Sandsundværulykka: Forskjell mellom sideversjoner

=== Innerloddet ===

[[Bilde:Innerloddet.jpg|thumb|Innerloddet, med de to buene som fortsatt står i været. {{byline|Børge Evensen}}]]

28 menn skal ha holdt til på Innerloddet, i to bygninger<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> 18 av disse skal ha prøvd å komme seg over slukta til Hjarthaugen, der man ved [[fjære]] normalt kunne gå tørrskodd over. Dette lyktes ikke. De atten<ref>Karlsen 1961</ref> mennene – Paul E. Andersen og Mikal Jakobsen hevder tjueåtte,<ref>Andersen intervju u.å., M. Jakobsen 1922, side 211.</ref> mens Reidar Moursund skriver åtte<ref>Moursund 2001, side 7</ref> – ble i steden stående å holde seg fast i det samme tauet. Flere «mannshøyder» høye sjøer skyllet over disse mennene, og de måtte ofte slippe tauet for å skyve vekk vrakgods. Dreggen, som var kilt i en revne i berget, må antagelig ha løsnet til slutt, for samtlige ble plutselig borte da den siste storsjøen – 7-8 meter høy, i følge Andersen<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> – gikk over plassen der de stod.<ref>Andersen, intervju u.å.; M. Jakobsen 1922, side 211; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 7.</ref>

Hadde det ikke vært for at Skarholmen tok noe av for tungsjøen kunne det nok gått med langt flere av de 254 menneskene som var i Sandsundværet denne dagen. 34 (Jakobsen skriver 35<ref>M. Jakobsen 1922, side 211</ref>) mennesker hadde likevel druknet eller blitt slått i ihjel av vrakgodset som ble slengt i mellom av vannmassene i de par ettermiddagstimene den 22. januar. De fleste var fra [[Herøy kommune (Nordland)|Herøy]], men også noen fra [[Leirfjord kommune|Leirfjord]], [[Dønna kommune|Dønna]] (etter dagens kommunegrenser) og [[Nærøy]]. 26 storbåter var ødelagt, bare en [[listerbåt]] og to [[Leksikon:åttring|åttringer]] lå igjen i fortøyningene den 23. januar. 7 av 16 rorbuer var borte, de resterende ramponerte. Det fortelles at havet hadde vært så vilt at det hadde skyllet i land mengder av uer, torsk og brosme.<ref>M. Jakobsen 1922, side 211; E. P. Jakobsen 1975; Jørgensen 1951, intervju 1951; Karlsen 1961; Moursund 2001, sidene 10-11.</ref>

[[Bilde:Fredrik Elster Schreiner.jpg|thumb|Sogneprest Fredrik Schreiner.{{byline|Aune, Trondheim}}]]

Etter at uværet hadde gitt seg ble det sendt folk utover igjen for å lete etter de omkomne, og berge det som kunne berges av redskaper.<ref>Moursund 2001, side 11.</ref> Paul E. Andersen var med på dette, og husker at de var tre mann på en [[Leksikon:Bunkerømming|halvfjerderømming]] (en mellomstor lister- eller [[nordlandsbåt]]) som lette med vannkikkert etter lik.<ref>Andersen, intervju u.å.</ref> 27 av de 34 ofrene – tjuefem i følge Moursund<ref>Moursund 2001, side 20</ref> – ble funnet, samtlige nord-øst for Hjerthaugen. Likene ble fisket opp, og lagt i en bu som senere ble kjent som “daumannsbua”. Denne bua, der gulvplankene var gjennomtrukket av blod etter likene som var blitt lagt der, ble senere flyttet fra været og brukt som [[fjøs]] og [[naust]] – folk ville ikke bo der lenger. Anna Marselie og seks av mennene ble aldri funnet.<ref>E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 11.</ref> [[Sogneprest]] [[Fredrik Elster Schreiner]] må ha vært til stede i været da sokningen etter de omkomne foregikk, og tilstedeværelsen skal ha vært av stor betydning for de som måtte utføre det tunge og uhyggelige arbeidet: «Vi skulle ikkje fått folk til å hjælpe oss, hadde ikkje præsten vorre dær», fortalte Paul E. Andersen senere i et intervju.<ref>Andersen, intervju u.å.; Moursund 2001, side 11.</ref> Den samme Andersen var også på plass i været vinteren 1902, og da fant han beinrestene etter enda en mann, på innsida av Vefsnholmen.<ref>Andersen, intervju u.å.</ref>

== Årsakene til ulykka i januar 1901 ==

hviler i det vaade Hav,<br />

Sover indtil Herren raaber.<br />

== Referanser ==