På Hjertholmen<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> og Vefsnholmen<ref>Jørgensen, intervju 1951.</ref> kledde folk på seg det de hadde av klær, og trakk opp til de høyestliggende stedene rundt klokka 12:00. Ødeleggelsene begynte på denne tiden. Først veltet en stor vedstabel, som lå ved en av buene, ut i vika. Sjøen brøt opp gulv i buene. En av dem fløt av grunnmuren, mens en mann satt på taket og holdt seg fast i loddpipa.<ref>Jørgensen 1951, intervju 1951.</ref> Denne bua ble drevet innover mot [[Skibbåtsvær]] og knust til pinneved mot bergene der. Ranveig Moe, datter av øyenvitnet Anton B. Jørgensen, fortalte i et avisintervju at det på et annet butak skal ha sittet ei [[kokke]] og ropt etter hjelp.<ref>intervju i Helgeland Arbeiderblad, 16. januar 1999.</ref> Båtene slet seg fra fortøyningene etter hvert som vrakgods som fulgte med vannmassene slet dem av. De fyltes av sjø og forsvant, eller ble knust mot bergene.<ref>Jørgensen, intervju 1951; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, sidene 6 og 10.</ref> Værets største hus på Innerloddet ble tatt av en kjempesjø rundt klokka 12.<ref>Moursund 2001:7.</ref>

Selv om folket i været evakuerte til de høyest beliggende stedene, viste det seg at dette ikke var tilstrekkelig på alle holmene. På det verste var det omtrent bare toppen på Hjerthaugen som stakk opp, de andre holmene var under vann<ref>Andersen, intervju u.å.; Moursund 2001, side 6.</ref> Det var særlig tre kjempebølger som gjorde de største skadene i været. Selv [[Skarholmen fyr|Skarholmen]], der det høyeste punktet er 16,5 meter over middelvannsstanden, skal disse bølgene ha slått over<ref>Jørgensen 1951, intervju 1951; E. P. Jakobsen 1975; Moursund 2001, side 11.</ref> Flere mennesker ble observert sittende på takene av buer, andre holdt seg fast i tauene som var spent ut. Til tider var det nesten umulig å se noe på grunn av sjøsprøyten.<ref>Jørgensen, intervju 1951; Moursund 2001, side 10-11.</ref>

{{sitat|Dæ va sjy alt dæ du såg.|<small>Anton B. Jørgensen</small>}}

=== Innerloddet ===

{{sitat|align=left|Hver gang dragsug eller sjøer veltet over dem så vi dem krøke seg sammen, gjorde seg små og smidige og tok i mot med hode og skuldre for å minske presset av havet mot kroppen. Så vidt vi senere kunne anta, var tauet deres kylt fast i en revne i berget. Dreggen må så ha løsnet, for best det var, kom de alle 18 seilende på en sjø som perler på en snor, bort over bergryggen og ut i sundet. Alle kom bort. Dette var den siste sjøen som gikk over stedet hvor disse 18 sto.|<small>Helmer Karlsen</small>}}

28 menn skal ha holdt til på Innerloddet, i to bygninger<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> 18 av disse skal ha prøvd å komme seg over slukta til Hjarthaugen, der man ved [[fjære]] normalt kunne gå tørrskodd over. Dette lyktes ikke. De atten<ref>Karlsen 1961</ref> mennene – Paul E. Andersen og Mikal Jakobsen hevder tjueåtte,<ref>Andersen intervju u.å., M. Jakobsen 1922, side 211.</ref> mens Reidar Moursund skriver åtte<ref>Moursund 2001, side 7</ref> – ble i steden stående å holde seg fast i det samme tauet. Flere «mannshøyder» høye sjøer skyllet over disse mennene, og de måtte ofte slippe tauet for å skyve vekk vrakgods. Dreggen, som var kilt i en revne i berget, må antagelig ha løsnet til slutt, for samtlige ble plutselig borte da den siste storsjøen – 7-8 meter høy, i følge Andersen<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> – gikk over plassen der de stod.<ref>Andersen, intervju u.å.; M. Jakobsen 1922, side 211; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 7.</ref>

=== Hjerthaugen ===

På Hjerthaugen (eller «Hjertholmen») satte brødrene Edvard Måsvær og Paul Emanuel Andersen de gjennomvåte folkene til å bære stein (sprengstein fra brønnbyggingen sommeren [[1900]]) til toppen, for å holde varmen samtidig som de fikk bygget seg en levegg (Elin Paulin Jakobsen skriver at dette foregikk om natta, altså et halvt døgn senere<ref>E. P. Jakobsen 1975, side 120.</ref>). To småbåter ble også hvelvet bak steinmuren, men den ene ble tatt av en kjempesjø som slo over steinene, sånn at både båten og ankeret de hadde festet den med for på havet. De utslitte menneskene på holmen passet på hverandre slik at ingen skulle sovne av, siden man da regnet med at de kom til å fryse i hjel.<ref>Moursund 2001, side 6.</ref>