Solbergfoss tømmertunnel

Solbergfoss tømmertunnel var en 700 meter lang tunnel forbi Solbergfoss kraftverk i Glomma, på den daværende kommunegrensa mellom Spydeberg og Askim kommuner, i dag i Indre Østfold kommune. Tunnellen ble anlagt i 1924 og gikk gjennom fjellet på vestsiden av elva og fossen, på Spydebergsiden, mens selve kraftstasjonen og annen infrastruktur lå på østsiden, i Askim. Tunnelen ble bygget, etter strid og rettslige prosesser, for å skåne tømmeret under fløting i Glomma etter at kraftutbyggingen hadde demmet opp elva og skapt det over 40 meter høye fossefallet ved dammen til kraftverket.

Solbergfoss kraftverk sett nordover (oppstrøms). Til venstre (vest), på Spydebergsiden, er damfestet og tømmerlenser med tømmer inn mot tømmertunnelen. På østbredden til høyre, Askimsiden, legger selve kraftstasjonen og annen infrastruktur. Solbergfoss II fra 1985 er under bygging ved den lille bukta rett til høyre ved damfestet på Askimsiden.

Selve tunnelen

Tømmertunnelen var rundt 700 meter lang, og var et avvekslende anlegg med tunnel, kanal og skjæring. Den hadde en høyde og bredde på ni m³ og ved inntaket ble det lagt lenser som ledet tømmeret inn i tunnelen. Tunnelen ble lukket av et lukeanlegg med en jernskuffe med konisk form som var 20 meter lang. Tømmeret måtte stakes manuelt inn, noe som var ganske arbeidskrevende. Inne i tunnelen gikk det en tømmerrenne av tre.

Juridisk strid

Utdypende artikkel: Solbergfoss kraftverk

Solbergfoss kraftverk ble bygget i åra 1917 til 1924. Utbyggingen av Vamma kraftstasjon noen år tidligere noe lenger ned i Glomma hadde ført til flere fløtingsmessige problemer. Fløtingsorganisasjonene, her Fredrikstad Tømmerdirektion var etter dette påpasselige med å hevde de rettighetene de hadde i Vassdragsloven da denne utbyggingen kom. Loven påla de som ville demme opp eller stenge vannets frie løp å sørge for at det ble bygget og vedlikeholdt en tilfredstillende passaje for tømmerfløtingen. Dersom det ikke ble en tifredstillende løsning, ville tømmernæringen stanse hele utbyggingen, mens utbyggingens representanter mente at eierskapet til fallrettighetene måtte ha fortrinn overfor den allemannsretten tømmernæringen påberopte seg. Dette skulle vise seg å ble en vanskelig interessekonflikt.

Utbyggernes løsning var å lage en V-formet lense på den midterste flomløpet hvor tømmeren kunne slippes ned. I forhold til de prosjekterte terskelshøydene på de andre flomløpene kunne gjøre dette vanskelig. Videre ville påstikkingsarbeidet ble vanskelig og svært risikabel, eller farlig. Videre var det stor usikkerhet om hvordan tømmeret ville tåle et så stort fall ned i et relativt trangt elveparti.

Utbyggerne foreslo da det som skulle vise seg å bli løsningen, men som tømmernæringen var svært skeptisk til. Løsningen ble anket opp i rettsystemet, og under disse prosessene satte utbyggerne igang arbeidet med denne løsningen, og fra 1924 måtte tømmernæringen ta denne løsningen i bruk og føre tømmeren igjennom dette anlegget.

Det viste seg at dette fungerte greit, i betyningen av at tømmeret kom vel ned på nedsiden av kraftanlegget. Men det var ganske arbeidskrevende og dermed en dyr løsning. For å få tømmeret inn i anlegget uten opphopning ved inntaket, måtte Fredrikstad tømmerdirektion bemanne anlegget med et arbeidslag for 15 mann, fordelt på tre skift. Dette utgjorde en økning av arbeidsinnsatsen i tømmerfløtinga i denne delen av elva fra gjennomsnittlig 8 800 til rundt 12 000 arbeidstimer i sesongene.

Problemet var at det ikke var nok vann til å skape et sug inn mot inntaket. Vannet var for verdifullt for kraftselskapet og trengte mest mulig av dette til turbinene. På dette tidpunktet kom Høyesterett med sin avgjørelse, hvor utbyggerne bøe pålagt å betale Fredrikstad Tømmerdirektion kr 150 000, et meget høyt beløp i sin samtid, slik at de selv kunne stå for de endringene de ønsket. Men de fikk også vedlikeholdsansvaret for dette anlegget.

Høyesterett satte også ei grense for hvor mye vann som skulle kunne slippes gjennom tømmerrenna – maksimum 15 kubikkmeter i sekundet. Videre ble kraftselskapet forpliktet til å levere gratis elektrisk strøm til Tømmerdirektionens virksomhet ved renna i driftsperioden, som kunne strekke seg fra april til november. Dette kom vel med, ettersom påstikkinga fra inntakslensa pågikk døgnkontinuerlig, og følgelig var avhengig av kraftig belysning. Dermed var premissene for fløtinga forbi kraftverket ved Solbergfossen endelig lagt.

Opphør

I 1984, 60 år etter at tømmerrenna ved Solbergfoss ble tatt i bruk, meldte Borregaard at de ville slutte å bruke Glomma som transportåre for tømmer. Etter avviklinga av fløtingsaktiviteten måtte Glomma fellesfløtingsforening rydde opp etter virksomheten i vassdraget. Foreningen meldte i 1986: «Fløtingsinnretningene ved Solbergfoss og Vamma kraftstasjoner er fjernet i teknisk og økonomisk samarbeide mellom interessentene. De øvrige forbifløtingsanlegg er kraftverkenes eiendom.»

Galleri

Kilder


Koordinater: 59.64017° N 11.15491° Ø