Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning|Skedsmo & Sørum Elektrisitetsforsyning]]''' ble grunnlagt i 1913, og to år seinere kunne lyset i disse romeriksbygdene slås på. Da selskapet i [[1997]] ble solgt til Hafslund ASA, markerte det slutten for det private «lysverket» i [[Skedsmo]] og [[Sørum]] etter 82 års drift.  

Selskapet trengte konsesjon for å opprette sin virksomhet.  Konsesjonssøknadene førte til store interne stridigheter i begge kommuner, men i juni [[1914]] ble konsesjon for 40 år gitt, og arbeidet  med fremføring av strøm kunne iverksettes. [[Brøter elektrisitetsverk]] i [[Enebakk]] ble valgt som leverandør.  Dette førte til nye problemer idet det var vanskelig å få bøndene i [[Rælingen]] til å avstå grunn til stolpefester.  Problemene løste seg dog etter hvert, og [[2. oktober]] [[1915]] kunne lyset i bygdene Skedsmo og Sørum slås på.  Med dette kunne styreformannen Johan Kjus Enger trekke et lettelsens sukk.  Etter 3 ½ års arbeid med mye motgang var et av de største tiltak i bygdene fullført.

I den første tiden fungerte styret som administrasjon, men det ble snart behov for driftsbestyrer, teknikker og ikke minst husrom for både administrasjon, lager og verksted. Et lager ble bygget ved [[Leirsund jernbanestasjon]], og plassen Nygård ble kjøpt for å huse administrasjonen. Det var små forhold den gang. I [[1915]] gikk lysverket til innkjøp av en brukt sykkel til montøren. Vinterstid måtte han gå på ski. Etter hvert ble det anskaffet en motorsykkel med sidevogn.

I [[1922]] ble [[Hagbart Jacobsen]] ansatt som kasserer og senere forretningsfører. Han reiste rundt i Skedsmo og Sørum med hest for å innkassere strømavgiften. Under slike oppdrag var han utstyrt med revolver. Han hadde jobben helt til [[1967]] og er således sammen med [[Aage W Løchen]], som var driftsbestyrer fra [[1925]] til [[1960]], en markant person i verkets historie.

De første driftsårene gikk ikke helt uten tekniske problemer. Kraftverket i Enebakk hadde til tider problemer med å levere nok strøm og holde spenningen. Det hendte ikke sjelden at folk klaget over ustadig lys og dårlig spenning. Strømmen kunne være borte lenge, ja det hendte i dagevis. Dette førte til at styreformann Kjus gikk under navnet ”Mørkets Fader”.  Situasjonen bedret seg i 1925 da lysverket inngikk kontrakt med [[Akershus Elektrisitetsverk]] på [[Rånåsfoss]] om overtagelse av kraftleveransen.

[[Andre verdenskrig|Krigsårene]] 1940 – 1945 skapte nye utfordringer for verket. Krigsaktiviteten førte til økt behov for strøm.  I forhandlinger med de tyske okkupanter på [[Kjeller]] i [[1940]] fremholt driftsbestyrer Løchen at Lysverket ikke kunne påta seg noen store leveranser fordi ledningsnettet var sterkt belastet fra før. I løpet av krigen foretok tyskerne flere steder egenmektig tilkobling av en rekke nye anlegg uten rekvisisjon eller bestilling gjennom Lysverket. Kraftsituasjonen ble etter hvert prekær og rasjonering ble innført. For befolkning i vår kommune innbar dette full utkobling 6 timer hver dag. Bøndene ble henvist til å utføre tresking om natten mellom kl. 22 og 06.

Andelene ble bestemt ut fra antall lyspærer den enkelte hadde. Det er således forståelig at selskapet i alle år er kalt ”Lysverket”, og veien der verket holdt til på Leirsund, er kalt Lysverkbakken.  Etter å ha holdt til her i 77 år flyttet verket inn i nyrestaurert bygg ved Skedsmokorset i 1990. Tilværelsen her ble imidlertid kort idet selskapet ble solgt til Hafslund ASA i 1997.

I Lysverkbakken på Leirsund står fortsatt den gamle bestyrerboligen og administrasjonsbygget fra 1956 som vitnesbyrd om Lysverkets historie.