Serine Jacobsen

Serine Jacobsen, født Larsdatter, ble født i Time på Jæren, den 21.4.1847, og døde, den 8.6.1912, i Stavanger. Serine giftet seg med skomakersvenn Ingebret Jacobsen i Stavanger. De fikk datteren Berthine og fire andre barn.

Berthine Olsen, født Jacobsen, døde av betennelse i hjerteposen i 1899, og Serines svigersønn, skomaker Henry Sakarias Olsen, døde av akutt blindtarmbetennelse i 1901. Berthine og Henry etterlot seg tre barn, et tvillingpar på ni år og en mindre søster. For at barna skulle slippe å komme på barnehjem, ble de delt og sendt til slektninger. Den ene tvillingen, Marie Olsen, ble sendt til sin mormor, Serine Jacobsen, som selv var blitt enke på det tidspunkt. Tvillingbroren Ole og lillesøsteren Signe ble sendt til sin grandtante, Oline Gautesen, i Haugesund, siden farmoren deres på dette tidspunkt var død. Det reddet livet deres.

Tuberkulose Serine Jacobsen hadde nemlig tuberkulose og fikk den fryktelige skjebne, å smitte både sitt barnebarn Marie og senere sitt oldebarn Sønneva, med sykdommen, slik at de begge døde altfor tidlig. Marie døde 20 år gammel og datteren Sønneva døde, bare ett år gammel. Sønneva ble født 2.5.1910 og døde i 1911. I folketellingen for 1910 står det at Marie jobbet i huset og arbeidet på fabrikk i Stavanger. Mannen hennes, Johannes Tunem, var i 1910 fyrbøter på et orlogsfartøy.

Såvidt vites var Serine Jacobsen aldri på noe tuberkulosesanatorium. Hun ble 64 år gammel. Mange tuberkulosepasienter prøvde å skjule at de var syke, selv om det ifølge tuberkuloseloven av 1900 var påbudt å melde ifra til norske helsemyndigheter om at man hadde sykdommen. Det kan ha vært ansvaret hun fikk for det foreldreløse barnebarnet Marie som tynget Serine, slik at hun ville ta seg av henne for enhver pris og derfor skjulte sykdommen for omgivelsene.

Det var en tragedie å få tuberkulose. Tuberkuløse ble ofte stigmatisert og isolert. Å bli isolert fra det miljøet hvor en hørte til, var nesten ikke til å bære. Det kan forklare hvorfor noen, selv om symptomene på sykdommen helt klart var til stede, ikke gikk til lege. Angsten for å bli erklært syk og bli sendt til sanatorium ble altoverskyggende. Så prøvde de å flykte fra tæringen, ved å late som om intet var i veien med dem, til de var så avkreftet at de ikke maktet mer og døde hjemme. I mellomtiden hadde de smittet mange.

Kilder

Hittil upublisert slektsforskning av Marit Hammersmark

Dag Skogheim: Sanatorieliv, Fra tuberkulosens kulturhistorie. Tiden, 2001.

Folketellingen av 1910 for Stavanger.